En felles demokratisk stat – to nasjoner?

Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes ? så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner ? i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne ? muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.

Meron Benvenisti, viseordfører i Jerusalem på 70-tallet, skrev for tre år siden at spørsmålet ikke lenger dreide seg om det en gang kom til å dannes en tonasjonal stat i Israel-Palestina, men heller å definere hvilken type tonasjonalisme som vil bli innført.1 Anerkjente intellektuelle på begge sider – som Edward Said og Azmi Bishara, historikeren Illan Pape, universitetsprofessorene Tanya Reinhart og Virginia Tiley, så vel som journalistene og aktivistene Amira Haas og Ali Abunimah – har påpekt at en slik løsning er uunngåelig.2 En rekke bøker forsvarer for tiden denne ideen (se rammetekst). Alle tar utgangspunkt i samme oppfatning: Oslo-avtalen har mislykkes og de okkuperte palestinske territoriene har blitt oppstykket i en rekke «bantustaner».3 Kort fortalt går regionen mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.

«Oslo-avtalen har mislykkes og de okkuperte palestinske territoriene har blitt oppstykket i en rekke ‘bantustaner’.»

IDEEN OM EN tonasjonal stat er ikke ny. Den oppstod på 1920-tallet innenfor en gruppe venstreintellektuelle sionister, med framtredende skikkelser som filosofen Martin Buber, den første rektoren ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Judah Magnes, og Haim Kalvarisky, medlem av Brit Shalom («Fredsrådet») og senere Ihud («Unionen»). De fulgte fotsporene til forfatteren Ahad Ha’am, og betraktet sionismen som en søken etter en kulturell og åndelig renessanse for jødene, men denne kunne ikke bygges på en urett. Det var essensielt å danne en nasjon, men ikke nødvendigvis en selvstendig jødisk stat, særlig ikke en stat bygget på bekostning av områdets innbyggere. Magnes mente at det jødiske folket ikke hadde «behov for en jødisk stat for å sikre sin egen eksistens».4
Selv om tilhengerne av en tonasjonal løsning forble i mindretall innenfor sionistbevegelsen under det britiske mandatet (1922-1948), var de innflytelsesrike. De gjorde seg hørt i de offisielle sionistkretsene og på den internasjonale arenaen, særlig under høringene til FNs kommisjon om Palestina (United Nations Special Committee On Palestine) i 1947, som i siste instans anbefalte en deling. De motsatte seg kraftig dette forslaget, og forsvarte en tonasjonsløsning tilknyttet en arabisk føderasjon. De ville sikre de jødiske, nasjonale ambisjonene om kulturell og språklig autonomi gjennom en føderal struktur som ikke gikk på tvers av grunnleggende borgerrettigheter. De anbefalte, i likhet med det britiske mandatet i 1922, opprettelsen av et lovgivende råd med proporsjonal representasjon. De fokuserte spesifikt på universelle politiske rettigheter, i motsetning til nasjonsrettigheter som de nektet å begrepsfeste i territoriale termer.

Men ideen om en enstatsløsning ble satt på sidelinjen med delingsplanen for Palestina som FNs generalforsamling vedtok 29. november 1947 og den første arabisk-israelske krigen (1948-1950). Ofte har ideens nederlag blitt knyttet til dens idealistiske karakter og manglende evne til å forholde seg til realitetene. Stemmer det? Ut ifra Magnes synspunkt var en tonasjonal stat det eneste alternative som kunne bevare det jødiske samfunnet i Palestina, fordi jødene var i mindretall.5 I virkeligheten mislyktes dette alternativet, fordi de viktigste politiske aktørene avviste det. Sionistorganisasjonene ønsket det ikke, Storbritannia stilte seg ikke bak det og araberne var svært skeptiske.

Prosjektet gjenoppstod i en ny innpakning i 1969 med PLOs krav om at det måtte etableres en demokratisk stat i Palestina. Denne staten skulle gjøre slutt på uretten som ble forårsaket av opprettelsen av Israel, som førte til at 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine landsbyer. Palestinerne skulle få lov til å vende hjem, mens jødisk nærvær i Palestina ble anerkjent. Selv om PLO oppfordret til ødeleggelse av Israel som en kolonialistisk entitet, forsvarte organisasjonen ideen om én stat for alle innbyggerne – muslimer, jøder og kristne. Dette var det første offisielle palestinske forsøket på reise spørsmålet om nasjonsrettigheter og borgernes individuelle rettigheter.

Dette forslaget ble ikke møtt med positive reaksjoner verken i Israel eller på den internasjonale arenaen. I de påfølgende årtiene forble tostatsløsningen enerådende. På tross av erklæringene fra PLO i favør av en demokratisk stat, forberedte Arafat palestinerne på å akseptere delingen. PLOs nasjonalråd godtok delingen i 1974, og senere i klarere ordelag i 1988 med den palestinske uavhengighetserklæringen og anerkjennelsen av FNs delingsplan. En uavhengig palestinsk stat, selv om det var på 22 prosent av det opprinnelige territoriet, framstod som det eneste alternativet.

PALESTINERNES LANGE MARSJ mot anerkjennelse og egen stat kulminerte med Oslo-avtalen i 1993. Avtalens største, og kanskje eneste, bragd var at den offisielt anerkjente at israelere og palestinere, slik daværende statsminister Yitzhak Rabin uttrykte det, «er nødt til å leve sammen på den samme jorden i det samme landet».6 Oslo-avtalens største tragedie er dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, av opprettingen av 54 permanente kontrollposter og 8 hovedterminaler som deler landet i 8 bantustaner, av og doblingen av antallet israelske bosettere til over 400 000.7 Siden 2002 har den palestinske statsdannelsen blitt enda mer fragmentert på grunn av byggingen av den 703 km lange delingsmuren, som når den står ferdig vil frata palestinerne 46 prosent av Vestbredden.8

HVA GJØR ENSTATSLØSNINGEN attraktiv og muligens uunngåelig i dag, sammenlignet med 1920-tallet da den først ble framsatt? Svaret ligger i to faktorer. For det første har ikke selve ideen om en deling gitt de sionistiske og palestinske nasjonalismene det de lette etter. På tross av det historiske kompromisset i 1993, klarte ikke palestinerne å bygge en levedyktig uavhengig stat. I motsetning til situasjonen forut for 1947, da deling ikke var blitt utprøvd, har tostatsløsningen i 2006 materialisert seg i et de facto israelsk herredømme. Den palestinske nasjonalismen har også vist seg maktesløs, ettersom lederskapet har sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Når det gjelder sionismen, virker det ikke som delingen har gitt jødene den sikkerheten Israel lovet dem. På 90-tallet ble 428 israelere drept av selvmordsbomber.9 Etter al-Aqsa-intifadaen i 2000 har 1017 israelere og 3900 palestinere blitt drept, samtidig har antisemittismen økt over hele verden.10 I mellomtiden har den demografiske realiteten undergravd levedyktigheten til enhver delingsplan, inkludert Veikartet for fred og Genève-initiativet. I 2005 bodde det totalt 5,2 millioner jøder mellom Middelhavet og Jordanelven, mens det bodde 5,6 millioner palestinere i det samme området. Selv etter at Israel trakk seg ut fra Gaza i 2005, og på tross av planen om å avtegne grensene på Vestbredden, må Israel forholde seg til en palestinsk befolkning som vokser raskere enn den jødiske og som samtidig er fratatt alle reelle politiske rettigheter.

