Forsiktig nøytralitet i Nord-Afrika
Av ulike grunner ønsker ikke Algerie og Marokko å ødelegge forholdet til Russland. Mens Algerie lenge har hatt nære bånd til Kreml, ønsker Marokko ikke russisk innblanding i Vest-Sahara.
Av ulike grunner ønsker ikke Algerie og Marokko å ødelegge forholdet til Russland. Mens Algerie lenge har hatt nære bånd til Kreml, ønsker Marokko ikke russisk innblanding i Vest-Sahara.
Marokko har brukt israelsk programvare til å spionere på algeriske politikere og ledere, mens Algerie har brutt de diplomatiske forbindelsene til nabolandet og trappet opp støtten til separatistene i Vest-Sahara. Nå frykter mange full krig.
Algeriske og marokkanske myndigheter nøler ikke med å bruke rettsvesenet for å sette munnkurv på landenes journalister, mens politisk press tærer på medielandskapet i Tunisia.
«Alle algeriere, både sekulære, islamister og nasjonalister, står sammen for å gi folket tilbake sine rettigheter.»
Hver fredag siden 22. februar har en enorm folkebevegelse demonstrert mot det sittende regimet. Etter å ha tvunget Abdelaziz Bouteflika til å gå av, protesterer de nå mot det kommende presidentvalget og for et nytt politisk system.
I et land preget av sosial og religiøst press, og et snevert syn på maskulinitet, er homofili fortsatt straffbart. Men en ny åpning mot verden med internett og politiske protester kan endre situasjonen.
Protestene mot regimet i Algerie viser ingen tegn til å avta etter at Abdelaziz Bouteflika gikk av i april. En spydspiss i demonstrasjonene har vært fotballsupporterne, som lenge har brukt tribunene til å kritisere makten.
Algerierne har i månedsvis demonstrert for å fjerne Abdelaziz Bouteflika, men ingen vet hvem som egentlig bestemmer.
Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter og spekulasjoner om hvem som egentlig styrer.
Til tross for sykdom stiller Abdelaziz Bouteflika til valg 17. april, etter 15 år som president, til stor skuffelse for en befolkning som har mistet all tiltro til sine ledere for lang tid siden.
Selv før opprøret startet i nabolandet Tunisia, opplevde Algerie en protestbølge mot høye priser som forverrer levekårene og svekker tilliten til elitene.
Algerie er i rekonvalesens. Samfunnslivet er på vei tilbake. I Tlemcen, 500 km fra Alger, lever byggeboom, arbeidsledighet og svartebørs side om side. Tilflyttingen fra landsbygda har fått enkelte i den gamle hovedstaden til å drømme om gammel storhet.
President Abdelaziz Bouteflika vil gjennomføre en grunnlovsreform for å kunne stille til valg for tredje gang i april 2009. Samtidig innrømmer han at politikken hans har mislykkes. Men folk flest er så bekymret og fortvilet over forverringene de opplever i dagliglivet at de er fullstendig uinteressert i det forestående valget. Le Monde diplomatique har besøkt et Algerie i økonomisk oppløsning.
Ali Chibani
Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
Den algeriske pressens situasjon er paradoksal. Den er uten tvil den frieste i den arabiske verden, men samtidig den mest (selv)sensurerte.
En rekke kunstnere og intellektuelle er blitt drept eller drevet i eksil i løpet av de siste tiårene. En ny generasjon skaper nå nye initiativer innenfor teater, musikk, litteratur og kunst. Samtidig handler det om å finne tilbake til en kulturarv som har fått hard medfart.