Israelsk apartheid?

Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh.

«Det minnet meg så mye om det som skjedde med oss svarte i Sør-Afrika. Jeg så ydmykelsen palestinerne blir utsatt for på sjekkposter og veisperringer, hvor de lider slik vi gjorde da hvite politifolk hindret oss i å bevege oss fritt omkring.»[1] Slik beskrev den sørafrikanske biskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu sitt besøk i det Hellige Land. Man har ofte trukket paralleller mellom det sørafrikanske apartheidsystemet og den palestinsk-israelske situasjonen, men ofte uten at de forklares nærmere. Flere faktorer gjør at en slik sammenligning er nærliggende, men ikke alltid så enkel.
Begge konfliktene har sin bakgrunn i kolonialisme. Både de hvite bosetterne i Sør-Afrika og sionismens pionerer slo seg ned i et land hvor det allerede fantes en befolkning. Som i Sør-Afrika kastet de som koloniserte Palestina ut de innfødte: to tredjedeler av den palestinske befolkningen som bodde på det territoriet den israelske staten ble grunnlagt på i 1948, ble fordrevet, og deres jord og eiendom ble overtatt. De som ble boende i «den jødiske staten» måtte leve under en segregerende lovgivning. Likevel, å peke på det kolonialistiske ved opprettelsen av staten Israel betyr ikke uten videre at den kan sidestilles med apartheidstyret i Sør-Afrika. Gershon Shafir, en av Israels ledende sosiologer, understreker at selv om kontroll av landområder står sentralt i begge konfliktene, har de utspilt seg i ulike historiske og økonomiske situasjoner, noe som har hatt betydning for hvordan konfliktene har utviklet seg og for forholdet mellom koloniherrene og den innfødte befolkningen.[2
]Hvite sørafrikanere og israelere forholdt seg faktisk forskjellig til den demografiske virkeligheten de møtte med hensyn til den innfødte befolkningen. I Palestina forsøkte det sionistiske prosjektet å benekte eksistensen av en ikke-jødisk befolkning på territoriet,[3] noe som uttrykkes i forestillingen om «et land uten folk for et folk uten land». Målsetningen var å etablere en jødisk befolkningsmessig dominans, ved å kaste ut palestinerne og samtidig hindre strukturell avhengighet av deres økonomi, spesielt palestinsk arbeidskraft. Før 1948 utgjorde palestinske arbeidere ikke mer enn en tredjedel av arbeidsstyrken i den jødiske sektoren,[4] og frem til krigen i juni 1967 utgjorde de ikke mer enn 15 prosent av arbeidskraften i Israel.[5] Situasjonen i Sør-Afrika var annerledes. Den innfødte befolkningen fortsatte å være i stort flertall, og fra 1913 utgjorde de svarte 75 prosent av arbeidskraften i landet.
Det var i 1948 at det hvite mindretallet innførte apartheidsystemet i Sør-Afrika: et system av juridisk, økonomisk og bostedsrelatert diskriminering. I sentrum for denne politikken sto den territoriale segregeringen, en form for arbeiderreservater, avgrensede geografiske områder pekt ut av de hvite hvor de svarte skulle bo. Disse områdene tilsvarte 13 prosent av det sørafrikanske territoriet. Mellom 1951 og 1970 ble det innført fire viktige lover[6] som omgjorde disse reservatene til såkalte bantustans. Dette innebar at de innfødte fikk «autonomi» med tilhørende rettigheter og ansvarsoppgaver. De fikk rett til å bestemme sin økonomiske politikk og administrere sivile saker og dagligliv. Til gjengjeld skulle alt som hadde med sikkerhet å gjøre styres i samband med kolonimakten, og bantustanene kunne heller ikke ha noen uavhengig utenrikspolitikk. I 1974 ble det opprettet statsborgerskap for bantustanene, og fra og med 1976 ble fire av ti bantustaner erklært uavhengige – befolkningen i disse var da ikke lenger sørafrikanske statsborgere.

