Forsiktig nøytralitet i Nord-Afrika
Av ulike grunner ønsker ikke Algerie og Marokko å ødelegge forholdet til Russland. Mens Algerie lenge har hatt nære bånd til Kreml, ønsker Marokko ikke russisk innblanding i Vest-Sahara.
To ikke fullt så gode naboer
Marokko har brukt israelsk programvare til å spionere på algeriske politikere og ledere, mens Algerie har brutt de diplomatiske forbindelsene til nabolandet og trappet opp støtten til separatistene i Vest-Sahara. Nå frykter mange full krig.
Pressefriheten under angrep i Nord-Afrika
Algeriske og marokkanske myndigheter nøler ikke med å bruke rettsvesenet for å sette munnkurv på landenes journalister, mens politisk press tærer på medielandskapet i Tunisia.
Islamister for boikott
Siden starten på protestbevegelsen Hirak har algeriske islamister deltatt i demonstrasjonene uten sine egne slagord. De største godkjente partiene i bevegelsen har bestemt seg for ikke å stille kandidat i presidentvalget 12. desember. Det gjelder Samfunnsbevegelse for fred (MSP), ledet av Abderrazak Makri, som mener valget vil bli preget av «fusk» og at den nye valgmyndigheten ikke er uavhengig. Den kjente islamistlederen Abdallah Djaballah fra partiet Rettferdighets- og utviklingsfronten (FJD) nekter å delta i et valg som ikke er «fritt og transparent». En av de fem presidentkandidatene, Abdelkader Bengrina, håper derimot å tjene på boikotten. «Min historie og karriere viser at jeg er en sann islamist», sa han til pressen noen dager før valgkampen. Ingenting tilsier at utspillet vil overbevise de som anklager ham for å forråde Hirak. Siden demonstrasjonene begynte har det vært mye oppmerksomhet om standpunktet til Ali Benhadj, tidligere nestleder i Islamsk redningsfront (FIS) – som er forbudt av myndighetene og heller ikke får gjenoppstå under et annet navn. Sekstiåringen som på 1980-tallet ble kjent for sine voldsomme prekener mot regimet deltar ikke i protesttogene. Det sørger sikkerhetsstyrkene som er permanent plassert foran hjemmet hans for. I juli 1992 ble han dømt til tolv års fengsel. Han har sonet ferdig dommen, men siden løslatelsen har regimet, uten lov og dom, begrenset bevegelsesfriheten hans drastisk. Ettersom han ikke får uttale seg i de tradisjonelle mediene har han siden 22. februar vært svært aktiv på sosiale medier. Hver fredag kveld publiserer han sine analyser og gir råd til de unge demonstrantene. Han kaller seg fortsatt islamist, men står ikke lenger for det han sa i 1989: «Demokrati er kofr [vranglære]». I dag sier han at «alle algeriere, både sekulære, islamister og nasjonalister, står sammen for å gi folket tilbake sine rettigheter», og advarer mot regimets «feller». Han insisterer også på at demonstrantene «ønsker et reelt demokrati der folket velger sine ledere», og mener Hirak «forener hele det algeriske folket i en demokratisk og ikke en hevngjerrig visjon». Modernistene er varsomme overfor Benhadjs uttalelser, men mener at han bidrar til at de politiske og ideologiske konfliktene fra 1990-tallet ikke forurenser Hirak. Han advarer også ofte mot at en «militærmakt som er vant til å sette grupper opp mot hverandre» forsøker å splitte bevegelsen. Paradoksalt nok kommer de krasseste kritikerne fra madkhalistene, en salafistfraksjon som ser på enhver utfordring av den sittende makten som kjettersk. Andre islamister kritiserer en «naturstridig» allianse med berberaktivistene. Benhadj avviser uttrykket «samvittighetsfanger» som vanligvis brukes om de som har blitt arrestert for å ha vist berberflagget eller for uttalelser myndighetene mener «angriper hærens moral». De er «gisler, ikke fanger», mener han og sier at «om hæren blir støtt av en enkelt avisartikkel er det ikke en hær». Oversatt av redaksjonen Lakhdar Benchiba er journalist, i Alger.
Algerie forent mot regimet
Hver fredag siden 22. februar har en enorm folkebevegelse demonstrert mot det sittende regimet. Etter å ha tvunget Abdelaziz Bouteflika til å gå av, protesterer de nå mot det kommende presidentvalget og for et nytt politisk system.
Forbud og fordommer
I et land preget av sosial og religiøst press, og et snevert syn på maskulinitet, er homofili fortsatt straffbart. Men en ny åpning mot verden med internett og politiske protester kan endre situasjonen.
Supportere mot regimet
Protestene mot regimet i Algerie viser ingen tegn til å avta etter at Abdelaziz Bouteflika gikk av i april. En spydspiss i demonstrasjonene har vært fotballsupporterne, som lenge har brukt tribunene til å kritisere makten.
Marionetten i Algerie
Algerierne har i månedsvis demonstrert for å fjerne Abdelaziz Bouteflika, men ingen vet hvem som egentlig bestemmer.
Gerontokratene
Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter og spekulasjoner om hvem som egentlig styrer.
Algerie endrer seg raskere enn lederne
Til tross for sykdom stiller Abdelaziz Bouteflika til valg 17. april, etter 15 år som president, til stor skuffelse for en befolkning som har mistet all tiltro til sine ledere for lang tid siden.
Et samfunn i opposisjon til staten
Selv før opprøret startet i nabolandet Tunisia, opplevde Algerie en protestbølge mot høye priser som forverrer levekårene og svekker tilliten til elitene.
Stille dager i Algerie
Algerie er i rekonvalesens. Samfunnslivet er på vei tilbake. I Tlemcen, 500 km fra Alger, lever byggeboom, arbeidsledighet og svartebørs side om side. Tilflyttingen fra landsbygda har fått enkelte i den gamle hovedstaden til å drømme om gammel storhet.
Nasjon søker stat
President Abdelaziz Bouteflika vil gjennomføre en grunnlovsreform for å kunne stille til valg for tredje gang i april 2009. Samtidig innrømmer han at politikken hans har mislykkes. Men folk flest er så bekymret og fortvilet over forverringene de opplever i dagliglivet at de er fullstendig uinteressert i det forestående valget. Le Monde diplomatique har besøkt et Algerie i økonomisk oppløsning. Ali Chibani
Algeriekrigen
Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen The Battle of Algiers (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1962.
Valg i et skadeskutt Algerie
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
En fri, men truet presse
Den algeriske pressens situasjon er paradoksal. Den er uten tvil den frieste i den arabiske verden, men samtidig den mest (selv)sensurerte.
Algerisk kulturmylder
En rekke kunstnere og intellektuelle er blitt drept eller drevet i eksil i løpet av de siste tiårene. En ny generasjon skaper nå nye initiativer innenfor teater, musikk, litteratur og kunst. Samtidig handler det om å finne tilbake til en kulturarv som har fått hard medfart.