Kinas «konservative demokratisering»

Mens OL nærmer seg, øker de kinesiske myndighetene presset mot de sosiale bevegelsene i landet. Samtidig kommer protestene stadig oftere fra «innsiden», i takt med at partiboka gir færre fordeler, og at næringslivet vinner mer makt over partiet og det kinesiske samfunnet. Kommunistene har nå begynt å snakke om en «konservativ demokratisering», som skal bevare deres makt, men samtidig gi borgerne større politiske friheter. Ønsker kommunistene virkelig å demokratisere Kina eller bare «demokratisere» politikerklassen?

Ser man på Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) landskongress i oktober i fjor, på OL-forberedelsene og på hvordan kineserne taklet «Tibet-saken», kan man ikke direkte si at Kina viser en ny side ved sitt politiske system. Men denne konservative holdningen «på toppen» står i skarp kontrast – i omfang, hyppighet og form – til protestaksjonene som nå bryter ut litt overalt i Kina. Protestene er faktisk i ferd med å innta en slags halvinstitusjonell form. Dette skyldes ikke sosialt påtrykk fra utsiden, men at initiativene tas av individer eller grupper på innsiden av «systemet». En slik utvikling viser at det er nødvendig å forlate den vanlige politiske analysen, hvor man vanligvis setter opp mot hverandre et allmektig «maktorgan», som uten skrupler turer fram ved hjelp av krokveier, og et «samfunn» som beskrives vekselvis som tafatt eller på randen av revolt.

Fra 2002 til 2006 meldte over 12 millioner personer seg inn i KKP. Hva fikk dem til å ta et slikt valg? For noen, som personer med ledende funksjoner innen parti og statsadministrasjon, er det ikke noe å fundere over – å være partimedlem er en måte å få en høyere posisjon og mer makt. Andre har muligens litt andre motiver. «Hvis jeg vil stige i gradene, må den formaliteten være på plass,» forklarer en lærer. Ved et av Kinas største universiteter er 80 prosent av professorene kommunister. Men å ha partiboka i orden er ingen garanti for sosialt opprykk. Personlige nettverk, faglig integritet, og også økonomisk suksess er trolig langt viktigere.

En partisekretær ved en offentlig institusjon har ventet på forfremmelse i lange tider. Så blir hans kvinnelige nestleder, kona til en høytstående funksjonær ved en annen institusjon, tildelt stillingen – til tross for at hun kanskje ikke hadde de rette faglige kvalifikasjonene. På samme måte lyktes det sønnen til en velstående forretningskvinne som ikke var partimedlem, å få plassert sin egen sønn høyt oppe i hierarkiet i et offentlig selskap – selv om sønnen ikke hadde noe vitnemål å vise til, til tross for tre år ved et utenlandsk universitet.
I intellektuelle miljøer er partimedlemskap med på å gi en viss følelse av trygghet. For en journalist, slik en i bransjen ser det, innebærer det «å være partimedlem at man har litt større spillerom til å uttrykke seg fritt». Dette er bare tilsynelatende et paradoks. Den som skaffer seg medlemskap får tilgang til de indre sirkler, hvor diskusjonene foregår litt mer åpent. Denne måten å se det på viser tilbake til «demokratisering av partiet», som nettopp var et av temaene som ble diskutert under partiets siste landskongress.

DETTE SLAGORDET KAN ses på som en retorisk piruett av en partiorganisasjon som i stedet for å gå inn for en reell demokratisering av samfunnet, bare kommer med enda et alternativ til liberalisering. Men bak den offisielle diskursen ligger en annen virkelighet. For det første en tankerekke innledet for noen år siden på partiskolene rundt et politisk scenario kalt «konservativ demokratisering». Og det er ikke småtterier man ønsker å oppnå: Hvordan bevare makten (egeninteresser) og garantere stabilitet (fellesinteresser), og samtidig gi rom for en viss ytringsfrihet og politiske alternativer?
Ved å opprette «retninger» innenfor rammen av partiet hvor ulike sosiale miljøer kunne komme til uttrykk. KKP ville fortsatt ha monopol på makten, men etter modell av Japans liberaldemokratiske parti i etterkrigstiden – partiet nevnes spesielt som forbilde. Eller som i Europa og i USA, med et topartisystem hvor de to største partiene er enige om de store hovedtrekkene og lar konsensus gå foran konflikt, for dermed å sikre stabilitet. Demokrati innenfor elitenes sirkler ville gjøre det mulig å reformere regimet, samtidig som man unngår politisk ustabilitet.

