Israelsk apartheid?

Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh.

«Det minnet meg så mye om det som skjedde med oss svarte i Sør-Afrika. Jeg så ydmykelsen palestinerne blir utsatt for på sjekkposter og veisperringer, hvor de lider slik vi gjorde da hvite politifolk hindret oss i å bevege oss fritt omkring.»[1] Slik beskrev den sørafrikanske biskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu sitt besøk i det Hellige Land. Man har ofte trukket paralleller mellom det sørafrikanske apartheidsystemet og den palestinsk-israelske situasjonen, men ofte uten at de forklares nærmere. Flere faktorer gjør at en slik sammenligning er nærliggende, men ikke alltid så enkel.
Begge konfliktene har sin bakgrunn i kolonialisme. Både de hvite bosetterne i Sør-Afrika og sionismens pionerer slo seg ned i et land hvor det allerede fantes en befolkning. Som i Sør-Afrika kastet de som koloniserte Palestina ut de innfødte: to tredjedeler av den palestinske befolkningen som bodde på det territoriet den israelske staten ble grunnlagt på i 1948, ble fordrevet, og deres jord og eiendom ble overtatt. De som ble boende i «den jødiske staten» måtte leve under en segregerende lovgivning. Likevel, å peke på det kolonialistiske ved opprettelsen av staten Israel betyr ikke uten videre at den kan sidestilles med apartheidstyret i Sør-Afrika. Gershon Shafir, en av Israels ledende sosiologer, understreker at selv om kontroll av landområder står sentralt i begge konfliktene, har de utspilt seg i ulike historiske og økonomiske situasjoner, noe som har hatt betydning for hvordan konfliktene har utviklet seg og for forholdet mellom koloniherrene og den innfødte befolkningen. noe som uttrykkes i forestillingen om «et land uten folk for et folk uten land». Målsetningen var å etablere en jødisk befolkningsmessig dominans, ved å kaste ut palestinerne og samtidig hindre strukturell avhengighet av deres økonomi, spesielt palestinsk arbeidskraft. Før 1948 utgjorde palestinske arbeidere ikke mer enn en tredjedel av arbeidsstyrken i den jødiske sektoren, Situasjonen i Sør-Afrika var annerledes. Den innfødte befolkningen fortsatte å være i stort flertall, og fra 1913 utgjorde de svarte 75 prosent av arbeidskraften i landet.
Det var i 1948 at det hvite mindretallet innførte apartheidsystemet i Sør-Afrika: et system av juridisk, økonomisk og bostedsrelatert diskriminering. I sentrum for denne politikken sto den territoriale segregeringen, en form for arbeiderreservater, avgrensede geografiske områder pekt ut av de hvite hvor de svarte skulle bo. Disse områdene tilsvarte 13 prosent av det sørafrikanske territoriet. Mellom 1951 og 1970 ble det innført fire viktige lover[6] som omgjorde disse reservatene til såkalte bantustans. Dette innebar at de innfødte fikk «autonomi» med tilhørende rettigheter og ansvarsoppgaver. De fikk rett til å bestemme sin økonomiske politikk og administrere sivile saker og dagligliv. Til gjengjeld skulle alt som hadde med sikkerhet å gjøre styres i samband med kolonimakten, og bantustanene kunne heller ikke ha noen uavhengig utenrikspolitikk. I 1974 ble det opprettet statsborgerskap for bantustanene, og fra og med 1976 ble fire av ti bantustaner erklært uavhengige – befolkningen i disse var da ikke lenger sørafrikanske statsborgere.

I Israel/Palestina ble det ikke etablert noen territorial segregasjonsstruktur, i hvert fall ikke frem til 1948. Mens det sørafrikanske apartheidregimet ville ha landet og befolkningen, ville israelerne i Palestina ha landet uten befolkningen. Men denne visjonen fikk en kraftig knekk av krigen i juni 1967, som forandret det demografiske forholdet mellom jøder og palestinere. Mer enn en million palestinere ble værende på de okkuperte områdene (Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem), og utgjorde en tredjedel av befolkningen på alle landområdene som da var under israelsk kontroll.
Selv om den israelske regjeringen videreførte sin politikk for overføring (transfer) av palestinerne til andre land i regionen – heller frivillig enn tvungen overføring – valgte flertallet av palestinerne å bli. Hvordan har Israel forholdt seg til denne befolkningen? Dette avgjørende spørsmålet er sentralt for en forståelse av de stadig tydeligere likhetstrekkene mellom Sør-Afrika og Israel/Palestina – på tross av de historiske forskjellene.
Etter krigen i 1967 har Israel utviklet sine krav på de okkuperte områdene. Da høyresiden vant valget i 1977, iverksatte Menachem Begins regjering en sammensatt politikk som baserte seg på territorial integrasjon og demografisk separasjon, i tråd med ønsket om å ta over landet uten folket. Det militære styret på Vestbredden og i Gaza beslagla palestinsk jord og satte opp sperringer i stadig større tempo for å legge til rette for israelske bosetninger. Bosetterne fortsatte å sortere under israelsk lovgivning, mens militærstyret innførte en rekke militære lover og dekreter som skulle styre den palestinske befolkningens sivile, økonomiske og juridiske saker.
Disse dekretene kvalte den palestinske økonomien og forsterket dens avhengighet av Israel. Mellom 1967 og 1990 ble grensene mellom Israel og de okkuperte områdene holdt åpne, og mer enn en tredjedel av den palestinske arbeidsstyrken arbeidet i Israel og sto for mer enn en fjerdedel av bruttonasjonalproduktet i de okkuperte områdene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Ny verdensorden med internett

Default thumbnail
Neste sak

Overvåkingens nyttige løpegutter?

Andre saker om Palestina

Et folk i bur

Situasjonen på Gaza blir stadig verre. I 13 år har Israel sperret palestinerne inne i den

Israels glasstak

På tross av progressive lover på 1990-tallet er israelske kvinners rettigheter og levekår truet av machokultur,

Alltid tilbake til start

Femti år etter seksdagerskrigen. På seks dager i juni 1967 erobret Israel Sinai, syriske Golan, Vestbredden,

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.