Palestina nekter å forsvinne

Fra bombing av Gaza til suksess i FN. Våpenhvilen i Gaza styrket Hamas regionalt og lokalt. Samtidig har Mahmoud Abbas klart å få Palestinas FN-søknad stemt gjennom i FNs generalforsamling. Men Abbas møter fortsatt motstand, ikke bare fra Israel, USA og flere europeiske land. Også palestinerne er skeptiske til hans lederskap.

Mens det arabiske folket viser sine forhåpninger om demokrati i den arabiske våren, er tiden inne for en palestinsk vår, for palestinsk uavhengighet,» sa Mahmoud Abbas, PLOs leder og president for De palestinske Selvstyremyndighetene, til en entusiastisk sal i FNs generalforsamling 23. september 2011. Et år senere, mens han talte fra samme podium, viste Israels krig mot Gaza hvor standhaftig den palestinske motstanden er – palestinerne nekter å forsvinne fra den politiske scenen. Samtidig avdekket krigen også styrkeforhold som får deres ønske om uavhengighet til å framstå som en fjern drøm, så lenge USA og EU støtter regjeringen i Tel Aviv.

Resultatet av den israelske offensiven, som endte 21. november med en våpenhvile framforhandlet av Egypts president Mohamed Morsi, ble langt fra negativt for Hamas. På tross av mange drepte sivile, enda flere skadde og store ødeleggelser, har Hamas kommet styrket ut av offensiven, på bekostning av Selvstyremyndighetene og rivalen Fatah. Organisasjonens popularitet, som de siste årene hadde falt i Gaza på grunn av deres styresett, er styrket: Hamas har bevist sin militære slagkraft, som mange palestinere mener er legitim overfor okkupasjonen, og har fått lempet litt på blokaden ­– noe Abbas, USA og EU har krevd i flere år, uten resultater. Dessuten har Hamas blitt anerkjent som en legitim forhandlingspartner i den arabiske verden og i Tyrkia. Den egyptiske statsministeren, den tunisiske utenriksministeren og en delegasjon fra Den arabiske liga har alle besøkt Gaza.

Offensiven mot Gaza, den første siden den arabiske våren, klarer likevel ikke å skygge for de enestående kravene om demokrati som har sett dagens lys i Midtøsten. De arabiske opprørene har oppildnet palestinernes krav om at Oslo-prosessen må, om ikke forkastes, så i det minste grundig revurderes og med det tostatsløsningen den bygger på. Den arabiske våren har bragt fram i lyset den pågående striden mellom store deler av befolkningen, især de unge, og deres politiske ledere om retningen og framtiden til den palestinske uavhengighetskampen.

Nasjonale rettigheter

Palestinerne gikk ut i gatene så tidlig som februar 2011 for å vise sin støtte til den egyptiske revolusjonen. I Ramallah, Gaza og Nablus grep ungdommer, uavhengige politikere og en rekke ikke-statlige organisasjoner anledningen til å kreve slutt på splittelsen mellom Fatah og Hamas, som siden 2007 har gitt førstnevnte kontroll over Vestbredden og sistnevnte over Gaza. Fatah og Hamas svarte med å signere tre forsoningsavtaler fra mai 2011. Selv om disse avtalene ikke førte fram, styrket de likevel legitimiteten til Hamas, det største islamske partiet, i det palestinske politiske systemet. Men at lederne ikke har klart å få i stand noe som ligner en nasjonal samling, har økt befolkningens misnøye ytterligere.

Palestinerne fortsatte å ta til gatene etter mai 2011, med demonstrasjoner utenfor Selvstyremyndighetenes hovedsete Al-Muqataya og kontrollposten i landsbyen Kalandia som blokkerer veien mellom Ramallah og Jerusalem, informasjonskampanjer i sosiale medier, og streiker mot stigende matpriser. Kravene deres har kretset rundt tre hovedsaker.

For det første krever demonstrantene at det palestinske folkets nasjonale rettigheter anerkjennes. Disse inkluderer, etter deres syn, ikke bare retten til en stat, men også palestinske flyktningers rett til å vende hjem og fulle politiske rettigheter. Under markeringen av al-Nakba («katastrofen») 15. mai 2011 demonstrerte palestinske ungdommer, sammen med Stop the Wall Campaign, PNGO (det palestinske nettverket av ikke-statlige organisasjoner) og folkekomiteer i ulike landsbyer på Vestbredden, ved større kontrollposter og langs sikkerhetsmuren for palestinske flyktningers ukrenkelige rett til å vende hjem. På den andre siden av muren arrangerte palestinere i Israel minnesmarkeringer i en rekke av landsbyene som ble ødelagt i 1948.