Siden 2002 har lederne i partiet styrket denne utviklingen mot mer pluralitet. Valg av slagord som «det harmoniske samfunn», «velstand i det små», eller nå nylig «utviklingens vitenskap» vitner om en legitimering av kravene fra «samfunnet». Til slike symbolske gester føyer seg også konkrete tiltak, som en begrenset, men reell utbygging av trygdesystemet, lettelser i bøndenes skattebyrde, og en mindre brutal kontroll av flyttestrømmer og sosiale bevegelser.

Bak en tilsynelatende urokkelig fasade endrer en reformvillig «gradualisme» på viktige politiske maktforhold. Det dreier seg ikke om å avholde valg på kort eller lengre sikt. «Demokratiseringen av partiet» består i en rekke begrensede eksperimenter som gjøres for å holde reformen innenfor strikte rammer. På samme måte som man under demokratiseringen av landsbygda før i tida hadde begrenset virkningen til å gjelde bygdas interne spørsmål, så innvilger demokratiseringen av partiet muligheten til å diskutere og protestere bare til en gruppe utvalgt av ansvarlige personer. I begge tilfeller gjelder det å hindre at tingene kommer ut av kontroll.

SCENARIET MED konserverende demokratisering blekner naturligvis jamført med «den andre demokratiske bølgen» (i tiden etter andre verdenskrig) og den tredje (i Østblokklandene i Europa). Men det tåler sammenligning med «den første demokratiske bølgen», nemlig den i Vest-Europa. Den politiske refleksjon som preget 1800-tallets elite dreide seg om motsetningen mellom en demokratisering som syntes uunngåelig, men også ønskelig, og den angst den vekket hos den «dominerende» klasse.2 Alexis de Tocqueville3 lovpriser folket (den redelige, fornuftige borger), men forakter bermen (den gemene hop, massen, de revolusjonære).4 Om de store demokratiske samfunnssystemene vokste fram på grunn av redselen for revolusjon, har frykten for at dårlige lederskikkelser (demagoger, ledere uten erfaring og relevante kunnskaper) skulle stige opp av valgurnene, lenge hindret ethvert radikalt framskritt på dette feltet.
I Kina er problemstillingen litt av den samme, bortsett fra at her frykter man sosial uro, ikke revolusjon. Eliten leter etter en oppskrift som gjør det mulig å demokratisere uten å skape gnisninger, samtidig som man har garanti for at landet får «gode» ledere. En partifunksjonær med ansvar for landsbygdvalg oppsummerer det slik: «Hvilken situasjon er farligst? Et ustabilt samfunn hvor det ikke gis mulighet til å uttrykke seg gjennom stemmeurnene – og delvis er ustabilt nettopp på grunn av denne mangelen på ytringsfrihet? Eller et samfunn i kaos på grunn av resultatet fra stemmeurnene?» Den herskende klassen og de aller fleste kommunistene gjør sitt beste for å unngå begge disse skjærene.

Men «demokratiseringen» kineserne selv ofte gjør narr av, er ikke bare et tankeeksperiment. Ved siden av folkets protester, eller skal man kanskje heller si bak dem, ser man også ulike politiske initiativ, anført av medlemmer av partiet. Advokater, parlamentsmedlemmer, funksjonærer, lærere, ansvarlige for «masseorganisasjoner» (kvinneforbund, fagforeninger), samt forretningsfolk, opptrer i media og ikke-statlige organisasjoner, men også i maktapparatets kulisser, for å forsvare de samfunnsgruppene de mener er krenket. Noen opplyser innflyttere5 fra landsbygda om deres juridiske rettigheter eller publiserer artikler hvor det vises til sammenhengen mellom protestaksjoner og sosial urett, og mellom misnøye og forsvar av rettigheter. Mens andre støtter, kanskje også økonomisk, initiativ for å hjelpe fattige og internt fordrevne. Andre igjen forsvarer eiendomsretten eller tanken om en bedre fordeling av resursene produsert av den økonomiske veksten.