I Israel/Palestina ble det ikke etablert noen territorial segregasjonsstruktur, i hvert fall ikke frem til 1948. Mens det sørafrikanske apartheidregimet ville ha landet og befolkningen, ville israelerne i Palestina ha landet uten befolkningen. Men denne visjonen fikk en kraftig knekk av krigen i juni 1967, som forandret det demografiske forholdet mellom jøder og palestinere. Mer enn en million palestinere ble værende på de okkuperte områdene (Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem), og utgjorde en tredjedel av befolkningen på alle landområdene som da var under israelsk kontroll.
Selv om den israelske regjeringen videreførte sin politikk for overføring (transfer) av palestinerne til andre land i regionen – heller frivillig enn tvungen overføring – valgte flertallet av palestinerne å bli. Hvordan har Israel forholdt seg til denne befolkningen? Dette avgjørende spørsmålet er sentralt for en forståelse av de stadig tydeligere likhetstrekkene mellom Sør-Afrika og Israel/Palestina – på tross av de historiske forskjellene.
Etter krigen i 1967 har Israel utviklet sine krav på de okkuperte områdene. Da høyresiden vant valget i 1977, iverksatte Menachem Begins regjering en sammensatt politikk som baserte seg på territorial integrasjon og demografisk separasjon, i tråd med ønsket om å ta over landet uten folket. Det militære styret på Vestbredden og i Gaza beslagla palestinsk jord og satte opp sperringer i stadig større tempo for å legge til rette for israelske bosetninger. Bosetterne fortsatte å sortere under israelsk lovgivning, mens militærstyret innførte en rekke militære lover og dekreter som skulle styre den palestinske befolkningens sivile, økonomiske og juridiske saker.
Disse dekretene kvalte den palestinske økonomien og forsterket dens avhengighet av Israel. Mellom 1967 og 1990 ble grensene mellom Israel og de okkuperte områdene holdt åpne, og mer enn en tredjedel av den palestinske arbeidsstyrken arbeidet i Israel og sto for mer enn en fjerdedel av bruttonasjonalproduktet i de okkuperte områdene.

Frem til 1993 bygde Israel over 145 jødiske bosetninger med 196 000 nybyggere hvorav halvparten bodde i ti bosetninger i området rundt Øst-Jerusalem.[7] Målet med bosetningene var å veie opp for palestinsk befolkningsvekst, og spredningen av bosetninger utover hele det okkuperte området la grunnlaget for en geografisk oppsplitting av Vestbredden og Gaza. Mange observatører har bemerket at dette systemet med territorial integrasjon og sosial separasjon er en form for apartheidpolitikk fra Israels side, selv om den aldri har fått et slikt spesifikt institusjonalisert navn.[8] Men å bruke apartheidmodellen for å forstå de palestinsk-israelske forholdene er likevel problematisk. For det første, angående den geografiske definisjonen av «israelsk apartheid”: gjelder den for hele Israel eller bare for de områdene Israel okkuperer? De palestinerne som lever innenfor Den grønne linjen (grensen fra før 1967) er israelske statsborgere med stemmerett, mens innbyggerne på Vestbredden og i Gaza ikke er det. Førstnevnte er ikke innesperret i bestemte soner som de ikke kan bevege seg ut av, og de er ikke ekskludert fra det politiske livet i Israel – selv om de blir utsatt for all slags diskriminering. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza er en befolkning under okkupasjon, i påvente av en politisk løsning.

