Fra 25-årsmarkering for folkemordet i Rwanda på Amaphoro stadion i Kigali, 7. april 2019. Foto: Baz Ratner, NTB.

Afrikas underlige taushet

Svikten til det internasjonale samfunnet da 800 000 tutsier ble massakrert i Rwanda har blitt gransket med lupe siden 1994. Men tausheten i de afrikanske landene om det 20. århundrets siste folkemord har sjelden vært et tema.

Hvorfor kom ikke menneskeheten tutsiene til unnsetning i Rwanda i 1994, til tross for at de grusomme massedrapene skjedde foran alles øyne? Pekefingeren rettes ofte mot FN, og det med god grunn. For lederen for FNs fredsbevarende styrke i Rwanda (Unamir), den kanadiske generalen Roméo Dallaire, hadde fått pålitelig informasjon av en desertør fra ekstremistbevegelsen Hutu Power. Han hadde derfor bedt om 5000 ekstra soldater for å stanse de planlagte massakrene. I stedet reduserte FN den fredsbevarende styrken i landet fra 2300 soldater til 270 ubevæpnede observatører, og overlot dermed ofrene til bødlene. Men man glemmer ofte å nevne at FN på den tiden ble ledet av to afrikanere: egyptiske Boutros Boutros-Ghali var generalsekretær, mens ghanesiske Kofi Annan var undergeneralsekretær for fredsbevarende operasjoner. De hadde riktignok ingen beslutningsmakt, men ingenting i deres intense forhandlinger med FN-utsendingene i Kigali tyder på at de hadde tatt innover seg hva som faktisk var i ferd med å skje eller at de forsøkte å snu utviklingen i riktig retning. Afrikanske statsoverhoder og opinionsdannere viste heller ikke prov på mer empati for menneskene som ble slaktet som kveg i Butare, Kibuye, Gitarama og andre steder.

Selv om en slik blindhet ikke er noen unnskyldning, kunne den vært en forklaring på deres manglende reaksjon om massakrene skjedde i løpet av en veldig kort periode. Men det er nettopp på grunn av varigheten – fra begynnelsen av april til midten av juli – at man omtaler folkemordet på tutsiene som «de hundre dagene i Rwanda».1Se for eksempel utstillingen til foreningen Ibuka for overlevende og pårørende. Det vil si, om folkemordet kom som en overraskelse på beslutningstakerne i Maputo, Abidjan og Abuja, så hadde de mer enn tre måneder til å summe seg. Det gjorde de ikke. I juni 1994, den dødeligste måneden, holdt Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) sitt årlige toppmøte i Tunis, som om alt var i sin skjønneste orden. Situasjonen i Rwanda sto ikke engang på dagsordenen. Den rwandiske overgangsregjeringen, som på det tidspunktet hadde drept nesten en million tutsier, deltok også på toppmøtet.

Reell selvkritikk

Det skal sies at dette var toppmøtet der apartheid offisielt skulle erklæres for over etter en lang kamp hvor OAU hadde spilt en sentral rolle. Seieren skulle feires sammen med Nelson Mandela som var til stede i Tunis. Og det var han, den første demokratisk valgte presidenten i Sør-Afrika, som reddet kontinentets ære med en bevisst uanmeldt og knusende uttalelse: «Det som skjer i Rwanda er en skam for oss alle. Vi må vise vår vilje til å få slutt på det gjennom konkrete handlinger.» I sin beretning om denne episoden forteller historikeren Gérard Prunier2Gérard Prunier, Rwanda: le génocide, Dagorno, Paris, 1998. om sjokket Mandelas erklæring skapte i Paris, der president François Mitterrand, fortsatt gjennomsyret av den tidligere kolonialistiske rivaliseringen med Storbritannia, resonnerte mer eller mindre slik: «Mandela eller ei, anglosakserne får ikke stikke nesa i våre saker!»