I DEN SENERE TID har kjente personligheter gitt sin støtte til huseierforeninger i forbindelse med underslag fra utbyggernes eller boligadministrasjonens side, som gjerne har nære bånd til lokale myndigheter. Det er mye som står på spill. Det gjelder anerkjennelsen av det «middelklassen» ser på som sin grunnleggende rett, nemlig å eie sin egen bolig. I de store boligkompleksene i Beijing er det blitt påbudt å velge representanter fra huseierne inn i styret. Lokale myndigheter var ikke seine med å parere dette med å frata representantene enhver innflytelse. Men reformen utgjør likevel en anerkjennelse av huseiernes rettigheter. Videre har journalister avdekket skandaler forbundet med forurensning eller den dårlige behandlingen av innflyttere, og også bønder og byboere som blir ekspropriert. Denne nye aktivismen skyldes i stor grad elitens rolle i partisammensetningen, med en stadig stigende andel unge, forretningsmenn, og folk med høyere utdanning.

Selv om disse personlighetene er verken revolusjonære eller opposisjonelle, har de ofte det til felles at de har en fortid som politisk aktive. De er i femtiårsalderen, og de mest framtredende blant dem opplevde Mao-tidens store politiske omveltninger (kulturrevolusjonen, utsendelse av unge skolerte på landsbygda), samt bølgene med protester mot regimet (særlig i 1979 og 1989). De mestrer den offisielle sjargongen, så vel som ordbruken i kritikken. Siden de har opplevd hva undertrykkelse innebærer, er de ikke lenger rede til å gjøre noen offer. Man finner dem i alle sektorer av maktens sfære. Og man kan forundret oppdage at det fins forståelse mellom personer som innehar posisjoner innen felt som i utgangspunktet ligger langt ifra hverandre – som kunstneriske miljøer og politikken, akademiske sirkler og næringslivet – men som krysset hverandres spor i Mao-tiden.
Ett eksempel er Zhang. Som ung skolert ble han sendt ut på landsbygda, i dag er han direktør ved kommuneforvaltningen6 i en av de større byene. Han har beholdt sitt vennskap med en kjent kunstner han tilbrakte tre år sammen med i Mongolia. Et enda mer overraskende tilfelle: en tidligere rødegardist med et nytt liv som forretningsmann har et utmerket forhold til en av sine tidligere motstandere. Fra den gang har de beholdt en holdning, et tankegods og et språk de nå har til felles. En kjent intellektuell forklarer det slik: «Mange av oss har lagt bak oss myten om revolusjon, men også troen på demokrati og frie valg. Begge deler er farlig, vi må kunne finne en middelvei.»

Deres løpebane har fått disse «konservative demokratene» til å se på politisk reform som en mekanisme som garanterer ro og orden, reproduksjon av eliten, samt et stort innslag av sosial mobilitet. De er enige i den offisielle diskursen og går inn for å styrke lovene, særlig for å garantere de fundamentale rettene til vanskeligstilte og de som møter problemer: Personer som blir ekspropriert – kastet ut av sine hjem eller fordrevet fra sin jordeiendom, innflyttere som blir utnyttet, bybeboere som blir fattigere av reformene, huseiere som kjemper mot boligadministrasjon og utbyggere, beboere som protesterer mot forurensning av luft eller vann.

Tanken er å opprette legale kanaler misnøyen kan uttrykkes gjennom, og lære de protesterende hvordan man kan bruke juridiske våpen overfor framferden til forretningsmenn og lokalt byråkrati. Styrkingen av disse samfunnsgruppene (huseiere, eksproprierte, fattige, innflyttere) bør skje via en sikring av deres rettigheter.

Ingen av disse «reformatorene» ville ta sjansen på å gå så langt som til å bestride regimet. «Revolusjonenes tid er forbi,» sier enkelte. «Man bør ikke legge seg opp i politikken lenger.» Andre hevder: «Man bør unngå enhver direkte konfrontasjon med regimet.» Denne holdningen er ikke bare taktisk. En del av disse «engasjerte» hører hjemme i systemet. Og nærmere bestemt i de sosiale kategoriene som har nytt godt av de økonomiske reformene – som faglærte, ledere i store selskaper, forretningsmenn og lærere. Akkurat som de politiske lederne setter de pris på stabilitet og er redde for å miste fordeler som de har kjempet lenge for å oppnå. Deres initiativer krever likevel et visst mot og må utføres med diskresjon. Ellers kunne deres status, om ikke deres frihet, ta skade.

Virkningen av disse aksjonene er begrenset, men likevel ikke ubetydelig. Folks oppfatning av innflyttere har for eksempel blitt klart bedre og det forekommer sjeldnere at lønningene deres ikke blir utbetalt. Klager over dårlig behandling øker. Det har skjedd en tydelig bevisstgjøring rundt problemer som skyldes forurensning. Huseiernes interesser begynner å oppnå en viss legitimitet. Selv om statusen man kan gjøre opp totalt sett er beskjeden, overgår den langt hva som oppnås gjennom opposisjonell protest. Denne har generelt liten effekt, både fordi den har liten støtte hos folk flest, og fordi den blir så hardt slått ned på.

Fiendene til «reform»-strømningen finner man verken i regjeringen eller innad i partiet. Motstanderne utgjøres av alle de innen offentlig administrasjon, selskaper og universiteter som gjerne vil fortsette å nyte godt av regimet, samtidig som de ikke vil sette noen rammer (verken juridiske, formelle eller legitime) for sine privilegier. De har ikke forstått at styreformen bør utvikle seg og ta opp i seg alle, eller iallfall noen av folks forhåpninger om et bedre liv, om de vil unngå å miste makten.

FRAMVEKSTEN AV NYE sosiale samfunnslag, gruppert under den praktiske, men forvirrende betegnelsen «middelklassen», utgjør en annen brikke i dette politiske puslespillet. Blant disse regnes også et stort antall kommunister. Med et lønnsnivå som gjør at de kan eie hus og bil, reise og kort sagt «nyte livets goder», viser de en ambivalent politisk holdning. På den ene siden kritiserer de at noen tjener seg rike på illegalt vis eller på grunn av «privilegier» basert på familieforbindelser, mens de selv bare har egen innsats og sine kraftig skattlagte inntekter å støtte seg til. De er for økt juridisk beskyttelse av individets interesser og omfattende demokratisering av ytringsfriheten, samt retten til å starte foreninger og næringstiltak.

På den andre er de imot frie valg, fordi de mener det kan føre til sosial uro, vold og politisk fragmentering. «Hvem kan gi oss garanti for at lederne som utpekes gjennom valg, vil være bedre enn de som styrer Kina i dag?» Slik kan holdningen deres oppsummeres. De som hører hjemme i disse nye sosiale lagene understreker betydningen av innflytternes bidrag til dagens økonomiske vekst og støtter tiltak som vil bedre deres levevilkår og arbeidsforhold. Men de insisterer også på at det er nødvendig å «oppdra» disse innflytterne fra landsbygda før de kan regnes som ekte byboere.7

Dette nye politiske bildet forklarer på et vis det kinesiske samfunnets store motsetninger. Den frenetiske økonomiske veksten og den medfølgende forsterkning av sosiale krav gir grunnlag for frustrasjon og ønsker som ikke kan tilfredsstilles på annet vis enn gjennom mer vekst. Det evige løftet om en bedre tilværelse i framtiden holder ikke lenger. Nå forlanger man konkrete garantier.

Her har ikke de politiske strømningene som har dukket opp siden 90-tallet hatt gode nok løsninger å tilby. En tilbakevending til «tradisjonen», i form av en fornyelse av konfutsianismen går dårlig overens med vekstidealet, og strider mot ønsket om å eksperimentere med nye livsstiler. Den noe uklare samlingen av grupperinger og personer som man i Kina kaller «det nye venstre» kan virke tiltalende med sitt snakk om nasjonal fornyelse, mens viljen til å rekollektivisere økonomien og vende tilbake til et egalitært system ikke finner gjenklang i en befolkning som er blitt vant til det moderne livets goder. Og politisk liberalisme blir både av intellektuelle så vel som av mannen i gata ofte sett på som noe som vil føre til et nytt kaos à la opprøret på Den himmelske freds plass i 1989.

Den nye strømningen, som er like diffus som de foregående, ser tingene litt annerledes. Den prøver ikke å gi en oppskrift, som gjerne hentes enten i fortiden eller i verden utenfra, men er innstilt på å finne en løsning på avhengigheten av vekst. Etter deres syn øker den sosiale misnøyen fordi den ikke har legitime kanaler hvor den får komme til uttrykk. På samme måte hindres klatring på den sosiale rangstigen på grunn av betydningen sosial og politisk kapital har for om man skal lykkes. Skulle en konjunktursvingning innen økonomien frata folk troen på en bedre framtid, kan man risikere at frustrasjonen ender i en politisk eksplosjon.

