O’hoi!

Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.

Når fikk vi sist en film med sjøsprøyt, knirkende master og sus i seilene, som vekker wanderlust og higen etter bølgene? En film som innfrir forventningene til de brusende åpningsscenene av Onedin-linjen, om noen husker serien om rederiet til James Onedin? Eller, for å gå lenger tilbake, til den gang det ikke gikk for lang tid mellom seilskutene på lerretet, skildringer av godt sjømannskap, moral og umoral, i filmer som Michael Curtiz’ Captain Blood (1935) eller The Sea Hawk (1940). De er fremdeles verd en titt, og slett ikke så klisjéfylte og overspilte som man kunne frykte, i blant med overraskende gode replikker, og ellers rikelig med fekting og patos, sjørøvere og affekterte menn i strømpebukser.

Det er påfallende hvor museale disse assosiasjonene blir, for ellers er det smått med velfylte seil over praktfulle byggverk, skimrende bølger mot en endeløs horisont, for å sitere åpningsscenene av Peter Weirs Master and Commander. Den er fra 2003. Og etter det? Ikke stort. Og før det? Ridley Scotts Columbus-film 1492 – Erobringen av Paradis fra 1992, kanskje? Pirates of the Caribbean-filmene bare understreker armoden. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Veldedig boligbygging

Neste sak

Regjeringer kommer og går, korrupsjonen består

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0