Palestina nekter å forsvinne

Fra bombing av Gaza til suksess i FN. Våpenhvilen i Gaza styrket Hamas regionalt og lokalt. Samtidig har Mahmoud Abbas klart å få Palestinas FN-søknad stemt gjennom i FNs generalforsamling. Men Abbas møter fortsatt motstand, ikke bare fra Israel, USA og flere europeiske land. Også palestinerne er skeptiske til hans lederskap.

En felles demokratisk stat – to nasjoner?

Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes ? så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner ? i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne ? muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.

Israelsk apartheid?

Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh.