Fiksjonens vrengebilde

David Lynch' tullete mesterverk.

David Lynch er igjen aktuell med fortsettelsen av den legendariske tv-serien Twin Peaks etter 25 års pause, men én gåtefull film fanger kanskje best Lynchs virke. Mulholland Drive fra 2001 handler om Hollywood, om drøm og mareritt, underholdningsmaskinens og pengenes spektakulære makt. Om begjær, tiltrekning og svik. Om Los Angeles’ spanske arv og sjarmen med en kunstform som konstant balanserer på line mellom kunst og ikke-kunst. En film om hyperrealitet som tilværelsens nav. En baudrillardsk film. En film om forførelsens nådeløse makt. En film om jenter som liker gutter og jenter som liker jenter. En film som under en overflate av pop og populisme stadig mer fremstår som kvintessensen av den populære kunstfilmens revolusjon. En type film som kanskje aldri igjen vil bli lagd.

Men sett på bakgrunn av gjentatte karakteristikker som «genialt forførende» og «uomtvistelig mesterverk», og siden Mulholland Drive ble kåret til nest beste film fra 2000-tallet i Sight & Sounds nyeste tiårsavstemning i 2012, så kan det ikke stikkes under en stol at filmens første tre–fire kvarter har mange banale, tullete scener, tablåer og sekvenser. Assosiasjonene veksler fra B-film de luxe via postavantgardistisk regeldestruksjon til en mulig intendert kalkun, der man lenge lurer hva som binder scenene sammen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Versjoner av kjærlighet og død

Neste sak

Yrke: politiker

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0