I et land preget av sosial og religiøst press, og et snevert syn på maskulinitet, er homofili fortsatt straffbart. Men en ny åpning mot verden med internett og politiske protester kan endre situasjonen.
Protestene mot regimet i Algerie viser ingen tegn til å avta etter at Abdelaziz Bouteflika gikk av i april. En spydspiss i demonstrasjonene har vært fotballsupporterne, som lenge har brukt tribunene til å kritisere makten.
Algerierne har i månedsvis demonstrert for å fjerne Abdelaziz Bouteflika, men ingen vet hvem som egentlig bestemmer.
Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter og spekulasjoner om hvem som egentlig styrer.
Til tross for sykdom stiller Abdelaziz Bouteflika til valg 17. april, etter 15 år som president, til stor skuffelse for en befolkning som har mistet all tiltro til sine ledere for lang tid siden.
Selv før opprøret startet i nabolandet Tunisia, opplevde Algerie en protestbølge mot høye priser som forverrer levekårene og svekker tilliten til elitene.
Algerie er i rekonvalesens. Samfunnslivet er på vei tilbake. I Tlemcen, 500 km fra Alger, lever byggeboom, arbeidsledighet og svartebørs side om side. Tilflyttingen fra landsbygda har fått enkelte i den gamle hovedstaden til å drømme om gammel storhet.
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
Den algeriske pressens situasjon er paradoksal. Den er uten tvil den frieste i den arabiske verden, men samtidig den mest (selv)sensurerte.
En rekke kunstnere og intellektuelle er blitt drept eller drevet i eksil i løpet av de siste tiårene. En ny generasjon skaper nå nye initiativer innenfor teater, musikk, litteratur og kunst. Samtidig handler det om å finne tilbake til en kulturarv som har fått hard medfart.