Politikken i New York kan virke ekstremt lokal. Likevel hender det av og til noe som fanger verdens oppmerksomhet. I 1886 så det ut til at Henry Georges opprørske borgermestervalgkamp skulle ryste maktens fundamenter i byen. Med 31 prosent av stemmene havnet økonomen foran republikaneren Theodore Roosevelt (27,5 prosent), som senere skulle bli landets president. George skremte det mektige partiapparatet hos Demokratene, selv om partiets kandidat Abram Hewitt vant med 41 prosent av stemmene, mye fordi mange republikanske velgere stemte på ham for å forhindre George fra å realisere programmet sitt.
Friedrich Engels beundret prestasjonen til lederen for United Labor Party – en koalisjon av rundt 200 fagforeninger som var opprettet noen måneder tidligere – og roste oppfinnsomheten til de amerikanske massene, som på denne «historiske dagen» hadde vist seg som en selvstendig politisk kraft. Det virket åpenbart at de store kapitalinteressene innen handel og industri bare hadde klart å holde stand med bestikkelser og valgfusk. Til tross for sine reservasjoner mot Georges «forvirrede» og «mangelfulle» prosjekt var Engels optimistisk: «Når borgerskapet kjemper med slike midler, vil kampen snart bli avgjort, og hvis ikke vi i Europa setter opp tempoet, vil Amerika gå forbi oss.» (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
