Faust og kapitalismens alkymi

Det tyske mesterverket Faust har blitt fortolket på svært ulikt vis. Mens det i stor grad ble oversett i Vest-Tyskland, og DDR fortolket Faust som symbol på byggingen av et nytt samfunn, gis Faust i dag et nytt aspekt med den økonomiske krisen: Faust, globaliseringens første entreprenør, er blitt en antihelt.

Goethe skrev Faust mens industrielle og politiske revolusjoner rystet Europa på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Det var et livsverk. Han var tjue år da han stiftet bekjentskap med den gamle doktor Faust. Legenden om alkymisten/vitenskapsmannen som drives av et begjær etter allmektighet, dukket opp i middelalderen i Tyskland og ble senere iscenesatt av engelske Christopher Marlowe på slutten av 1500-tallet. Etter en «første» Faust (Urfaust) i 1775 publiserer Goethe Faust 1 i 1808, men han fullfører verket først et halvt århundre senere, i 1831, «under innflytelse av julirevolusjonen i Paris 1830» bemerker litteraturprofessor Michael Jaeger. Denne Faust 2, som Goethe holdt skjult fram til han døde i 82 år gammel i 1832, var lenge fraværende på de tyske teaterscenene, men blir nå satt opp igjen i lys av nye fortolkninger – spesielt fortolkningen til Hans Christoph Binswanger,2 professor emeritus i økonomi og miljø ved Universitetet i Saint Gall (Sveits). Stykket later til å ha fått en overraskende samklang med dagens kapitaliske krise, så vel som ønsket om å forstå årsakene.

VIDEREFØRING AV ALKYMIEN

Som kjent har doktor Faust en enorm kunnskap, men han finner ingen tilfredsstillelse i det, derfor inngår han et veddemål med Djevelen: Hvis sistnevnte klarer å gjøre ham lykkelig i det dennesidige, vil Faust gi ham sjelen sin.

Såfremt jeg sier til sekundet:

Du er så vakker! Bli her! Dvel!

Da kan du lenkeslå min sjel;

Da går jeg gladelig til grunne!

La bare likferdsklokken gjalle;3

Sammen med Mefistofeles forlater hovedpersonen sitt bibliotek og begir seg ut i verden for å stille sine begjær.

Goethe var selv svært interessert i vitenskap, teknologi og økonomi. Innsikten hans på disse feltene gjorde at han ble utnevnt til finans- og økonomiminister i hertugdømmet Weimar. Han var her svært opptatt av ikke bare finansene, men også offentlige utbygninger, industri, gruvedrift og tekstilproduksjon. Og han fjernet så å si hele militærbudsjettet, med unntak av bevilgningene til militærparadene. Som en handlingens mann, var det først og fremst handlingens mening, dens implikasjoner for framskrittet og grensene for «moderniteten», han undersøkte med Faust. Dette er spesielt slående, for nåtidens blikk, innenfor økonomien.

For eksempel lager Faust og Mefistofeles penger for å hjelpe keiseren og hans tomme pengekister. Dette er moderne magi, bemerker økonomen Binswanger, en videreføring av alkymien med andre midler, der det ikke lenger dreier seg om å gjøre bly til gull, men å forvandle en verdiløs substans til en verdi, forvandle papir til penger. Her er det ikke lenger behov for noe overnaturlig, miraklet er helt naturlig – på 1700-tallet sparket hertugen av Orléans astrologene sine etter å ha ansatt økonomen John Law. I Faust blir «pengeskapingen» – en «kjemi» med slektskap til tryllekunsten – logisk knyttet til maskeraden: Når Keiseren signerer i flammelyset den originale bankseddelen, er han forkledd som Plutus, den infernalske guden for begravd rikdom.

I motsetning til Kina som var lengst fremme på dette området,4 var ikke pengeproduksjon statens privilegium i Europa. Dette var overlatt til private banker som staten tillot å gi ut penger. Goethe lot seg inspirere av Bank of England som ble opprettet av forretningsmenn i City i 1692, som kongen ga rett til å utstede papirpenger uten at den påskrevne verdien var fullstendig dekket av dens verdi i gull. Dette var startskuddet for dagens monetære system, og den senere oppfinnelsen av kreditt vil forlenge (med andre midler) den faustomefistofeliske pengeskapingen.

GIFTIGE AKTIVA

Den andre etappen i den alkymiske prosessen er å skape reell verdi. Goethe så klart at gull ikke var en tilstrekkelig garanti for valutaen: Penger må bli kapital, de må investeres. En velkjent forvandling for kjennere av den industrielle revolusjonen. «Fra den skitne kloakken renner det rent gull,» skriver Alexis de Tocqueville om Manchester. Penger åpner for handling, for skapning på økonomiområdet:

«Makt vil jeg erobre, eiendom! Handling er alt, ære er intet,» erklærer Faust.

Men hva er formålet, hva er endemålet? På terskelen til sin siste store utfordring, uttaler Goethes hovedperson disse monstrøse setningene som han mener er «visdommens siste ord»:

De alene fortjener friheten og livet,

Som daglig må erobre dem,

Her tilbringer, omringet av fare,

barnet, den voksne og gamlingen deres dyktige år.

En slik folkemengde ønsker jeg å se,

Stå på en fri grunn, med et fritt folk.

