Kinas smårike demokratiskeptikere

Den nye middelklassen (teknikere, kontoransatte, næringsdrivende), med en god inntekt uten å være rike, utgjør nå en fjerdedel av den kinesiske befolkningen og halvparten av bybefolkningen. Ifølge deler av den offentlige opinionen – slik den kommer til uttrykk i mediene – kan det virke som denne middelklassen er det eneste samfunnslaget som kan demokratisere landet. Dette godt utdannede og godt lønnede sjiktet er visstnok sentralt for både politisk stabilitet og endring: Stabiliteten fordi de ønsker komfort, eiendom og ro, men også fordi de liker fornuftige løsninger på sosiale konflikter – forhandling og kompromisser framfor vold. Endring fordi de visstnok er i bedre posisjon enn alle de andre samfunnslagene til å forsvare sine interesser og tvinge gjennom en demokratisering.

Forskere, journalister og offentlig ansatte mener at de moderne samfunnenes historie viser at middelklassen har spilt en avgjørende rolle i demokratiseringen. I Kina er det blitt en klisjé å si at Europas og USAs politiske modernitet skyldes de opplyste samfunnslagene, og ofte flyter middelklassen sammen med borgerskapet. Det hjelper lite å påpeke at det representative demokratiet er eldre enn den nye middelklassen, eller at middelklassen i USA og Europa ikke har vært særlig progressiv. Det hjelper heller ikke å antyde at en marginal gruppe aktivister (intellektuelle, studenter, kvasi-yrkesdemonstranter) i de sosiale bevegelsene på 1960- og 1970-tallet bidro til å modernisere kapitalismen og åpnet for at ekskluderte (homofile, etniske minoriteter) kunne innlemmes i kapitalismen uten å sette den i fare. Myten lever i beste velgående, noe den «asiatiske demokratiske erfaringen» bidrar til.


Et nytt arbeideraristokrati?

En flom av bøker forsøker å forklare demo­kratiseringen i Thailand, Taiwan og Sør-Korea med at tilsynekomsten av en middelklasse tvang de rådende regimene til politisk reform. Men allerede tidlig på 90-tallet ble denne myten bestridt. Hagen Koo skrev om Sør-Korea at «middelklassens rolle i demokratiseringen er uklar og varierende. Ikke nødvendigvis på grunn dens klasseinteresser, som av natur er skiftende, men fordi dens mange fraksjoner tilpasser seg de politiske endringene og fordi demokratiseringsprosessen er lang og kompleks.»2 Fram til i 1987 var en stor del av den sørkoreanske middelklassen for en politisk liberalisering, men deretter støttet den mer autoritære løsninger, av frykt for politisk kaos og økonomisk nedgang.

Ifølge statsviteren Neil Englehart spilte heller ikke den thailandske middelklassen en avgjørende rolle i veien ut av diktaturet. Valgsystemet ble innført av en del av (den militære og byråkratiske) eliten for å stabilisere landet. Den utenlandske kapitalens og eksportens sentrale rolle i landets økonomi krevde «tillit fra markedet», og på den tiden framsto demokratiske valg som en langsiktig garanti. Middelklassen protesterte i likhet med de andre samfunnslagene mot korrupsjon og for demokrati, men de fikk en mer reservert holdning da de mest radikale samfunnslagene angrep det bestående.3

I Taiwan var det ikke en brutal oppstand fra de midtre samfunnssjiktene som førte til demokrati, men at den politiske ledelsen ga opp fantasien om å gjenerobre fastlandet, det eneste som legitimerte diktaturet. Med en gang nasjonalistene i Kuomintang anerkjente at den taiwanske regjeringen bare representerte den taiwanske befolkningen, måtte det skrive ut valg.4 Middelklassen var tett knyttet til byråkratiet og kun en marginal del brukte oppåpningen til sosiale protester.

Teorien om modernisering fjerner politikken og historien når den ser på demokratisering som en universell prosess igangsatt av en klasse som uunngåelig bringer lys til en mørk verden. Denne misoppfatningen gjorde seg gjeldende i Vesten på 70- og 80-tallet da utfordringen var å finne en samfunnsgruppe som kunne erstatte en arbeiderklasse som åpenbart ikke ville ødelegge kapitalismen. Den gang virket det avgjørende å plassere middelklassen innenfor denne rammen. Var det en selvstendig klasse eller bare en fraksjon av de lavere klassene? Et småborgerskap? En kraft som kjempet mot både borgerskapet og arbeiderne? Et nytt arbeideraristokrati?5


Milevis fra regimeskifte

Også i midtens rike avdekker ideen om middelklassen som endringsmaker et stort behov for å unngå de politiske spørsmålene. Det representative demokratiet er framtiden for Kina, så å si alle er enige om det, men det kan bare skje gjennom en lang prosess der det viktigste bevares, nemlig stabiliteten og den økonomiske veksten. Jo senere, jo bedre, tenker deler av lederklassen i frykt for å miste alt altfor fort. Mange intellektuelle, forskere og journalister håper at de sosiale kampene vil føre til en demokratisering (mer rettigheter, mer frihet) uten et brutalt regimeskifte. Andre følger den berømte bloggeren Han Hans avvisning av revolusjonen til fordel for reform og regner ikke med å få oppleve et fullt ut demokratisk Kina i sin levealder.6 Ifølge statsviteren Emilie Frenkiel, håper selv ikke liberalere som Qin Hui og Ren Jiantao egentlig på umiddelbart demokrati: De mener det er nødvendig med en overgangs- og tilpasningsperiode.7 Standpunktene varierer, men alle mener at Kina ikke er klar for valg og at ethvert forsøk på å framtvinge en overgang, med en voldelig folkebevegelse, vil sette en stopper for reformene og kanskje også for et framtidig demokrati.

