Algerie

Algerie forent mot regimet

Hver fredag siden 22. februar har en enorm folkebevegelse demonstrert mot det sittende regimet. Etter å ha tvunget Abdelaziz Bouteflika til å gå av, protesterer de nå mot det kommende presidentvalget og for et nytt politisk system.

desember 2019

Forbud og fordommer

I et land preget av sosial og religiøst press, og et snevert syn på maskulinitet, er homofili fortsatt straffbart. Men en ny åpning mot verden med internett og politiske protester kan endre situasjonen.

august 2019

Supportere mot regimet

Protestene mot regimet i Algerie viser ingen tegn til å avta etter at Abdelaziz Bouteflika gikk av i april. En spydspiss i demonstrasjonene har vært fotball­supporterne, som lenge har brukt tribunene til å kritisere makten.

Stille dager i Algerie

Algerie er i rekonvalesens. Samfunnslivet er på vei tilbake. I Tlemcen, 500 km fra Alger, lever byggeboom, arbeidsledighet og svartebørs side om side. Tilflyttingen fra landsbygda har fått enkelte i den gamle hovedstaden til å drømme om gammel storhet.

februar 2010

Nasjon søker stat

President Abdelaziz Bouteflika vil gjennomføre en grunnlovsreform for å kunne stille til valg for tredje gang i april 2009. Samtidig innrømmer han at politikken hans har mislykkes. Men folk flest er så bekymret og fortvilet over forverringene de opplever i dagliglivet at de er fullstendig uinteressert i det forestående valget. Le Monde diplomatique har besøkt et Algerie i økonomisk oppløsning.
Ali Chibani

februar 2009

Algeriekrigen

Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.

november 2004

Valg i et skadeskutt Algerie

En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.

april 2004

Algerisk kulturmylder

En rekke kunstnere og intellektuelle er blitt drept eller drevet i eksil i løpet av de siste tiårene. En ny generasjon skaper nå nye initiativer innenfor teater, musikk, litteratur og kunst. Samtidig handler det om å finne tilbake til en kulturarv som har fått hard medfart.

januar 2004