Xi Jinpings kommunistparti har lite til felles med det partiet som ble stiftet i juli 1921 og overtatt av Mao Zedong i 1934. Men helt fra begynnelsen av har pragmatisme og Kinas storhet vært viktigere enn kommunistiske idealer.
Kinas mange mulige veier mot demokrati debatteres heftig, men alle er enige om at folket ikke er modent for demokrati. Selv ikke Kinas liberalere ønsker folkeviljen velkommen.
Stemmerett? Dette vil DET KINESISKE SAMFUNNETS MIDDELSJIKT, de som ifølge det offisielle uttrykket har en «liten formue», framtvinge, sies det fra alle hold. Men erfaringer fra Sør-Korea og Taiwan indikerer at denne «middelklassen» er langt mindre progressiv.
Mange har forhåpninger til Kinas nye middelklasse. Vil dette velutdannede og relativt rike samfunnslaget bidra til å demokratisere Kina eller vil det tjene som et økonomisk fundament for herskerklassen?
Mens OL nærmer seg, øker de kinesiske myndighetene presset mot de sosiale bevegelsene i landet. Samtidig kommer protestene stadig oftere fra «innsiden», i takt med at partiboka gir færre fordeler, og at næringslivet vinner mer makt over partiet og det kinesiske samfunnet. Kommunistene har nå begynt å snakke om en «konservativ demokratisering», som skal bevare deres makt, men samtidig gi borgerne større politiske friheter. Ønsker kommunistene virkelig å demokratisere Kina eller bare «demokratisere» politikerklassen?
Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Samtidig vokser de sosiale spenningene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Myndighetene har lenge ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold, men er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk – som møter motstand.
