Siden starten på protestbevegelsen Hirak har algeriske islamister deltatt i demonstrasjonene uten sine egne slagord. De største godkjente partiene i bevegelsen har bestemt seg for ikke å stille kandidat i presidentvalget 12. desember. Det gjelder Samfunnsbevegelse for fred (MSP), ledet av Abderrazak Makri, som mener valget vil bli preget av «fusk» og at den nye valgmyndigheten ikke er uavhengig. Den kjente islamistlederen Abdallah Djaballah fra partiet Rettferdighets- og utviklingsfronten (FJD) nekter å delta i et valg som ikke er «fritt og transparent». En av de fem presidentkandidatene, Abdelkader Bengrina, håper derimot å tjene på boikotten. «Min historie og karriere viser at jeg er en sann islamist», sa han til pressen noen dager før valgkampen. Ingenting tilsier at utspillet vil overbevise de som anklager ham for å forråde Hirak. Siden demonstrasjonene begynte har det vært mye oppmerksomhet om standpunktet til Ali Benhadj, tidligere nestleder i Islamsk redningsfront (FIS) – som er forbudt av myndighetene og heller ikke får gjenoppstå under et annet navn. Sekstiåringen som på 1980-tallet ble kjent for sine voldsomme prekener mot regimet deltar ikke i protesttogene. Det sørger sikkerhetsstyrkene som er permanent plassert foran hjemmet hans for. I juli 1992 ble han dømt til tolv års fengsel. Han har sonet ferdig dommen, men siden løslatelsen har regimet, uten lov og dom, begrenset bevegelsesfriheten hans drastisk. Ettersom han ikke får uttale seg i de tradisjonelle mediene har han siden 22. februar vært svært aktiv på sosiale medier. Hver fredag kveld publiserer han sine analyser og gir råd til de unge demonstrantene. Han kaller seg fortsatt islamist, men står ikke lenger for det han sa i 1989: «Demokrati er kofr [vranglære]». I dag sier han at «alle algeriere, både sekulære, islamister og nasjonalister, står sammen for å gi folket tilbake sine rettigheter», og advarer mot regimets «feller». Han insisterer også på at demonstrantene «ønsker et reelt demokrati der folket velger sine ledere», og mener Hirak «forener hele det algeriske folket i en demokratisk og ikke en hevngjerrig visjon». Modernistene er varsomme overfor Benhadjs uttalelser, men mener at han bidrar til at de politiske og ideologiske konfliktene fra 1990-tallet ikke forurenser Hirak. Han advarer også ofte mot at en «militærmakt som er vant til å sette grupper opp mot hverandre» forsøker å splitte bevegelsen. Paradoksalt nok kommer de krasseste kritikerne fra madkhalistene, en salafistfraksjon som ser på enhver utfordring av den sittende makten som kjettersk. Andre islamister kritiserer en «naturstridig» allianse med berberaktivistene. Benhadj avviser uttrykket «samvittighetsfanger» som vanligvis brukes om de som har blitt arrestert for å ha vist berberflagget eller for uttalelser myndighetene mener «angriper hærens moral». De er «gisler, ikke fanger», mener han og sier at «om hæren blir støtt av en enkelt avisartikkel er det ikke en hær». Oversatt av redaksjonen Lakhdar Benchiba er journalist, i Alger.
