Spania vil aldri bli det samme

Den spanske protestbevegelsen markerte nylig sitt toårsjubileum med massedemonstrasjoner og møter i de største byene. Selv om bevegelsen fra starten har blitt sterkt kritisert i media, er folkebevegelsen fortsatt Europas mest vitale.

Siden 2011 har jeg fulgt utviklingen til los indignados i den middels store andalusiske byen Jerez de la Frontera. Byen har sitt navn fra en tid da den lå i grenselandet mellom katolsk og maurisk Spania, som kriget i hundrevis av år. I dag er den rolige byen et yndet mål for den kultiverte turist som vil unngå turistmaskinene på Costa del Sol. Jerez er sherryens hjemby, flamencoens arnested og den huser årlig Feria del Caballo, en berømt folkefest med røtter i aristokratiets stolte hestetradisjon. Men tilstanden i kommunen kan i beste fall beskrives som kritisk. Spansk presse beskriver Jerez de la Frontera la Ciudad de Deuda, gjeldsbyen, eller la Ciudad de Paro, arbeidsledighetens by. Kommunen Jerez de la Frontera har den tredje høyeste offentlige gjelden per innbygger i Spania og en arbeidsledighet på over 40 prosent.

I fjor høst fikk den et nytt tilnavn, la Ciudad de Basura, søppelbyen. Etter den store generalstreiken i Spania i november 2012 fortsatte søppelarbeiderne streiken på egenhånd. Søpla lå strødd i gatene, rotter på størrelse med katter ble observert. Framfor å forhandle med renova-sjonsarbeiderne leide kommunen inn et annet firma til å rydde byens forretningsstrøk, samtidig som de truet arbeiderne med oppsigelser og outsourcing. Dette satte sinnene i kok og arbeiderne dumpet søppel foran rådhuset og bankbyggene. Kvelden 19. november oppsto det regelrette opptøyer i de fattige forstedene. Trafikken ble stoppet av barrikader av påtente søppelcontainere. Flammene herjet fritt. Brannmennene, som selv lenge hadde streiket over manglende lønnsutbetalinger og elendige arbeidsforhold, ble møtt med et hagl av flasker og steiner fra den framtidsløse ungdommen. Det lokale politiet, som heller ikke hadde fått lønn på flere måneder, nølte med å gripe inn. Situasjonen ble ikke løst før opprørspolitiet ble satt inn.

 

Den spanske oppvåkningen

Det kan se ut som om Jerez de la Frontera igjen befinner seg i et grenseland der vi får forsmaken på hva et radbrukket Spania har i vente. Hvis ikke dagens sosiale bevegelser oppnår vesentlige samfunnsendringer kan opptøyer som disse, eller de krigslignende gruveopptøyene i Asturias i juni 2012, bli normen i årene som kommer.

I Jerez som ellers i Spania er det få andre lyspunkter enn de sosiale bevegelsene. I april 2011, inspirert av den arabiske oppvåkningen i Tunisia og Egypt, begynte flere av de sosiale bevegelsene og creative commons-nettverkene i Spania å diskutere aksjoner mot krisen. En aktivist i Jerez startet bloggen Democracía real ya!(Virkelig demokrati nå!), og forskjellige små nettverk utviklet seg parallelt flere steder i Spania. I Jerez var det først et nettverk av rundt ti personer som møttes i en av barrioene, bydelene. De planla en flash mob, en uannonsert demonstrasjon, under Feria del Caballo der de inntok den offentlige paviljongen i protest mot den økonomiske politikken, bankene, boligpolitikken, korrupsjonen og kuttene i offentlig sektor.

15. mai demonstrerte de i provinshovedstaden Cádiz. Denne dagen koordinerte aktivister demonstrasjoner over hele landet og den første acampada, plassokkupasjonen, fant sted i Madrid på Puerta del Sol. Dagen etter oppfordret den lille gruppen i Jerez til å møtes på Plaza Arenal i byens sentrum. Ingen kom. De bestemte seg for å annonsere det bedre og neste gang kom 400 personer. Deltagerne her forteller det samme som i andre byer i Spania: Først satt alle på plassen i stillhet, men litt etter litt begynte folk å snakke, én etter én, uten mikrofon. De fortalte sine personlige historier, presenterte sine problemer. Fortellingene ble møtt med stor respekt. Flere folk fant veien dit. De snakket ut fra hjertet. Folk opplevde å bli hørt for første gang i sitt liv. Mange gråt. Acampadaen i Madrid ble dermed kopiert i Jerez, som i utallige andre spanske byer. I Jerez varte den i over to måneder.