Sammenligningen med apartheid kaster også frem en annen forskjell. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), som var den viktigste politiske organisasjonen til den innfødte sørafrikanske befolkningen, forkastet de hvite afrikaanernes separatisme og krevde en slutt på apartheid og innføring av et demokratisk system som omfattet alle innbyggerne i Sør-Afrika. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) på sin side aksepterte fra og med 1974 en delingsløsning for å oppnå rett til selvbestemmelse for det palestinske folket. Og i 1993, i forbindelse med Osloprosessen, anerkjente Israel PLO som sin eneste legitime forhandlingspartner og aksepterte ideen om å dele landet med palestinerne – fastsettelse av grensene og de palestinske territorienes status forble imidlertid uavklart.
En tredje forskjell ligger i det internasjonale samfunnets holdning til disse konfliktene. Når det gjelder Sør-Afrika, aksepterte aldri det internasjonale samfunnet apartheidsystemet og heller ikke etableringen av atskilte statslignende områder for den innfødte befolkningen. I 1976, da den sørafrikanske regjeringen ville innlemme en av de ti bantustanene, Transkei, som uavhengig medlemsstat i FN, ble dette avslått av verdensorganisasjonen.[9] Når det gjelder Palestina, derimot, anbefaler FN sterkt at det etableres to uavhengige nasjonalstater som en løsning på konflikten.
Resolusjon 181, den såkalte delingsplanen som ble vedtatt av FNs generalforsamling 29. november 1947, går inn for at det etableres en jødisk og en arabisk stat. Og Sikkerhetsrådets resolusjon 242, vedtatt 22. november 1967, som er vag angående palestinernes nasjonale rettigheter, hevder ikke desto mindre at fred i Midtøsten er avhengig av at Israel gir opp de områdene som ble okkupert under krigen i 1967 og anerkjenner alle statene i regionen. Osloprosessen baserte seg på resolusjon 242.

På tross av de betydelige forskjellene mellom den palestinsk-israelske konflikten og det sørafrikanske apartheidsystemet, har begivenhetene de siste ti årene paradoksalt nok brakt dem nærmere hverandre. Osloavtalen institusjonaliserte både den samfunnsmessige separasjonen og den territoriale integrasjonen, og la dermed grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene, som er blitt omformet til fragmenterte befolkningsreservater uten økonomiske muligheter og fratatt enhver politisk suverenitet.
Det er en kjent sak at iverksettelsen av Osloavtalen førte til en territorial fragmentering av Vestbredden og Gazastripen. Selv om meningen var at de palestinske selvstyremyndighetene skulle styre over omtrent hele Vestbredden fra 1996, kontrollerte de i praksis bare 19 prosent i juli 2000 (sone A).[10] Man kan hevde at motstanden mot Osloprosessen – selvmordsattentat og deres konsekvenser i Israel, men også mordet på Yitzhak Rabin og valget av Benjamin Netanyahu – bidro til å forsinke den israelske tilbaketrekningen. Men det er likevel et faktum at i forkant av al-Aqsa-intifadaen var det palestinske myndighetsområdet fortsatt oppsplittet og 59 prosent av Vestbredden (unntatt Øst-Jerusalem) og 30 prosent av Gazastripen var fortsatt utenfor palestinsk kontroll.
Bosetningene har også vært et nøkkelelement i «bantustaniseringen» av de okkuperte områdene, selv om de ikke har vært like omfattende som i Sør-Afrika. C-sonene, som kontrolleres i sin helhet av israelerne, deler Vestbredden opp i tre store sektorer, som igjen er oppdelt i små befolkningsreservater som et resultat av fire store bosetningsområder (Jerusalem, Ariel/Shomron, Gush Erzuib, Benjamin/Jordan-dalen). Mellom 1993 og 2000 ble innbyggertallet i bosetningene fordoblet og kom opp i 410 000, noe som tilsvarer 15 prosent av befolkningen på de okkuperte områdene. Israel har i tillegg bygd mer enn 400 kilometer omkjøringsveier og 72 nye bosetninger.[11
]Fra et juridisk ståsted kan man si at Osloprosessen på tre viktige måter førte til at palestinernes situasjon nærmet seg de sørafrikanske bantustanene. For det første, gjorde ikke avtalen den palestinske innfødte befolkningen til den eneste autoriteten på de palestinske områdene. Den demokratisk valgte presidenten og den palestinske nasjonalforsamlingen fikk bare begrenset makt, og de israelske militærstyresmaktene i de okkuperte områdene, som ikke ble oppløst, fortsatte å «delegere» oppgavene (territorielle, sivile, juridiske) de palestinske selvstyremyndighetene var ment å skulle utføre. De fikk hovedsakelig sivil, eller funksjonell, myndighet over 93 prosent av den palestinske befolkningen, men territoriell myndighet over mindre enn 19 prosent av Vestbredden.
For det andre setter ikke Osloavtalen folkeretten over israelsk lov. Den gjør ikke slutt på okkupasjonen, og nevner overhodet ikke Genèvekonvensjonen eller FNs resolusjon 181 som, slik vi har sett, gir internasjonal legitimitet til en arabisk stat på de historisk sett palestinske områdene. Osloavtalen refererer kun til Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og 336 (som bekreftet førstnevnte i 1973), men disse resolusjonene er vage med hensyn til palestinernes rett til en egen stat, og når det gjelder de okkuperte områdenes grenser og utstrekning.
For det tredje fokuserte Osloavtalen på nært samarbeid mellom israelerne og palestinerne, heller enn atskillelse av partene. Felleskomiteer skulle opprettes på alle områder, men først og fremst i sikkerhetsspørsmål, som fullt og helt ble værende under israelsk kontroll. Den samme typen sikkerhetsmessig samarbeid ble krevd i de sørafrikanske bantustanene.

Måten Osloprosessen forholdt seg til den palestinske befolkningen på, minner også om «bantustanisering». Institusjonaliseringen av et system av sperringer og krav om tillatelse for å kunne bevege seg – noe som ble innført for første gang i 1990 – satte palestinerne i en tilsvarende situasjon som de svarte i Sør-Afrika i forbindelse med passlovene. Det er imidlertid en viktig forskjell: passlovene i Sør-Afrika ble opprinnelig innført for å sikre kontroll og tilførsel av billig arbeidskraft til den sørafrikanske økonomien, mens i Palestina ble det tilsvarende systemet innført hovedsakelig av sikkerhetsmessige årsaker – men konsekvensene er de samme. Sammen med israelsk territorial kontroll, har sperrings- og tillatelsessystemet allerede gjort Vestbredden og Gaza om til fragmenterte befolkningsreservater som ikke er økonomisk levedyktige.
Israels svar på al-Aqsa-intifadaen, som startet i slutten av september 2000, har vært å utvikle dette systemet enda mer, og fortsette å splitte opp de palestinske områdene. I april 2002 erklærte israelerne at Vestbredden og Gaza skulle deles opp i åtte hovedsoner, og at palestinerne måtte ha tillatelse for å oppholde seg utenfor disse sonene.[12 ]Samtidig har spredningen av bosetninger fortsatt med uforminsket styrke, og mer enn 2500 nye hus og 52 nye bosetninger kom til mellom september 2000 og januar 2003.[13] Byggingen av en minst 600 kilometer lang mur mellom Israel og Vestbredden skaper en grense som er ensidig definert av Israel, den går utover grensene fra 1967 og skiller enda flere palestinske soner fra hverandre.[14
]Dessverre er ikke «veikartet for fred» stort annerledes enn Osloavtalen, det baserer seg på samme logikk som den. Veikartet understreker nødvendigheten av fremskritt når det gjelder sikkerhetsmessig samarbeid og etablering av palestinske institusjoner, noe som legitimerer den israelske regjeringens innblanding i palestinernes saker. Og selv om veikartet anbefaler at det opprettes en palestinsk stat innen 2005 med midlertidige grenser, sier det ingenting om på hvilken måte en slik stat kan være suveren og uavhengig uten å ha definitivt fastlagte grenser. Planen er også svært uklar på tre avgjørende spørsmål: bosetningenes fremtid, Jerusalem og de palestinske flyktningene.
Den nye fredsplanen ser imidlertid for seg at det internasjonale samfunnet har en rolle å spille, noe som var fraværende i Osloavtalen. På papiret i alle fall, skal Kvartetten (USA, EU, Russland og FN) passe på at avtalen blir fulgt, og USA skal ha et spesielt ansvar for å følge opp samarbeidet mellom de to partene på nært hold. Men Kvartetten har ikke myndighet til å gjøre seg til dommer eller kontrollinstans. Veikartet sikrer i realiteten en internasjonal anerkjennelse av «bantustaniseringen» av Vestbredden og Gaza, siden det internasjonale samfunnet har akseptert at det etableres en palestinsk stat med midlertidige grenser uten at bosetningene fjernes, og at Israel kan fortsette å definere grensene fra 1967 etter eget forgodtbefinnende.