Som sosiologen Chen Yingfang sier det: «Om den urbane middelklassen i et samfunn – som besitter en lovlig mulighet til å handle og en politisk rasjonalitet – ikke gis de rette midlene til effektivt å kunne forsvare sine interesser, og om makthaverne systematisk hindrer slike ytringer ved hjelp av loven eller politiske midler, kanskje endog vold, kan disse bybeboerne ty til revolusjonære virkemidler. Et alternativ som vil koste mer i form av sosiale omveltninger og politisk risiko.»8
For å jage dette skremmebildet på flukt ønsker den nye strømningen å forene kreftene som ligger i de sosiale bevegelsene og grasrota. Sammen kunne disse påvirke mulighetene for sosial mobilitet uten å gå inn på den politiske arena. Det dreier seg om å tvinge staten og ikke minst den politiske ledelsen på lokalplan til å gå inn for en mer sosialt preget politikk og tiltak for rettsvern for den enkelte. For en tidligere lærer som nå jobber i næringslivet er «samfunnet den eneste kraft som er i stand til å modernisere landet og gi større rom for frihet og sosial rettferdighet». En slik taktikk er i tråd med analysene til flere sosialøkonomer som går ut på å gi økt innenlandsk etterspørsel ved å heve lønningene til de dårligst stilte og trygge levevilkårene, noe som nettopp vil gi økt forbruk.8 Lett å forstå at en slik diskurs faller i god jord hos landets politiske ledelse. Et samfunn hvor man er mer lydhør for folkets krav, med moderne institusjoner, ville sikre deres langvarige grep om makten.

Med et slikt prosjekt, som ikke kan kalles særlig revolusjonært, kan man unngå å røre ved spørsmålet om et regimeskifte, og kommunistpartiet ville bli styrket. Ved å knytte de politiske alternativene tett opp mot de individuelle interessene, beskytter man seg mot eksperimentering og avstraffelse, samtidig som man åpner for sosiale spørsmål. Prosjektet faller også unektelig sammen med den sosiologiske utviklingen i landet. De mest aktive samfunnslag – den mye omtalte middelklassen – viser seg mer og mer innstilt på å forsvare sine interesser, uten av den grunn å rette krav om et radikalt regimeskifte.

MEN STRATEGIEN MED å omgå den politiske arena («la oss ikke røre ved maktens grunnlag») for heller gå inn på den sosiale («la oss se til at den enkeltes interesser og sosiale rettigheter blir respektert») er ikke uten skjær i sjøen. For forsvar av rettigheter garanterer ikke at alle vil bli behandlet likt. Rettigheter er et produkt av politisk kamp. «Middelklassen» ville ha den nødvendige legitimitet, allerede i kraft av at de er konsumenter, til å bli denne konserverende demokratiseringens støtter. Mens samfunnslag som er dårligere stilt, som for eksempel innflytterne, ville ha vanskelig for å bli hørt og kunne bli fristet til å bruke «revolusjonære» midler.

En annen fallgruve: Motstanden mot endringer hos det lokale byråkratiet, og utvilsomt også i administrasjonen høyere opp. Med inntektene som utnytting av innflyttere og kontroll over boligmarkedet gir dem, ville de sentrale myndigheter ha store problemer med å reformere praksisen deres.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Guy Hermet, Le passage à la démocratie (Overgangen til demokrati), Presses de Sciences Po, Paris, 1996

2 Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk politisk teoretiker og historiker. Spesielt kjent for sine bøker om demokrati og frihet, og forholdet mellom den enkelte og staten. En av den klassiske liberalismens sentrale tenkere. Overs. anm.

3 Se Philipe Videlier, «Des philosophes pour les propriétaires», Manière de Voir, nr. 99, juni?juli 2008.

1Disse innflytterne (mingong) fra kommer mer eller mindre lovlig fra landsbygda, og tar ukvalifiserte jobber. Rettighetene deres respekteres sjelden.

5 Kommunaldirektøren fungerer samtidig som fylkesordfører og en slags varaordfører med utvidet ansvarsområde.

6 Se «The Imaginary of ‘Urban Executives’ in Contemporary China: Some Findings, og konferansen «Asian Societies in Comparative Perspectives», Yonsei University, Seoul, Sør-Korea, 26-27. oktober 2007

7 Chen Yingfang, «Handlekraft og institusjonelle grenser: de midtre sjiktene i de urbane endringene», upublisert studie på kinesisk.

8 Se sosiologen Sun Lipings artikler, «Enrichir le peuple pour accroître la demande intérieure» (Gjør folk rikere om man vil stimulere innenlandsk etterspørsel), og «Penser autrement pour refondre l’ordre social»(Nye tanker om hvordan man kan gjenopprette den sosiale orden), i Nanfang Zhoumo (Weekend i Sør), Canton, mars 2006 og juli 2007.