«Folkerepublikken Kina er en sosialistisk stat», ifølge landets grunnlov, «styrt av arbeiderklassen og grunnet på alliansen mellom arbeidere og bønder». Det er langt fra uvanlig at et lands grunnlov ikke samsvarer helt med realitetene i landet, men her er gapet enormt. I dag har Kina alle kjennetegnene til et kapitalistisk samfunn: Arbeidskraft er en vare, forbrukersamfunnet garanterer sosial stabilitet og er en motor for vekst, sosiale ulikheter forsterkes av sosial reproduksjon basert på penger, akademisk kapital og forbindelser. Ironisk nok består det meste av de lavere samfunnslagene av de som skal styre ifølge grunnloven: bøndene og arbeiderne.
Denne avgrunnen mellom fortelling og virkelighet er en rød tråd i historien til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Helt fra partiet ble stiftet i juli 1921 har det forestilt seg et samfunn som ikke eksisterte, for å utvikle seg og holde seg ved makten, men også for å forvandle landet. For uten å forkaste de revolusjonære idealene fra begynnelsen av forrige århundre, har partiet klart å modernisere landet, gjort en betydelig del av innbyggerne rikere og styrket nasjonen. Her finner vi mye av forklaringen på hvorfor partiet fortsatt har stor støtte i befolkningen. Håndteringen av koronapandemien har også styrket denne følelsen av at partiet fortsatt er uerstattelig, til tross for sine mange feil og mangler.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