 

Fra acampada til folkebevegelse

Indignados’ singulært viktigste hendelse var acampadaen. Den ble ført videre til USA og andre steder under navnet Occupy. Ved å okku-pere de viktigste plassene i Spanias byer ytret folket at det er de som eier det offentlige rommet – ikke bankene, politikerklassen eller de multina-sjonale selskapene. De samlet seg under det enkle budskapet No nos representan – dere representerer ikke oss. Folket hadde mistet tilliten til politikerne og valgsystemet, derfor tok de over landets symbolske plasser med krav om at politikerne måtte endre politikken. Hensikten var ikke revolusjon, men ansvarliggjøring.

Det som startet som spontane åpne folkemøter, som ble oppdelt i generalforsamlinger og arbeidsgrupper, utviklet seg parallelt i 15M (bevegelsen av 15. mai 2011, som indignados-bevegelsen også kalles) som en uopplest regel for organisering. Møtene har siden blitt ledet som et protodemokrati med flat struktur der enighet tilstrebes gjennom diskusjon, men der det ved vanskelige avgjørelser blir foretatt voteringer. Strukturen har hele tiden vært sårbar for manipulasjon og karismatiske lederskikkelser, men den ble fort ansett for å være det minst verste alternativet, og ble senere også brukt av Occupy. Den lederløse og anonyme strukturen, inspirert av alt fra zapatistene og The Global Justice Movement til hackerkollektivet Anonymous, har vist seg å være svært effektiv i møte med myndigheter som forsøker å peke ut ledere og talsmenn for forfølgelse og straff for å svekke opposisjon.

Det ble tidlig viktig å unngå at interessegrupper og partier skulle utnytte bevegelsen for egen sak. I folkemøtene ble det fort vedtatt at fagfo-reningsmedlemmer og partipolitikere måtte legge ned fanene og stille på lik fot med alle andre. Et mer mangfoldig politisk subjekt enn i 1968 ble dermed skapt. Bevegelsen framstår som klasseløs og uten ideologi samtidig som koherensen i samfunnsanalyser og tematikk er tydelig gjennom hele bevegelsen.

15. oktober 2011, flere måneder etter avviklingen av acampadaene, fulgte jeg demonstrasjonstoget til tusenvis av jerezanere som samlet seg under fanen Toma la calle – ta over gata. Antallet oppmøtte kunne bare ellers matches av Feria del Caballo i en by som tidligere hadde vært en soveby politisk sett. Slagordene var treffende: No hay pan pa´ tanto chorizo, det finnes ikke nok brød til all chorizoen (les: korrupsjonen); Lo llaman democracia, no lo es, dere kaller det demokrati, men det finnes ikke. Samme dag gikk millioner av mennesker landet over i en av de største demonstrasjonene i landets historie. Det var nå klart at det som startet som en protestaksjon hadde blitt en folkebevegelse.

 

Kritikk i praksis

I motsetning til hva kritikere som Zygmunt Bauman har hevdet, eksisterer det et politisk program. Det har helt fra begynnelsen stått å lese for dem som plasserte føttene i gata. Det mest forbløffende ved 15Ms ytringer er den tiltagende samstemtheten i kapitalismekritikken og av-standstaken til det politiske systemet, som illustrert i slagord som Nuestros sue–os no caben en vuestras urnas (drømmene våre passer ikke inn i valgurnene) og No es una crisis, es un estafa! (Dette er ikke en krise, det er en svindel). Fellesskapet skal ikke påføres regningen for en krise som er bankenes ansvar. Og folket må organisere seg for å oppnå sine drømmer – enten gjennom en alternativ politikk eller gjennom å presse poli-tikerne til endring.