Blindsporet Oslo-avtalen

Det andre kravet til demonstrantene er nyvalg og gjenopptakelse av den demokratiske prosessen i hele det palestinske samfunnet, i alle de oppsplittede territoriene styrt av Fatah og Hamas. Demonstrantenes krav begrenser seg ikke til nyvalg til selvstyremyndighetene og Palestinas lovgivende forsamling på Vestbredden og i Gaza. Den uavhengige ungdomsbevegelsen El-Herak al-Shababi, Palestinians for Dignity og andre grupper krever også nyvalg til Det palestinske nasjonalrådet (PNC) – PLOs lovgivende forsamling som representerer alle palestinere i og utenfor de okkuperte territoriene, inkludert flyktningene, palestinere i utlandet og palestinere med israelsk statsborgerskap. PNC har blitt marginalisert politisk etter Oslo-avtalen og har ikke møttes siden 1988. Med sin vilje til å vekke til live dette spøkelsesparlamentet, slutter ungdomsbevegelsen på Vestbredden og i Gaza seg til kravene som ulike palestinske organisasjoner i utlandet lenge har frontet for å forsøke å plukke opp bitene av et nasjonalt politisk legeme som ble revet i stykker av Oslo-prosessen.1

Blindsporet med Oslo-avtalen er nettopp det tredje kravet til de palestinske demonstrantene. Demonstrantene krever at denne «fredsprosessen» forlates og at samarbeidet med Israel avsluttes. Våren 2012 ble forsøket på nok en gang å «gjenoppta dialogen» mellom israelske og palestinske ledere i Amman (Jordan), møtt med demonstrasjoner i de okkuperte territoriene. Ungdomsbevegelsene protesterte også mot møter mellom israelske og palestinske fredsaktivister i Jerusalem og Ramallah i januar 2012, med krav om at enhver kontakt med israelere må forbys så lenge okkupasjonen vedvarer. Siden sommeren 2012 har palestinere streiket og demonstrert mot Selvstyremyndighetenes sparetiltak og mange har krevd at Selvstyremyndighetene oppløses.

I kjølvannet av den arabiske våren, forsøker palestinske aktivister mer iherdig å omdefinere den palestinske uavhengighetskampen til en kamp for rettigheter snarere enn en kamp for statsmakt. De har plukket opp tråden fra kampanjen for boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS) som 170 internasjonale organisasjoner lanserte i 2005, og mener man må kjempe mot et israelsk apartheidregime og forsvare tre grunnleggende rettigheter: slutt på okkupasjonen, retten til å vende hjem og like rettigheter for alle innbyggere i Israel.

En langt hardere tone

Selvstyremyndighetenes beslutning om å søke FN-medlemskap for den palestinske staten kan også forstås som et forsøk på ikke bare å overskride de fastlåste forhandlingene med Israel, men også å håndtere det palestinske folkets motvilje mot Oslo-avtalen og Hamas’ og Fatahs styre. Sammenlignet med talen han holdt i FNs generalforsamling i 2011 viser Abbas’ tale i 2012 tydelig hvor langt Selvstyremyndighetene har strukket seg for å tilpasse seg demonstrantenes språk og samtidig bevare sitt monopol på den palestinske politiske agendaen.

Begge talene innlemmer «den palestinske våren» i målet om en egen stat og uavhengighet, og begge ber det internasjonale samfunnet respektere sitt ansvar overfor det palestinske folket. Den store forskjellen er at Abbas i 2011 ba om fullverdig FN-medlemskap som stat. Da den palestinske presidenten ikke klarte å få de ni stemmene som krevdes for å levere anmodningen til FNs sikkerhetsråd, hovedsakelig på grunn av USAs motstand, dro Abbas i 2012 tilbake til New York for å samle støtte til å søke status som stat uten medlemskap (samme status som Vatikanstaten). En slik oppgradering fra dagens status som ikke-statlig observatør, åpner for at den palestinske staten kan bli fullverdig medlem av Den internasjonale domstolen (ICJ), Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og andre FN-byråer. Dermed vil PLO kunne rettsforfølge Israel for krigsforbrytelser og andre brudd på folkeretten. Men oppgraderingen vil ikke ende okkupasjonen eller sikre retten til å vende hjem, langt derifra.

