USAs glemte strid om personvern

Edward Snowdens avsløringer av National Security Agencys (NSA) massive elektroniske overvåking har på ny reist spørsmålet om de amerikanske etterretningsbyråenes inntrengen i borgernes privatliv. I tillegg til registreringen av metadata fra telefonlinjer og internett, viser skandalen en minst like urovekkende realitet: et flertall av amerikanerne godtar nå myndighetenes overvåking av privat elektronisk kommunikasjon. I en spørreundersøkelse utført for Washington Post etter Snowdens avsløringer, sa 56 prosent av amerikanerne at overvåkningsprogrammet PRISM var «akseptabelt», mens 45 prosent sa at staten bør «kunne overvåke all e-post for å forhindre potensiell terrorisme». Resultatene er ikke overraskende, i lang tid har mediene, eksperter og politikere uimotsagt framstilt NSAs overvåkning et som harmløst, nødvendig og virkningsfullt våpen i krigen mot terror.

Dette er et betydelig avvik fra amerikanernes århundrelange mistro mot elektronisk overvåkning. Få uker før attentatene 11. september 2001 hadde USA Today denne overskriften: «Fire av ti amerikanere stoler ikke på FBI» (20. juni 2001). Flere tiår med data samlet av justisdepartementet viser en dyp amerikansk motstand mot telefonavlytting. I perioden 1971–2001 lå motstanden mellom 70 og 80 prosent. Etter angrepene mot World Trade Center og Pentagon og George W. Bush’ etterfølgende «krig mot terror» endret amerikanerne mening.



Eksklusiv eiendom

I 1877 hadde verden én lengre telefonlinje, med 778 telefoner mellom Boston og Salem (Massachusetts). På begynnelsen av 1900-tallet hadde én av tusen amerikanere telefon. Tjue år senere var forholdet én til hundre. I 1950 hadde en tredjedel av befolkningen telefon. I dag har USA flere telefoner enn innbyggere. Det finnes rundt en milliard hustelefoner og seks milliarder mobiltelefoner i verden. Fram til de fiberoptiske kablene og mobiltelefonene kom på slutten av 1900-tallet, krevde avlytting lite teknisk utstyr eller assistanse fra telefonselskapene. Alt man trengte var tilgang til linjen, et par fjærklemmer for å feste de røde og grønne ledningene og en høyttaler eller en båndopptaker.

De første avlyttingsskandalene kom på begynnelsen av 1900-tallet. Under første verdenskrig ble avlytting så vanlig at Kongressen forbød det, til tross for sikkerhetstrusselen fra utenlandske spioner og sabotører. Etter krigen begrenset et dusin delstatslover lokalpolitiets fullmakter. I forbudstiden (1919–1933) ville lokalt og føderalt politi gjerne overvåke smuglernes telefonsamtaler med produsenter, distributører og kjøpere. De brøt derfor stadig forbudene og avlyttet regelmessig samtaler. Mens lokalt politi avlyttet stadig mer, forsøkte den føderale regjeringen å begrense praksisen. Med støtte i opinionen forbød riksadvokaten Harlan F. Stone justisdepartementet å avlytte telefoner i 1924. Finansdepartementet og Bureau of Investigation (forløperen til FBI) mislikte Stones linje og fortsatte å avlytte i skjul.

I 1926 brukte føderale agenter telefonavlytting i en romsmuglingssak i Seattle for å sikte den tidligere politiløytnanten og smugleren Roy Olmstead. Trass i at avlyttingen var ulovlig, godtok retten den og Olmstead ble dømt. Dommen etablerte sentrale kjennelser. «Ingen føderal politimann eller agent har rett til å avlytte en persons telefonsamtaler for å bruke dem mot ham,» argumenterte dommer Frank Rudkinsa. «En slik situasjon ville være beklagelig og uakseptabel.»