De historiske forskjellene til tross, utviklingen av den palestinsk-israelske konflikten gjør at den får stadig flere likhetstrekk med det sørafrikanske apartheidsystemet. Spørsmålet er om denne utviklingen er midlertidig eller varig, tatt i betraktning at de palestinske «bantustanene» verken er like store eller like klart definerte som de som tidligere var reservert for de svarte i Sør-Afrika. I tillegg har Israel mindre bruk for den palestinske arbeidskraften, som de siste ti årene er blitt erstattet av omkring 250 000 asiatiske, afrikanske og østeuropeiske arbeidere. Hvis utviklingen i retning «bantustanisering» fortsetter, vil den i alle fall rive bort mulighetene for en tostatsløsning. Om denne muligheten forsvinner vil Israel måtte bli både en apartheidstat og en tonasjonal stat, med mindre man iverksetter en massiv «transfer» av den palestinske befolkningen.

1 The Guardian, London, 29. april 2002.
2 Gerson Shafir, Land, Labour and the Origins of the Israeli-Palestinian Conflict 1883-1914, Cambridge University Press, Cambridge, 1989.
3 Ideen om utkastelse eller «transfer» av den innfødte befolkningen er innebygd i den sionistiske tankegangen helt fra starten. Nur Masalha, Expulsion of the Palestinians : the Concept of «Transfer» in Zionist Political Thought, 1882-1984, Institute of Palestine Studies, Washington DC, 1991.
4 Baruch Kimmerling, Zionism and Economy, Schenkmen, Cambridge Massachusetts, 1983, s. 51.
5 Israeli Central Bureau of Statistics, Statistical Abstract of Israel, Jérusalem, 2002, tabell 16.15.
6 Det dreier seg her om Bantu Authorities Act fra 1951, Promotion of Bantu Self-Government Act fra 1959, og Bantu Homeland Citizenship Act fra 1970, med tillegg i 1974.
7 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, Fondation For Middle East Peace (FMEP), Washington DC, 2001, vol 11/6, tabell 1.
8 Uri Davis, Israel : An Apartheid State, London, Zed Books, 1987. Roane Carey (red.), The New Intifada: Resisting Israel?s Apartheid, Verso London, 2001. Marwan Bishara, Israel/Palestine: Peace or Apartheid, Zed Books, London, 2001.
9 Kerby, South Africa?s Bantustans: What Independence for the Transkei, World Council of Churches, Genève, 1987.
10 Ifølge Oslo II skulle sone A (3 prosent av Vestbredden) fra slutten av september 1995 være under palestinsk kontroll, sone B (27 prosent) skulle styres i fellesskap, og sone C (73 prosent) skulle være under utelukket israelsk kontroll. Se kart i franske Le Monde diplomatiques Atlas fra januar 2003.
11 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, FMEP, 2003, vol 13/2.
12 The Israeli Security Zones make up 45,25 % of the West Bank, including 158 Israeli Colonies, Applied Research Institute Jerusalem, 2002 (www.poica.org/casestudies/security-zones/).
13 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, FMEP, 2002, vol 12/2.
14 Til nå er 140 kilometer av muren blitt bygd. Den har avskåret 14 000 palestinske familier fra egen jord og fra andre deler av Palestina (Betselem 2003). Den nye traseen, som ble vedtatt av den israelske regjeringen 1. oktober, strekker seg helt sør på Vestbredden og blir 450 kilometer lang. Se Gadi Algazy, «Ariel Sharons veikart», nordiske Le Monde diplomatique, juli 2003.