Denne konsensusen har flere forklaringer. Den lange sørgesangen av bevegelser i Kinas nyere historie, fra kulturrevolusjonen (fra 1966) til Tiananmen (1989) gjør ikke tanken om politisk uro særlig populær. Det er også lett å forstå at mange mener at en fugl i hånda er bedre enn ti på taket. Ingen kan garantere at et representativt demokrati, med uforutsigbar kvalitet på lederne som velges og lange beslutningsprosesser, vil gi bedre resultater enn dagens diktatur. Kort fortalt mener mediene og de fleste i middelklassen som skriver på nettet at kineserne ikke er på riktig nivå. De potensielle velgerne er, for øyeblikket, hovedsakelig bønder, migranter og lite utdannede småfolk i byene. Kort fortalt en befolkning som for den intellektuelle eliten ikke virker klar til å påta seg borgerrollen. Valgene vil dermed bare medføre ulykke og skuffelse. De rike vil kunne kjøpe stemmer og påtvinge sin asosiale politikk. Og hvem er, som Han Han påpeker, rikere enn kommunistpartiet?

La oss presisere at «elite» her ikke bare betegner lederklassen, men også middelklassen, og særlig de som skriver i avisene, forsker, rådgir makthaverne, skriver blogger og støtter de sosiale bevegelsene. Deres status hviler mindre på penger enn utdannelsesnivå (høyere utdanning) og verdiene de mener de representerer: rasjonalitet, dannelse og ærlighet. Verdier de mener skiller dem fra «intrigemakerne» i lederklassen og de «mindreverdige» massene. Mediemonopolet lar dem påtvinge samfunnet deres moralske normer. Mange bønder og migranter aksepterer denne symbolske volden: De ser på seg selv som dårligere og drømmer om å frigjøre seg fra sin situasjon. Eliten spiller på en viss innflytelse på den offentlige politikken og framstiller seg som en idealklasse, som sesam for demokratiseringen. Fra venstre til høyre, fra liberalister til sosialdemokrater, med unntak av enkelte isolerte dissidenter, oppfattes demokratiseringen som et teknokratisk, rasjonelt og progressivt prosjekt, en toppstyrt plan som ikke har rom for usikkerhet. For alt det andre snakker man mindre om sosiale bevegelser enn bevegelser for forsvar av rettigheter (weiquan). Mer rettigheter for individene, mer rett til å uttrykke misnøye, mer transparens, mer sosial rettferdighet – dette framstår som den første etappen i den demokratiske utviklingen. Vi er milevis fra en «revolusjon» eller et regimeskifte.


Et teknokratisk prosjekt

Den tolvte femårsplanen (2011–2015) favoriserer grupper midt på lønnsstigen og lar migranter innlemmes i mellomsjiktet (med lønnsøkninger, boligprogrammer, bedre sosial beskyttelse, utdanning for barna) for å øke antallet potensielt «gode borgere». Journalister, forskere, advokater og politikere som støtter migrantenes og bøndenes protester, ber dem bli bevisst sine rettigheter og plikter som borgere. De forventer at de lærer å forsvare sine kollektive heller enn sine individuelle interesser. Når over halvparten av samfunnet har nådd dette stadiet, forsikrer de, vil Kina endelig nyte godt av et virkelig representativt demokrati.

Vil politikken og historien la seg temme av dette teknokratiske prosjektet? De neste ti årene vil gi et svar. Det er ikke gitt at andregenerasjonsmigrantene fortsatt vil være underdanige hvis integreringspolitikken og den symbolske volden fortsetter å ramme dem. Middelklassen har blitt en av regimets bærebjelker, men den kan bli mer opprørsk hvis dens status blir usikker. Fraværet av en skattepolitikk med rettferdig skattlegging av kapital og arbeid, lønn og finansinntekter, ansettelsesproblemene til nyutdannede og at unge par må sette seg i gjeld for å kjøpe en leilighet eller bil er blant forklaringen av middelklassens blues.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Wright Mills, White Collar. The American Middle Classes, Oxford University Press, New York, 2002 [1951].

2 Hagen Koo, «Middle Classes, Democratization, and Class Formation: The Case of South Korea», Theory and Society, vol. 20, nr. 4, 1991.

3 Neil Englehart, «Democracy and the Thai Middle Class. Globalization, Modernization, and Constitutional Change», Asian Survey, vol. 43, nr. 2, mars–april 2003.

4 Françoise Mengin, «Taïwan: la question nationale et la démocratisation» (Taiwan: det nasjonale spørsmålet og demokratiseringen), i Christophe Jaffrelot (red.), Démocraties d’ailleurs (Demokrati andre steder), Karthala, Paris, 2000.

5 Carolyn Howe, Political Ideology and Class formation. A Study of the Middle Class, Praeger, Westport, 1992. Luc Boltanski, Les Cadres. La formation d’un groupe social (Lederne. Dannelsen av en samfunnsgruppe), Minuit, Paris, 1982.

6 Han Han, «Tan geming» (Om revolusjonen), http://blog.sina.com.cn/twocold.

7 Emilie Frenkiel, «Une démocratisation aux couleurs de la Chine» (En demokratisering tilpasset Kina), Politique étrangère, nr. 4, Paris, vinter 2011. Qin Hui, historiker, professor ved universitet Tsinghua, kjent for å forsvare privatisering og et representativt demokrati. Ren Jiantao, professor ved universitet Sun Yat-Sen, forsvarer en liberal filosofi.