Olmstead-saken havnet i høyesterett i 1928. Seattle Pacific Telephone and Telegraph Company forsvarte smuglernes rett til å snakke i telefonen uten å bli overvåket av politiet: «Når ’de to partenes’ telefonlinjer kobles sammen i sentralen, er det utelukkende for de to, og i denne forstand tilhører linjene bare de to. En tredjepart som overvåker linjen bryter både brukernes og telefonselskapets eksklusive eiendom.»2 Det er vanskelig å forestille seg i dag en nettleverandør eller et telekomselskap forsvare kundenes rett til personvern. Og Facebook, Google, MSN og andre selskapene Snowden har avslørt har latt som om de ikke visste noe som helst.



Skandaler på rekke og rad

Olmstead tapte saken i Høyesterett med fem mot fire stemmer. En av dommerne, Louis Brandeis, tok dissens: «Hvis myndighetene blir lovbrytere, skaper det forakt for loven, det inviterer enhver til å bli sin egen lovgiver. Å erklære at målet helliger midlene i forvaltningen av strafferetten – å erklære at myndighetene kan begå lovbrudd for å få en forbryter dømt – vil få fryktelige konsekvenser. Høyesterett bør resolutt si nei til denne skadelige doktrinen.»3

Amerikanernes holdninger endret seg i løpet av 1940-tallet, da krigen og en jevnere klassefordeling av telefoner bidro til å overtale rettsve-senet til å akseptere avlytting. Like før krigen forsøkte FBI-sjefen John Edgar Hoover å få nye fullmakter fra Kongressen, men ble stoppet av lederen for Federal Communications Commission (FCC), James Fly. President Franklin D. Roosevelt utstedte imidlertid en hemmelig ordre som lot justisdepartementet overvåke «subversive» og mistenkte spioner.

Hoover brukte ikke disse vage nye fullmaktene til å overvåke nazisympatisører, men til å etterforske alle han mente var subversive. Assistenten hans, William Sullivan, fortalte senere at FBI under krigen rutinemessig avlyttet telefoner uten rettsordre: «Med landets framtid på spill, virket det som en unødvendig formalitet å få Washingtons godkjenning. Mange år senere avlyttet FBI fortsatt samtaler uten godkjenning fra riksadvokaten.» USAs avlytting handler med andre ord om en glidning der FBI-agenter gradvis har avveket fra sin opprinnelige oppgave – overvåke nazisympatisører – til å overvåke borgerrettighetsforkjempere, fagforeningsledere, progressive kristne og antatte kommunister.

I denne perioden ble telefoner vanlig i de fleste husholdninger, og ikke lenger bare et kommunikasjonsmiddel for eliter, som tidvis ble be-skyttet av et rettsvesen som nå begynte å revurdere sin motstand mot avlytting. I etterkrigstiden, særlig under de antikommunistiske heksejaktene til senatoren Joseph McCarthy på 1950-tallet, utvidet FBI sin ulovlige avlytting. Domstolene stoppet dem ikke: Da FBI avslørte at de ulovlig hadde avlyttet den spionmistenkte Judith Coplon og hennes advokat, omgjorde ankedomstolen domfellelsen i første rettsinstans.

Etter at Hoover døde i 1972 kom det en rekke avsløringer om FBIs og CIAs inntrenging i amerikaneres privatliv. Church and Pike-kommisjonenes granskninger i 1975 avdekket omfattende overvåkning av amerikanere engasjert i lovlig politisk aktivitet.4 Saken var hovedopp-slag i avisene og folk var rasende, men Kongressen stoppet raskt all meningsfull kontroll med byråene.

Ny skandale kom i 1978. Under en høring for Senatets underkomité for etterretning fortalte tidligere CIA-telekomingeniør David Watters at NSA overvåket og avlyttet flere tusen innenlands- og utenlandssamtaler. Igjen ble amerikanerne rasende, og igjen kom Kongressen med tomme løfter om kontroll. I oktober samme år introduserte daværende president James Carter Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA), som etablerte et hemmelig juridisk system for overvåking i saker som angikk den «nasjonale sikkerhet». En seier for etterretningstjenestene som hadde kjempet i årevis for å få legalisert avlyttingen. FISA-domstolene arbeider i fullt hemmelighold: FISA-godkjennelsene for telefonavlytting økte fra 322 i 1980 til 2224 i 2006), mens domstolene bare avslo fem av 22 990 forespørsler mellom 1979 og 2006.