Prunier, som på den tiden var med i det franske Sosialistpartiets internasjonale sekretariat, satt på første rad – og fungerte også som rådgiver – da den fransk-ledede Opération Turquoise viste seg å bli en katastrofe. Han innså at det framfor alt handlet om å komme i forkjøpet av en mulig utplassering av sørafrikanske tropper. Frankrike ønsket å gi inntrykk av at denne militær-humanitære ekspedisjonen var en multinasjonal styrke, men for en gangs skyld klarte ikke Frankrike å få med seg hærene i de tidligere koloniene. Bare Senegal, en føyelig venn og afrikansk rekordholder i FN-operasjoner, ble med, men kun med tretti mann med administrative oppgaver.

OAU skulle på sin side senere forsøke å bøte på sin unnfallenhet med å bestille en rapport fra en internasjonal kommisjon ledet av Botswanas tidligere president Ketumile Masire og med framtredende medlemmer som Liberias framtidige president Ellen Johnson Sirleaf, som da var regional direktør for FNs utviklingsprogram (UNDP), barnepsykolog og FN-rådgiver Lisbet Palme (Olof Palmes enke), Unicefs nestleder Stephen Lewis og Malis tidligere president Amadou Toumani Touré.

Rapporten deres, som ble ferdig i juli 2000, fikk den talende tittelen «Rwanda: folkemordet vi kunne ha stanset».3«Le génocide qu’on aurait pu stopper». Den er utvilsomt en av de beste rapportene om dette mørke kapittelet i menneskehetens historie. På side 229 i rapporten finner vi følgende innrømmelse fra en høyt plassert skikkelse i OAU som ikke er navngitt: «Som afrikanere vil vi alltid hjemsøkes av vårt nederlag i Rwanda, og det internasjonale samfunnet bør også hjemsøkes.» Det er en reell selvkritikk som det står respekt av, selv om den er ubetydelig med tanke på det enorme tapet: I de hundre dagene kostet OAUs taushet hver dag ti tusen uskyldige menneskeliv.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Moralsk og politisk fallitt

Hver for seg virker det ikke som om noen av de afrikanske landene har følt seg truffet av konklusjonene i rapporten. De har hele tiden lukket øynene for at flere av de som sto bak folkemordet har oppholdt seg på deres territorium. For gjerningsmennene søkte ikke bare tilflukt i Belgia og Frankrike. Mange som burde vært stilt for retten går fortsatt fri på kontinentet, i Sør-Afrika, Kenya, Zimbabwe eller i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo. Her føler de seg ofte så trygge at de ikke engang skjuler identiteten sin: Félicien Kabuga, kalt «folkemordets finansør», ble lenge beskyttet av myndighetene i Zimbabwe og Kenya, før han på et tidspunkt flyttet til familien sin i Frankrike, hvor han ble arrestert i mai i fjor.

De tidligere franske koloniene var av åpenbare politiske grunner førstevalget for morderne på flukt, og særlig Gabon og Kamerun – hvor oberst Théoneste Bagosora, «hjernen bak folkemordet», til slutt ble pågrepet og sendt til Tanzania, hvor Det internasjonale tribunalet for Rwanda (ICTR) i 2008 fant ham skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. I Ndjamena, hovedstaden i Tsjad, fikk jeg og vennene mine på slutten av et litterært arrangement i 2000 vite at en av deltakerne var ettersøkt av ICTR. I november 2001 ble oberst Aloys Simba, kjent som «slakteren i Murambi», pågrepet i den senegalesiske byen Thiès seksti kilometer fra Dakar. Her hadde han bodd under diskré beskyttelse fra Nasjonalorganisasjonen for menneskerettigheter, som er tilknyttet Den internasjonale menneskerettsføderasjonen (FIDH). Uten en rask og innstendig anmodning fra sjefanklager Carla Del Ponte ville han sannsynligvis aldri blitt utlevert til ICTR.

I Rwanda-saken må de afrikanske landene dermed sies å ha spilt fullstendig moralsk og politisk falitt. Kan man trøste seg med at det bare dreier seg om feiltrinn fra kyniske presidenter, og i de fransktalende landene en frykt for å irritere Frankrike? På ingen måte. Det blir stadig vanskeligere, uansett felt, å felle en samlet dom over Afrika, men overalt kan man likevel se at «den endelige løsningen» i Rwanda ikke er noe som preger de afrikanske samfunnene. Folkemordet fant imidlertid sted i en tid hvor politikken hadde åpnet seg i de fleste afrikanske land, med de demokratiske overgangene etter den kalde krigen. Framveksten av nye politiske krefter hadde gitt større rom for frie ytringer, og man kunne forvente en tydeligere erkjennelse fra en mer informert offentlighet om hva som foregikk.