Den folkelige poesien i slagordene og sangene bærer med seg programerklæringer som er tydelige og klare uavhengig av om kommentatorene oppfatter dem som urealistiske eller «emosjonelle». Som et tilsvar til denne kritikken har hovedslagordet blitt endret til Si se puede! – Ja, det er mulig! – en ironisk parafrasering av Obamas Yes, we can. Politisk bevisstgjøring og mobilisering er bevegelsens politiske program.

15M har blitt kritisert mye for å skli ut i karneval framfor å vektlegge organisasjonsbygging. Det er vanskelig å si seg enig i dette. Humoristiske aksjoner som dansende gjeldszombies i handlegatene, koreograferte flamenco flash mobs i banker og nyskrevne Sevillanas indignadas i Feria del Caballo er alternative strategier for folkemobilisering og -opplysning i møte med myndigheter som til stadighet demonstrerer sin vilje til voldsbruk og forfølgelse av demonstranter med skyhøye bøter og urimelige fengselsstraffer. Men voldsbruken demonstrerer også maktens im-potens. Jo mer målrettet 15M sine aksjoner har vært, jo mer symbolsk mettede har bildene som har sirkulert i de sosiale mediene blitt.

I møte med politivold og gjennom informasjon om de mange selvmordene knyttet til utkastelsessakene har bevegelsen blitt radikalisert. Bankbygg og regjeringslokaler beleires og politikere som forbindes med korrupsjon og antisosiale beslutninger blir utsatt for escraches, ikke-voldelige personrettede demonstrasjoner utenfor boligene og kontorene deres. Aksjoner som Stop desahucios! (Stopp utkastelsene!) og Mareas ciudadanas, folkets tidevannsbølger for å beskytte og forbedre velferdssektoren og miljøet, bidrar både til stor folkelig støtte og til en mer helhetlig systemkritikk. Slik har en teoretisering rundt «en kapitalisme med et menneskelig ansikt» veket til side for en aktivistisk kritikk i praksis av en turbokapitalistisk stat og dens maktapparat.

 

Politiske alternativer i emming?

Utkastelsene av familier som ikke klarer å betjene huslånene sine ble fort en viktig sak i fattige Jerez de la Frontera. I september 2011 forsøkte aktivister å slå ring om en familie i en av de fattigste bydelene, men ble brutalt angrepet av opprørspoliti. Uten større organisatorisk erfa-ring ble det fort opprettet nettverk mellom 15M og allerede eksisterende nettverk.

De samme nettverkene ble også knyttet rundt om i landet i arbeidet med å bekjempe den ulovlige interneringen av innvandrere, de kritiske forholdene for innsatte i spanske fengsler, privatiseringen av vannressursene og selvfølgelig de dramatiske kuttene i velferdsstaten. 15M begynte fort å fungere som den viktigste noden i et nettverk av politiske bevegelser.

Spania har kanskje aldri sett maken til horisontal folkelig mobilisering og organisasjonsbygging. 15M-bevegelsen, med sitt fokus på direkte demokrati eller protodemokrati, har fungert som en katalysator og forsterker for allerede eksisterende sosiale bevegelser i Spania og som en ge-nerator av nye bevegelser, kampanjer og organisasjons- og aksjonsformer.

I tillegg til, men også i tilknytning til de sosiale bevegelsene, er det som kanskje gjør et tydeligst inntrykk i Jerez de la Frontera, som i mange andre steder i Spania, den økende tendensen til å tilrettelegge for økologisk bærekraftige levemåter. Svært mange personer med tilknytning til 15M arbeider i nettverk og kooperativer for økologisk landbruk og produksjon, bevisst konsum og rettferdig handel. Stadig flere steder har innført monedas sociales, alternative lokale myntenheter, som blant annet kan gjøre det mulig å handle på krita uten rente og kreditorer og vektleg-ger lokale bærekraftige varer og tjenester. Dette er ikke bare resultatet av en økonomisk krisetid, men først og fremst et resultat av en bevisstgjø-ringsprosess rundt kapitalismens problemer, som 15M daglig har spredd gjennom kreativ bruk av internett, egen presse, oppsøkende aksjoner i det offentlige rom og press mot massemediene som ellers ikke ville dekket bevegelsens aktivitet. Et godt eksempel på det siste er aksjoner der store bannere har blitt løftet opp blant publikum under direktesendte sportsarrangementer.

