Statens to ansikter

23. januar er det ti år siden sosiologen Pierre Bourdieu døde. Sosiologiprofessoren ved Collège de France var i sin samtid kjent som en politiske engasjert intellektuell, som med sitt virke revolusjonerte sosiologifaget. Le Monde diplomatique trykker her to utdrag fra forelesningene han ga ved Collège de France fra 1989 til 1992, som i disse dager utgis i Frankrike med tittelen Sur l'Etat, om staten.

Å beskrive statens opprinnelse er å beskrive opprinnelsen til et sosialt felt, et sosialt mikrokosmos som er relativt autonomt på innsiden av en større sosial verden. Her utspilles et bestemt spill, det legitime politiske spillet. La oss ta oppfinnelsen av parlamentet, stedet hvor man med utgangspunkt i konflikter mellom ulike interessegrupper diskuterer offentlig, i spesifikke former og i henhold til egne regler. Marx så bare bakværelset: Å ty til teatermetaforen, til teatraliseringen av konsensus, dekker over det faktum at det er mennesker som trekker i trådene, og at det som virkelig står på spill, de virkelige maktkampene, foregår andre steder. Å spore statens opprinnelse er å spore opprinnelsen til et felt der politikken utspiller seg, symboliseres og dramatiseres i bestemte former.

Å ENTRE DETTE SPILLET til en konform og legitim politikk er å ha tilgang til den gradvis akkumulerte ressursen «det universelle» er: I det universelle språket, i de universelle posisjonene der man kan snakke for alle, for et universum, for en hel gruppe. Man kan snakke i navnet til den allmenne interesse, for det som er bra for allmennheten, og samtidig appropriere det. Dette følger prinsippet om «Janus-effekten»: Det finnes mennesker som har det universelles privilegium, men man kan ikke inneha det universelle uten å på samme tid ha monopol på det universelle. Det universelle har en kapital. Prosessen der denne instansen for forvaltning av det universelle innstiftes, er uatskillelig fra prosessen som konstituerer en kategori av aktører som har enerett på å tilegne seg det universelle. La meg ta et eksempel fra kulturens domene. Statens opprinnelse er en prosess der det finner sted en konsentrasjon av flere ulike former for ressurser: konsentrasjon av informative ressurser (statistikk fra undersøkelser, rapporter), av lingvistisk kapital (formaliseringen av et offisielt talemål som konstitueres som dominerende språk slik at alle andre målformer blir mindreverdige og underordnede avarter av dette). Denne konsentrasjonsprosessen går hånd i hånd med en prosess av frarøvelse: Når man konstituerer en by som hovedstad, der alle disse kapitalformene konsentreres, konstituerer man en provins gjennom frarøvelse av kapital;1 når man konstituerer et legitimt språk, gjør man alle de andre språkene til dialekter.2

Den legitime kulturen er en kultur garantert av staten, som er institusjonen som garanterer kulturelle titler, og som fordeler diplomer som garanterer tilgangen til en garantert kultur. Utdanningsprogrammer er statens sak: Å endre et program er å endre strukturen for distribusjonen av kapital, det er å utviske enkelte former for kapital. For eksempel er det å fjerne latin og gresk fra utdanningen å henvise en hel kategori av mindre bærere av lingvistisk kapital til poujadisme.3 I mine tidlige arbeider om skolen så jeg helt bort fra at den legitime kulturen er statens kultur.

Denne konsentrasjonen er på samme tid en standardisering og en form for universalisering. Der hvor det har vært mangfold, spredning og lokal forankring, der er det noe unikt. I samarbeid med Germaine Tillion har jeg sammenlignet måleenheter i ulike kabylske landsbyer i en radius på 30 kilometer: Vi fant like mange måleenheter som det var landsbyer. Å skape en nasjonal og statlig standard for måleenheter er en ferd mot universalisering: Det metriske systemet er en universell standard som forutsetter konsensus og enighet om mening. Utviklingen mot konsentrasjon, standardisering og samordning følges av en frarøvelsesprosess fordi all kunnskap og kompetanse knyttet til lokale mål blir diskvalifisert.

Med andre ord er selve den prosessen der man oppnår universalitet fulgt av en konsentrasjon av universalitet. Det er de som ønsker det metriske systemet (matematikere) og de som henvises til det lokale. Selve prosessen for konstituering av felles ressurser er uatskillelig fra konstitueringen av disse felles ressursene i en kapital monopolisert av de som har monopol på kampen om monopol på det universelle. Hele denne prosessen – konstitueringen av et felt; selvstendiggjøringen av dette feltet i forhold til andre behov; konstitueringen av et spesifikt behov i forhold til økonomiske og huslige behov; konstitueringen av en spesifikk byråkratisk reproduksjon, spesifikk i forhold til den huslige og familiale reproduksjonen; konstitueringen av et spesifikt behov i forhold til religiøse behov -– som igjen er uatskillelig fra en prosess med konsentrasjon og konstituering av en ny form for ressurser som viser seg å være universell, i alle tilfeller med en grad av universalitet overlegen de som eksisterte tidligere. Man går fra det lille lokale markedet til det nasjonale markedet, enten det er på økonomisk eller symbolsk plan. Statens opprinnelse er dypest sett uatskillelig fra konstitueringen av et monopol på det universelle, der det kulturelle er eksempelet par excellence.

ALLE DE TIDLIGERE ARBEIDER jeg har gjort kan oppsummeres slik: Denne kulturen er legitim fordi den presenterer seg som universell, tilgjengelig for alle, fordi, i navn av denne universaliteten kan vi uten bekymring eliminere alle de som ikke besitter den. Denne kulturen, som tilsynelatende forener men i virkeligheten splitter, er et av de største redskapene for dominans, fordi det er enkelte som har monopol på denne kulturen, et grusomt monopol fordi man ikke kan anklage denne kulturen for å være partikulær. Selv den vitenskapelige kulturen gjør ikke annet enn å dyrke dette paradokset til sin yttergrense. Betingelsene for konstitueringen av dette universelle, av dets akkumulasjon, er uatskillelig fra betingelsene for konstitueringen av en kaste, av en statsadel, av det universelles «monopolisatorer». Ut fra denne analysen kan man sette seg fore å universalisere betingelsene for tilgang til det universelle. Igjen må man vite hvordan: Må man berøve «monopolisatorene»? Man ser fort at det ikke er i den enden man må lete.

Jeg vil avslutte med en lignelse for å illustrere det jeg har sagt om metoden og om innholdet. For omkring tretti år siden gikk jeg, på en julekveld, for å se på en bygdefest i en liten landsby innerst i Béarn.4, Paris, Seuil, 2002, s. 7-14.[/ref] Noen danset, andre ikke. Et lite antall «bondske» folk som var eldre enn de andre, danset ikke, men snakket sammen og ga hverandre en grunn til å være der uten å danse, som for å rettferdiggjøre sin uvanlige tilstedeværelse. De skulle ha vært gift, for når man er gift danser man ikke lenger. Festene er et sted for ekteskapsutveksling – det er markedet for symbolske ekteskapsgoder. Det var en særlig høy andel av enslige der: 50 prosent av de mellom 25 og 35 år.

JEG HAR FORSØKT Å FINNE ET SYSTEM som kan forklare dette fenomenet: at det tidligere fantes et beskyttet lokalt marked, som ikke var standardisert. Når det vi kaller staten konstitueres, skjer en standardisering av det økonomiske markedet som staten bidrar til med sin politikk, og en standardisering av markedet for symbolske utvekslinger, det vil si markedet for holdninger, væremåter, klær, mennesker, identitet, framtoning. Disse menneskene hadde et beskyttet marked med lokal forankring som de hadde kontroll over, noe som tillot en form for inngifte organisert av familiene. Produktene av den bondske reproduksjonsmåten hadde sine sjanser på dette markedet – de forble salgbare og fant seg jenter.

I logikken til denne modellen som jeg har skissert, var det som skjedde på festen resultatet av standardiseringen av markedet for symbolsk utveksling. Fallskjermhopperen fra den lille nabolandsbyen som kom rullende i et kjøretøy var en vare som diskvalifiserte de lokale og fikk en større verdi enn konkurrenten, bonden. Med andre ord, standardiseringen av markedet kan framstilles som en framgang, i alle fall for de som utvandrer, det vil si kvinnene og alle de dominerte, og kan ha en frigjørende effekt. Skolen viderefører en annerledes kroppslig holdning, måter å kle seg på, osv., og studenten har en ekteskapsverdi på dette nye forente markedet, mens bøndene er deklassert. Hele tvetydigheten ved denne universaliseringsprosessen er der. For landsbyjentene som drar til byen, som gifter seg med et postbud, osv., er det en tilgang til det universelle.

Men denne graden av overlegen universalisering er uatskillelig fra virkningen av dominans. Jeg utga nylig en artikkel, en form for nylesning av min analyse av ungkarslivet i Béarn, av det som jeg sa på den tida, som jeg for å more meg har kalt «Forbudt reproduksjon».5 Jeg viser at denne standardiseringen av markedet har som virkning å de facto forby biologisk og sosial reproduksjon for en hel kategori av mennesker. På samme tid arbeidet jeg med et materiale jeg fant tilfeldigvis, protokollene over kommunale forhandlinger i en liten landsby med to hundre innbyggere under den franske revolusjon. I denne regionen bestemte mennene via enstemmighet. Så kommer det dekreter som sier at de må legge om til flertallsstemming. De forhandler, det er motstand, det er én leir og en annen leir. Litt etter litt vinner flertallet: Bak seg har de det universelle.

DET HAR VÆRT STORE DISKUSJONER rundt dette problemet som Tocqueville reiste i en logisk kontinuitet/diskontinuitet fra revolusjonen. Et virkelig historisk problem gjenstår: Hva er det universelles spesifikke styrke? De politiske prosedyrene til disse bøndene med tusen år gamle sammenhengende tradisjoner ble feid vekk av det universelles styrke, som om de måtte bøye for noe som logisk sett var sterkere: noe som kom fra byen, i en eksplisitt, metodisk og ikke-praktisk diskurs. De ble provinsielle, lokale. Referatet fra forhandlingene blir: «Siden fylkesmannen har bestemt …», «Det kommunale rådet samlet seg …». Universaliseringens bakside er en frarøvelse og en monopolisering. Statens opprinnelse er opprinnelsen til et sted for forvaltning av det universelle, og samtidig opprinnelsen til et monopol på det universelle, og av en gruppe av aktører som deltar i det faktiske monopolet på dette som, per definisjon, er universelt.

Oversatt av I.G.Å.