I det øyeblikket kunne jeg si:

Du er så vakker! Bli her! *

Dette er hans ideal: å sette alt i bevegelse og alles mobilitet allminneliggjort i et helt samfunn som konstant arbeider, med verken hvile eller avbrekk. Et samfunn som er i permanent usikkerhet, eksisterer ikke lenger som sådan, men er et samfunn av spøkelser. Hvis vi overfører dette til vår samtids vokabular, finnes det i denne verden verken pensjon eller utdannelse – og man arbeider selvfølgelig på søndagene. For Faust er den eneste hvilen av det evige slaget. Men den permanente uroen er uutholdelig: ekskursjoner til dopkokende trollmenns kjøkkener er uunnværlig for å kunne fortsette:

«Ned med den! Drikk den med det samme!» peser Mefistofeles til ham, før han beordrer ham:

«Nu må du røre på deg. Fort ivei!»

Penger, eiendom, kraft og maskiner, vi er i den industrielle revolusjonen og i den nye religionen, kapitalismen. «Transcendensen som mennesket tidligere søkte i religionen har blitt overført til økonomien,» skriver Binswanger.5 Men om kapitalismen, ifølge Walter Benjamin, «hovedsakelig tjener til å dempe de samme bekymringene og uroligheten som religionene tidligere var et svar på,» er den trangen til handling og framskritt som driver mennesket, ikke i stand til å berolige det. Stykket kunne ideelt sett utspilt seg i hovedkontoret til Det internasjonale pengefondet (IMF). For Goethe åpner i dag for å tenke over spørsmålet om denne tvangsmessige vekstens grenser.

KAPITALISMENS ÅND

For Binswanger er Fausts tragedie dermed knyttet til det grenseløse: «Blindet av sin visjon om evig framskritt,» ødelegger Faust «selv fundamentene i sitt økonomiske prosjekt, han uttømmer verden.» I seg selv er framskrittets følgesvenner produktive, men også giftige. Når Faust i sin «siste og største erobring» forsøker å tørke ut myrene som forpester «alt det som allerede er erobret», er han offer for en illusjon, mener økonomen. Denne dreneringen er ikke fullbyrdelsen av hans store verk (i alkymisk forstand), men en enkel og uunnværlig korrigering av negative eksternaliteter skapt av hans egne arbeider før dreneringen. Goethe fulgte nøye med på utbyggingen av Suez-kanalen, Panama-kanalen, Rhin-Donau-kanalen, som støtte på slike problemer.

Men det finnes andre «giftige aktiva» som er mer … åndelige. Faust som har blitt gjort blind av en allegorisk skikkelse kalt Sorge (omsorg), tror at spadene og hakkene han hører, er i ferd med å forvandle myrene. I virkeligheten graver de graven hans. Og det er ikke lenger mennesker som graver med dem, men lemurer, spøkelser, vandrende ånder, de eneste som er igjen. Margaret Thatchers drøm er blitt virkelighet: Samfunnet har blitt ødelagt. Men hvilken verdi kan gi mening til dette prosjektet? Oskar Negt,6 tidligere elev av Adorno og samarbeidspartner til Jürgen Habermas, retter sin fortolkning av Goethe inn mot den protestantiske etikken, som Weber mente var grunnlaget for kapitalismens ånd.

Fordi jeg er, må jeg også handle.

Jeg ville øyeblikkelig brette opp ermene
og skride til verks.*

Er dette menneskets essens, om det så betyr at arbeidet blir en «avhengighet»? Faust ender med å lede en arbeidsleir og Oskar Negt kan ikke unngå å se denne passasjen som et forvarsel om nærheten mellom Weimar, Goethes by, og konsentrasjonsleiren Buchenwald.7

I begynnelsen var handlingen, sier Faust etter å ha strøket ut Ordet, Talen og Kraften. Handlingsbulimien på det økonomiske området avdekker en frenetiske jakt etter udødelighet i det dennesidige. Heksejakten på dødtiden dreper dødens tid. Men Fausts forsøk på å erobre makten over tiden er dømt til å feile, og Mefistofeles annonserer at «Tiden blir herren». Det alkymiske eksperimentet har mislyktes, etter jakten på det grenseløse står Faust igjen stilt overfor en endelig verden. I denne lesningen framstår dramadiktet som et forsøk fra Goethes side på å tenke til endes Mandevilles «fabelen om biene» og gjøre sitt stykke til et laboratorium for denne fabelens mange konsekvenser. Mandevilles velkjente maksime, grunnlaget for liberalismen, om at «private laster [gir] allmenne goder» slår seg sammen med Mefistofeles utsagn om at han er «en del av denne kraften som alltid vil ondt, men alltid gjør godt». Så hva gjør Faust annet enn å frigjøre, med støtte i djevelens «kraft», sine drifter og lykkes med «å feie bort litt etter litt alt det som forhindret ham i sin utvikling»:8 selve prinsippet for det guddommelige markedet!

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Professor i litteratur ved Freie Universität i Berlin, har skrevet Global Player Faust oder das Verschwinden der Gegenwart (Global Player Fayst eller øyeblikkets forsvinning), WJS Verlag, Gjenutgivelse 2010.

2 Geld und Magie (Penger og magi), Murmann Verlag, Hamburg, 2010 (første utgitt i 1985).

3 Goethe, Faust, overs. av André Bjerke, Gyldendal, Oslo, 1976 [1966], s. 65. Passasjer merket med * er oversatt fra den tyske originalen.

4 Keiseren av Kina hadde opprettet et Kontor for raske penger.

5 Hans neste bok vil fortolke økonomien som et «trossamfunn».

6 Die Faust Karriere, vom verzweifelten Intellektuellen zum gescheiterten Unternehmer (Faust karriere, fra fortvilt intellektuell til mislykket gründer), Steidl Verlag Göttingen, 2006

7 Bygd i 1937.

8 Le divin marché (Det guddommelige markedet), Denoel, Paris, 2007