 

Et mer modent 15M

Etter massemønstringene i 2011 og 2012, og etter at acampadaene ble motvirket på alle måter fra politisk hold, er det klart at 15M ikke lenger er en like stor massebevegelse. Toårsmarkeringen gikk av stabelen med et langt mindre oppmøte enn demonstrasjonene samme dag året før. Men ifølge en meningsmåling publisert i El País i mai i år har 15M den samme overveiende støtten i befolkningen. De politiske partiene stjeler stadig oftere retoriske poeng fra bevegelsen og aksjonene bevegelsen samler seg om når stort sett den politiske dagsorden. Men det hører til unntakene at regjeringspartiet Partido Popular bøyer av for folkelig protest.

En studie av det sentrale arbeiderstrøket Lavapiés i Madrid gir en pekepinn på hvordan 15M er i ferd med å utvikle seg. Relativt få mennesker finner veien til nabolagshagen som Asamblea popular de Lavapiés (Movimiento 15M) bruker som møteplass. Men allmøtet jeg observerer er preget av en profesjonell presis diskusjon der selv politisk kompliserte avgjørelser tas ved enighet. Noen deltagere beskriver endringene i bevegelsen som en modningsprosess og at konkret politisk arbeide i los barrios i komplekse nettverk med radikale grupper og etablerte sosiale bevegelser, blir stadig viktigere.

Arbeidsgruppen for boliger og utkastelse har vunnet stort sett alle huslånssakene som folk har bedt om hjelp til, i samarbeid med advokater fra Plataforma Afectadas de Hipoteca og andre. De går konkret til verks med dialog og fredelige pressmidler overfor bankene og øker intensiteten med demonstrasjoner og «okkupasjoner» hvis bankene ikke er samarbeidsvillige. Arbeidsgruppen for innvandring og sameksistens samarbeider i et tett nettverk av aktivister som driver opplysningsarbeid eller på fredelig vis motarbeider politiet når de går inn i bydelen for å sjekke iden-titetspapirene til fargede personer i Lavapiés.

I Lavapiés er det liten tvil om hvor vellykket 15M er. Nabolaget har startet opp igjen det lokale markedet som kommunen ikke klarte å drive. Økologisk bærekraftige alternativer finnes overalt og det hersker en generell følelse av harmonisk sameksistens på tvers av kulturelle grenser. En video på Youtube illustrerer stemningen: Når en polititrupp marsjerer inn i bydelen for å fengsle og deportere afrikanere danner befolkningen spontant en menneskelig mur rundt fargede beboere. Politiet blir møtt av befolkningens taktfaste rop: Somos vecinos, no somos delinquentes! – Vi er ikke kriminelle, vi er naboer! Slik får politiet valget mellom å bruke vold mot fredelige demonstranter eller å trekke seg tilbake. På video velger de det siste og folkemengden feirer en midlertidig seier for deres barrio.

Det stadig tilbakevendende spørsmålet om hva 15M har oppnådd bør omformuleres. Vi bør heller stille oss spørsmålet om hvordan Spania hadde sett ut i dag hvis los indignados og 15M ikke hadde oppstått. Det spanske folkets historie har igjen fått et menneskelig ansikt forent om noe mer ansvarlig enn den generelle politiske konsensusen om å legge lokk på historien, og noe mer substansielt enn de nasjonale idrettspresta-sjonene. Hvordan denne folkebevegelsen utvikler seg vil ikke bare si mye om framtiden til Spania, men i dagens tett sammenvevde nettverksland-skap vil utviklingen i 15M fortsatt få ringvirkninger langt utover sine landegrenser. 15M sitter ikke nødvendigvis med svaret. Men for øyeblikket er det 15M som stiller spørsmålet.

© norske LMD

Fotnoter:
1 I sympati med 15Ms idé om en bevegelse uten ledere har jeg valgt å ikke trekke fram navn på enkeltpersoner.

2 For eksempel zoquito i Jerez de la Frontera, se www.zoquito.org.