Glemselens ørken

Internettet ble først hovedsakelig brukt av militæret og forskere, men etter hvert som nettet vokste skapte det nye problemer. Inntil Electronic Communications Privacy Act ble vedtatt i 1986, var det lovlig å snappe opp e-post sendt over telefonlinjer. Men loven krevde da at elektronisk kommunikasjon skulle ha samme juridiske beskyttelse som telefonsamtaler.

I 1994 reagerte mange amerikanere mot Digital Telephony Act, som krever at alle fiberoptiske svitsjer skal kunne avlyttes av rettsgodkjente avlytninger. American Civil Liberty Union (ACLU) og Electronic Privacy Information Center organiserte motstand mot lovforslag, og over hele lan-det kritiserte ledere og leserbrev i avisene loven. Men tidene hadde endret seg siden Olmstead-saken og telekomindustrien omfavnet loven. Uten at befolkningen merket det økte både Ronald Reagan, George Bush Sr. og Bill Clinton de føderale byråenes bruk av avlytting, med få innvendinger fra rettssystemet.

På 90-tallet forsvant enda mer av amerikanernes vern mot elektronisk overvåkning, etter flere dommer om hvorvidt e-poster på jobb hadde krav på samme personvern som et brev eller en telefonsamtale. Mange av dommerne var nettanalfabeter og skjønte ikke argumentene om hvorfor brukerne oppfattet e-poster som private. I Olmstead-saken hadde man skapt en parallell mellom forventningen om personvern for post og telefonsamtaler (dommer Brandeis argumenterte: «Det er i prinsippet ingen forskjell mellom en forseglet konvolutt og en privat telefonsamtale.»). Hvis rettsvesenet på 90-tallet hadde funnet ut at e-post var en slags elektronisk konvolutt, ville USA vært et annet land i dag.

Patriot Act, vedtatt 26. oktober 2001, fjernet de juridiske kontrollmekanismene Church-kommisjonen fastsatte for føderale myndigheters telefonavlytting og registrering av hvilke nummer som ringes. Loven opphevet også etterretningstjenestenes restriksjoner på spionering på ame-rikanske borgere. Og den åpnet for avlytting av all kommunikasjonen til mistenkte, og massiv overvåking av epost og nettrafikk. Med opprettelsen av Sikkerhetsdepartementet (Department of Homeland Security) i 2003, fikk den føderale staten et sentralt byrå som samordner all innenriks etterretning langt utover det Hoover drømte om. George W. Bush gikk for langt da han forsøkte å få vedtatt Total Information Awareness, på grunn av folkets motstand mot lagring av metadata. Nå vet vi, takket være Snowden, at Obama har lykkes der Bush feilet.

Etter et århundre med kraftig motstand har det amerikanske samfunnet endelig lært å gi avkall på sin rett til elektronisk personvern. Stadig færre vet om den lange historiske motstanden mot å gi hemmelige politiske politibyråer ukontrollerte muligheter og midler. Amerikanerne blir gitt vage forsikringer om at rettighetene til de «uskyldige» vil blitt beskyttet. Gjennom en bevisst oppildnet frykt for terrorisme blir de oppmuntret til å glemme de veldokumenterte bruddene på personvernet og borgerrettighetene. Som sosiologen Sigmund Diamond skriver, «den organiserte glemselens ørken» åpner døra på vidt gap for de som vil opprettholde den rådende orden.5

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 «Minority opinion on the appeal of the Olmstead defendants», ankedomstolen i San Francisco, 9. mai 1927, www.fjc.gov.

2 «Amicus curiae brief of telephone companies submitted to the Supreme Court in Olmstead v. United States», USAs høyesterett, Washington DC, 1928, www.fjc.gov.

3 «Dissenting opinion of Justice Louis D. Brandeis in Olmstead v. USA», USAs høyesterett, 1928, www.fjc.gov.

4 Den demokratiske senatoren Frank Church, motkandidat til Richard Nixon, fikk i oppgave å avdekke CIAs aktiviteter etter Watergate. Otis Pike, demokrat, var Churchs motsvar i Kongressen.

5 Sigmund Diamond, Compromised Campus: The Collaboration of Universities with the Intelligence Community, 1945-1955, Oxford University Press, New York, 1992.