«Jeg er sannsynligvis den eneste newzealenderen som heter Helmut», sier Helmut Modlik. «Faren min var tysk og moren min maori», forklarer han. «Og nå er jeg en av rangatira [høvdingene] i iwi [stammen] Ngati Toa.» I likhet med mange andre maorier kjenner Modlik sin whakapapa, slektshistorie. «Historien til min iwi gjenspeiler historien til landet og koloniseringen. Med 9500 medlemmer er vi ikke så mange. Noen stammer har opptil to hundre tusen medlemmer. Men vi er en av de mest innflytelsesrike. Mye fordi vi holder til nær Wellington.»
Etter 1945 forlot et stort flertall av maoriene landsbygda: Mens 80 prosent av maoriene bodde på landsbygda på 1950-tallet, bodde 80 prosent i byene på 1970-tallet. Men ikke Ngati Toa, for «vi kom ikke til byen, byen kom til oss», sier Modlik. Stammens hovedområde er Porirua i utkanten av byområdet Wellington. «Forfedrene våre kom fra Polynesia med waka-en (kanoen) Tainui, og slo seg ned på vestkysten, rundt Kawhia», forteller han. «Men etter 1820 måtte de flykte på grunn av stammekriger, som ble skapt av demografisk press og forverret med musketter kjøpt fra pākehā» (et maori-ord med ukjent etymologi, som viser til newzealendere med europeisk opprinnelse). Ngati Toa fant da et nytt område på hver side av Cookstredet mellom Nordøya og Sørøya. Gjennom allianser og krig klarte stammen å etablere seg der. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