Frykten for å vite

Det har ikke skjedd. Pressen, som definitivt var blitt friere, våget seg sjelden utenfor landegrensene. For alt som ikke handler om intern politikk, kopierer den fortsatt den dag i dag ukritisk nyhetsmeldingene fra AFP, Reuters og AP. TV-nyhetene nøyer seg med å vise bilder og kommentarer fra franske TF1 og France 2 på slutten av sendingene. De private radiostasjonene var fullstendig tause om folkemordet i Rwanda mens det pågikk, og er det fortsatt. Dermed har britiske BBC, franske RFI og Voice of America vært de eneste kildene til nyheter om folkemordet, med alle de slagsidene man kan mistenke disse mediene for å ha.

Det er likevel ikke lenger mulig å unnskylde seg med uvitenhet. Det er få tragedier i vår tid, i både Afrika og resten av verden, som har blitt gransket så grundig som folkemordet på tutsiene i Rwanda. Historikere og journalister har skrevet utallige bøker om emnet. I tillegg kommer minst like mange filmer, romaner og teaterstykker, for ikke å snakke om alt som har blitt skrevet om folkemordet på sosiale medier.

Vi må dermed lete andre steder etter årsakene til de 27 lange årene med afrikansk likegyldighet. I Dakar, Nairobi og Maputo ble hendelsene i Rwanda framfor alt sett som et brysomt etnisk blodbad som dessverre ga rasistene rett. Bildene av flere hundretusen lik som råtnet i sola eller ble kastet i Nyabarongo-elva, bildene av kvinner med buken oppskåret, babyer kastet levende i latriner og hunder som gnagde på kadavre var uvirkelige, og det er til en viss grad forståelig at Afrika for en stund vendte blikket bort i skam.

Denne holdningen, som kanskje har mest å gjøre med det den rwandiske forfatteren Yolande Mukagasana kaller «frykten for å vite»,4Se Yolande Mukagasana, N’aie pas peur de savoir, Robert Laffont, Paris, 1999. har vi sett i alle større konflikter i Afrika, fra borgerkrigen i Liberia til dagens uro i Etiopia og Mali. Over tid blir de afrikanske landene uten å innse det fremmede for hverandre. Men grensene som slik får feste i innbyggernes sinn, er grensene som består fra kolonitiden. Det gjør det ikke lettere å ta et oppgjør med den nære fortiden. Blant mange afrikanske intellektuelle blir tolkningen av folkemordet på tutsiene fortsatt forvrengt av en taus fiendtlighet mot Rwandas president Paul Kagame.

Klassisk maktkamp

«Hutuer dreper tutsier og tutsier dreper hutuer», sa Boutros-Ghali mens massedrapene pågikk for fullt i Rwanda. På det første Afrika-Frankrike-toppmøtet i Biarritz etter folkemordet, lot Mitterrand som om han var forferdet på pressekonferansen: «Hva kan Frankrike gjøre når afrikanske ledere bestemmer seg for å løse problemene sine med machete?»

Uttalelsene til FNs generalsekretær og den franske presidenten var klassisk rasisme. Samtidig sa de bare høyt det folk overalt, inkludert i Afrika, tenkte i sitt stille sinn om kontinentet. Denne oppfatningen av et helt kontinent både på og utenfor kontinentet gjorde det mulig å planlegge 1900-tallets siste folkemord og gjennomføre det i tre måneder. Det er også denne oppfatningen som snart tretti år senere hindrer Afrika fra å forstå mekanismene bak folkemordet. Og som også hindrer Afrika fra å erkjenne at de hundre skrekkelige dagene ikke var et utbrudd av irrasjonelt og vilkårlig hat, men en klassisk maktkamp som havnet ut av kontroll, slik vi ofte har sett i samtidshistorien.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0