Kina

Kinas sosialkapitalisme

Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Den kinesiske veksten øker raskt. Samtidig vokser de sosiale spenningene i byene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Landbruket har for det meste unnsluppet den kapitalistiske moderniseringen. Men de fleste demonstrasjonene skjer på landsbygda, særlig for å protestere mot at bønder fordrives. Myndighetene har i lang tid ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold. Kinas arbeidsledighet rammer også høyutdannede. Landet er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk ? som møter motstand.

Posted on

Er arbeidslivet i ferd med å bli en trojansk hest for en ny «gul fare»? Det er nærliggende å forestille seg noe i den retning i lys av alle analysene av Kina som «verdens fabrikk», «vårt mareritt» eller «vår framtid». Det «kinesiske» arbeidslivet er blitt gjenstand for alle slags forestillinger: om arbeidsledighet som konsekvens av utflytting, om at «kapitalismehelvetet» er på vei tilbake i Kina, og kanskje til hele menneskeheten. Denne analysen rommer også tanken om at det eksisterer en «globaliseringsmakt» i Midtens rike i form av et kapitalistisk-kommunistisk system som kombinerer et autoritært «venstreregime» med kapitalistisk utbytting.

Virkeligheten kan ikke reduseres til et slagord eller til en nærmest kulturbetinget kinesisk særegenhet som hevder kineserne av natur er arbeidsomme. Det er ikke nødvendig å veie «ulempene» ved kinesisk kapitalisme opp mot «fordelene». Det handler tvert imot om å se det som en sammensatt og til tider motsetningsfylt helhet av økonomiske, politiske og kulturelle elementer. Arbeidsintensive industrier og utbytting som ligner Vestens «industriell revolusjon» berører bare en del av befolkningen. Dette er den synlige delen av isfjellet, den som gjør det mulig å «få butikken til å gå rundt». Den kan bare fungere i kombinasjon med andre arbeidsmåter.

Landbruket er det eneste området som i all hovedsak har unnsluppet enhver form for kapitalistisk transformasjon. Der har ikke arbeidskraften blitt kommersialisert. Verken tilbakegangen for små familiebruk eller inngangen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har ført til nye landbruksmetoder. Riktignok er det nye markedet for «dyrkningsrettigheter»1 en utfordring for det kollektive eierskapet av jorden, men at det kollektive eierskapet i det hele tatt opprettholdes vitner i seg selv om den «konservative» ambisjonen som kjennetegner myndighetene.



UTOVER HENSYN TIL matsikkerhet, er landbruksarbeidets funksjon også av politisk art. Det gjør det mulig å holde deler av denne befolkningen bofast. Dersom den ble fratatt produksjonsmulighetene og sitt eget sosialt miljø, kunne den kommet til å oversvømme byene. Målet er ikke å forhindre folkevandringer, men å regulere dem og holde muligheten åpen for at man skal kunne dra tilbake til landet i tilfelle det blir et stort omslag i konjunkturene. Man ønsker også å unngå en brutal urbanisering. Flere parallelle prosesser hører inn under denne strategien. De fleste som flytter opplever det ikke som et oppbrudd, men som en mangeartet erfaring, en kombinasjon av forskjellige tider og steder. De rurale områdene opprettholdes som et sted det er mulig å trekke seg tilbake til, samtidig som det sosiale miljøet gjør det mulig å strukturere folkevandringene. De fleste utvandrerne blir introdusert for sine arbeidsgivere gjennom familie eller venner.

Disse migrasjonsfenomenene fører til svært varierte arbeidsforhold. Den andelen av befolkningen som er dømt til å leve med en «brutal» kapitalistisk utbytting er bare en begrenset andel av de 120 eller 150 millioner bønder som har migrert. Litt over halvparten av disse arbeider-bøndene (mingong) jobber riktignok som fabrikk- eller anleggsarbeidere. Resten er hovedsakelig fordelt på hotell- og restaurantbransjen, butikker, vaktarbeid eller til og med «frie» yrker som å plukke avfall.2 Dessuten må det presiseres at 80 prosent av utvandrerne forlater landbruket uten å flytte inn til byene – de blir ansatt i den rurale industrien – og at halvparten ikke forlater sin fødeprovins. Disse unnslipper stort sett «verdensfabrikkene». Deres leve- og arbeidskår er ikke nødvendigvis stort bedre enn deres kollegers i «sweat shop’ene» på kysten, men de assosieres ikke med de utbredte bildene på «kapitalisthelvetet» – med unntak av de som arbeider med gruvedrift.3

For øvrig har en dyp forandring i myndighetenes syn på denne utflyttingen funnet sted. 80-tallet og begynnelsen av det påfølgende tiåret bar tydelig preg av en fullstendig forakt for det «sosiale aspektet» ved utvandringene. Denne forakten var samtidig en del av en liberal, utopisk forståelse av forvaltningen av arbeidslivet og en tro på at disse utvandringene verken kom til å bli massive eller endelige. I den senere tid har utviklingen og de politiske valgene – særlig medlemskapet i WTO – helt klart satt arbeidet i de rurale områdene på dagsorden igjen. Både stagnasjonen i landbruket og betydningen av lite kapitalistiske sektorer eller av konstruksjon i veksten har gitt disse folkevandringene en strategisk betydning. Forskere og byråkrater forventer nå at en betydelig andel av befolkningen vil bli urbanisert. Mange etterlyser en bedring i levekårene deres for å få fart på en lav indre etterspørsel. Myndighetene ser til og med for seg en «politisk økonomi» for folkevandringene. Hvordan skaffe husrom til innvandrerne i byer hvor spekulasjonen i eiendomsmarkedet gjør dem sjanseløse fra første stund? Hvordan garantere offentlig helsetjeneste til en befolkning uten sosial beskyttelse? Hvordan sikre skolegangen til innflytternes barn, som stort sett ikke har tilgang til det urbane skolesystemet? Hvordan forplikte arbeidsgiverne – ikke bare de arketypiske liberalistiske sjefene, men også lederne for offentlige byggefirmaer – til å lønne arbeiderne?

Man ser at det her verken er tale om store filosofiske prinsipper eller om virkningene av utenlandsk press for å sivilisere den kinesiske uordenen. Spørsmålet berører selve betingelsene for ønsket om vekst i et nokså stabilt sosialt klima. På den annen side må man heller ikke se diskusjonene og debattene som for øyeblikket gjennomløper det kinesiske samfunnet utelukkende som et resultat av den dominerende utilitarismen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver