/

Forvridd nakenhet

Nylig åpnet en retrospektiv utstilling over David Lynchs kunst i Paris. I de siste årene har Lynch malt flere serier med marerittaktige landskaper, befolket med vage skikkelser i ugjennomtrengelige, dystre omgivelser.

Jeg kjører heis med David Lynch. Heisen er en trang kubeformet sak i glass som er festet på utsiden av en diger glassbygning, Fondation Cartier i Paris. Vi suser taust oppover, mens bakken forsvinner under oss på en måte som gir meg lyst til lukke øynene og bite tennene hardt sammen. Jeg opplever et lynchian moment.

«Synes du det er urovekkende?» spør han stille. Jeg nikker bekreftende. «Jeg også,» sier han, og høres nesten lettet ut. «Jeg synes det er direkte skremmende.» Etter nettopp å ha gitt meg hen til det tre timer lange traumet som David Lynchs siste film Inland Empire er, slår det meg som litt underlig at en liten heistur skulle være nok til å rokke ved en mann som framlegger et så ekstremt, et så målbevisst og brutalt mørkt syn i sin skildring av et psykologisk sammenbrudd. For Inland Empire er visselig en så underlig, labyrintisk og hvileløst forvirrende opplevelse at man kan lure på, og det er vel ikke første gang, om kanskje Lynch selv også er litt forstyrret. En filmprodusent omtalte en gang Lynch som «Jimmy Stewart fra Mars», og den beskrivelsen passer enda. Han er kanskje det eneste mennesket jeg har møtt som klarer å virke fullstendig avslappet og intenst engasjert på én og samme gang. Men dette er kanskje bare en bieffekt av hans langvarige dyrkelse av transcendental meditasjon, som han er sterkt opptatt av. «Det er som havet,» sier han med ett, og gjør en sirkulær bevegelse med hendene. «Storhavet rett ved tankens kilde. Ethvert menneske kan hoppe ut i, og transcendere. Det er ikke noe trøtt over det, det er mektig. Energi, energi, energi.» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Levende død

Default thumbnail
Neste sak

Fra Vedaene til Kamasutra

Andre saker om Film

Virusfiksjon

Ni år etter at Contagion hadde premiere, har pandemifilmen fått ny aktualitet.Steven

Vals med sensuren

I 1965 tok DDRs kulturpolitikk en tydelig vending da myndighetene forbød tolv

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.