For Selvstyremyndighetene er dette den eneste måten å få stadfestet palestinernes rett til en uavhengig stat innenfor 22 prosent av det historiske Palestina, inkludert Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Denne staten, mener Abbas, vil gi en relativ oppreisning for al-Nakba. Det er prisen å betale for å få fred med Israel og i tråd med den internasjonale enigheten om delingen av Palestina, etablert med FN-resolusjon 181 i 1947. Kun en internasjonalt anerkjent stat kan sikre palestinernes rettigheter, mener Abbas, inkludert retten til å vende hjem, verdighet og økonomisk velstand.

Palestinernes skepsis til lederskapet fikk Abbas til å understreke at det er PLO, ikke Selvstyremyndighetene, som sto bak FN-søknaden.2 I begge talene tar han opp det palestinske folkets enhet, om enn det dreier seg om flyktningene, de som lever i de okkuperte territoriene, israelske statsborgere eller palestinere bosatt i utlandet.

Et innovativt element i FN-strategien er forsøket på å internasjonalisere konflikten igjen. Gjennom å bringe FN på banen igjen, håper Abbas at han kan fravriste USA monopolet på fredsprosessen. Dette framgår tydelig i Abbas’ tale i 2011: «Palestina-spørsmålet er på intrikat vis koblet til FN via resolusjonene de forskjellige organene og byråene har vedtatt. […] Vi håper på en større og mer virkningsfull rolle for FN.»

Tolv måneder senere er tonen langt hardere. Nå trekker Abbas mer direkte veksler på språket til de palestinske demonstrantene. Han kritiserer ikke lenger Israel bare for de «kolonialistiske bosettingene», men legger også til «apartheidpolitikk» og «etnisk rensning» i Øst-Jerusalem og i de okkuperte territoriene – ord Abbas så langt har unngått. I 2011 forsøkte han fortsatt å «strekke ut hånden til den israelske regjeringen og det israelske folket for å skape fred […] basert på likeverd og likhet mellom de to nabostatene Palestina og Israel.» Et år senere legger han skylden direkte på den israelske regjeringen, som han mener «avviser tostatsløsningen» og «tømmer Oslo-avtalen for innhold».

Lave forventninger

Abbas forsøker slik å høste sympati fra en befolkning som er forbannet på den mislykkede Oslo-avtalen og at de fruktesløse forhandlingene med Israel fortsetter på tross av okkupasjonen. Den hardere tonen han anla i 2012 gjenspeiler frustrasjonen med Israels uforsonlighet og at byggingen av nye bosettinger fortsetter. Under de siste forhandlingsrundene avviste Israel nok en gang å dele Jerusalem eller gi fra seg kontrollen over Jordandalen, men sa offisielt for første gang at de ville annektere alle de store bosettingene på Vestbredden ved en framtidig etablering av en palestinsk stat. I september i år informerte Abbas FN om at det endelige kartet og grensene som Israel tilbyr Palestina, består av «enklaver […] fullstendig underlagt en militær koloniokkupasjon pakket inn i nye termer, slik som den unilaterale planen for en såkalt stat med midlertidige grenser».

I september uttrykte Abbas også sinne mot det internasjonale samfunnet, og mer indirekte mot USA. Denne tonen var fraværende i talen i 2011 som fortsatt var gjennomsyret av håpet som den arabiske våren skapte. Mens Abbas i 2011 ba det internasjonale samfunnet gjenoppstarte fredsprosessen, beklager han i 2012 at det fortsatt lar Israel «unndra seg ansvar og straff» og i praksis gir «frie tøyler for okkupanten til å fortsette sin frarøvelsespolitikk og […] forskanse sitt apartheid-system mot det palestinske folket».

Abbas viser et mot som ville vært utenkelig bare et år tidligere: For første gang sier han offentlig at den eneste måten å få fred på er «betinget av erkjennelsen at den rasemessige kolonialistiske bosettingen må fordømmes, straffes og boikottes for å få den til å stoppe fullstendig opp». Det virker som om BDS-kampanjen har vunnet gjenhør i PLO.

Spørsmålet som gjenstår er hvilket politisk handlerom Selvstyremyndighetene vil få fra FN-sporet og hvilken juridisk strategi de vil velge for å få FN med på en internasjonal sanksjon mot Israel. I mellomtiden har palestinerne på Vestbredden tilsynelatende lave forventninger til lederne sine. Kommunalvalget 20. oktober bekreftet Fatahs fallende oppslutning med seire til uavhengige kandidater i Nablus, Ramallah og Jenin. Den store valgdeltakelsen viste nok en gang at palestinerne er fast bestemt på å forsvare sin rett til frihet og verdighet, uavhengig av om en egen stat kan skimtes på horisonten.

Oversatt av R.N.