O’hoi!

Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.

Når fikk vi sist en film med sjøsprøyt, knirkende master og sus i seilene, som vekker wanderlust og higen etter bølgene? En film som innfrir forventningene til de brusende åpningsscenene av Onedin-linjen, om noen husker serien om rederiet til James Onedin? Eller, for å gå lenger tilbake, til den gang det ikke gikk for lang tid mellom seilskutene på lerretet, skildringer av godt sjømannskap, moral og umoral, i filmer som Michael Curtiz’ Captain Blood (1935) eller The Sea Hawk (1940). De er fremdeles verd en titt, og slett ikke så klisjéfylte og overspilte som man kunne frykte, i blant med overraskende gode replikker, og ellers rikelig med fekting og patos, sjørøvere og affekterte menn i strømpebukser.

Det er påfallende hvor museale disse assosiasjonene blir, for ellers er det smått med velfylte seil over praktfulle byggverk, skimrende bølger mot en endeløs horisont, for å sitere åpningsscenene av Peter Weirs Master and Commander. Den er fra 2003. Og etter det? Ikke stort. Og før det? Ridley Scotts Columbus-film 1492 – Erobringen av Paradis fra 1992, kanskje? Pirates of the Caribbean-filmene bare understreker armoden. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0