Den andre og mer problematiske faktoren som gjør enstatsløsningen attraktiv i dag, er problemet med rettferdighet og likeverdig statsborgerskap. Hvordan kan rettferdighet defineres, for ikke å snakke om oppnås, når nasjonalisme blir svaret på forfølgelse og antisemittisme, og samtidig begrunner det koloniale herredømme og kilden til motstandskampen? Historien har vist, like mye her som andre steder, at delinger ikke kan skje uten at befolkninger flyttes og fordrives. Mens mange, som for eksempel den israelske historikeren Benny Morris,11 vil hevde at fordrivning er uunngåelig, er det fortsatt problematisk etisk sett. Fra et moralsk standpunkt kan ikke fred oppnås uten en rettferdig løsning på flyktningproblemet. Løsningen må baseres på hjemvending og kompensasjon, slik FNs generalforsamlings resolusjon 194 krever. Men en slik hjemvending, i likhet med den palestinske befolkningsveksten, utgjør en stor fare for Israels jødiske karakter. Dette har alltid vært et kinkig problem med enstatsløsningen fra et israelsk synspunkt. Ifølge den britisk-jødiske historikeren Tony Judt viser dette Israels begrensning, dets anakronistiske vesen – ingen stat kan både være etnisk eksklusiv og demokratisk, særlig ikke med tanke på hendelsene i det forrige århundret.12 Som Tilley sier det var delingen og dermed Israels eksistens, «nederlagsdømt fra starten av, ettersom den hviler på ideen – som den politiske sionismen satser all sin moralske autoritet på – om at en etnisk gruppe legitimt kan kreve formelt herredømme over en territorial stat».

DET MEST TILTALENDE med en felles demokratisk stat er at den krever en omdefinering av begrepet om statsborgerskap og gir forrang til demokrati foran nasjonalisme. Enstatsløsningen vil tillate, slik Abunimeh hevder, «at hele folket lever i et land og benytter seg av hele landet, samtidig som det bevarer dets kjennetegnende samfunn og tar seg av sine spesifikke behov. Enstatsløsningen gir en mulighet til å deterritorialisere konflikten og nøytralisere demografi og etnisitet som en kilde til politisk makt og legitimitet.». Likevel er nettopp dette den store utfordringen, siden denne konflikten, i likhet med andre, forblir territorial. Etnisitet og i enda større grad religion er fortsatt kilde til legitimitet og makt. Hovedforkjemperne for én demokratisk stat argumenterer ikke desto mindre med at det finnes en voksende grasrotbevegelse for enstatsløsningen, en bevegelse som ofte benytter seg av kampen mot apartheid i Sør-Afrika som eksempel.

Boikottkampanjer blir for tiden organisert på flere nivåer i Europa og USA for å legge press på det som stadig oftere blir kalt israelsk apartheid.13 Lokale grupper i Israel og Palestina jobber sammen for å trosse delingsmuren og omdefinere motstandsstrategien. Kampen blir heller rettet mot den israelske politikken, snarere enn mot det israelske folket, og for likeverdige borgerrettigheter i stedet for atskilt statsborgerskap.

PROBLEMET LIGGER FORTSATT hos tre sentrale politiske aktører som langt ifra er i ferd med å omvendes til ideen om en enstatsløsning. Israelske politikere og det israelske flertallet ønsker deling, noe som viser seg i den overveldende oppslutningen om delingsmuren i den israelske befolkningen. Det internasjonale samfunnet gjentar sine planer om en rettferdig tostatsløsning, men uten nevneverdig vilje til å gjennomføre dem eller overvåke gjennomføringen. Det palestinske lederskapet kjemper på den andre siden for å omdefinere seg selv, mens striden mellom Hamas og Fatah fortsetter. Her ligger det kanskje et glimt av håp. På samme måte det tok seksti år for å bevise at delingen er mislykket, er tiden kanskje inne for tilsynekomsten av et nytt lederskap som kan forberede oss på en ny stat. Vi kan bare håpe at grasrotbevegelsen kan skape det nye lederskapet som trengs på de tre sidene.

Oversatt av R.N.

Leila Farsakh underviser i statsvitenskap ved Universitetet i Massachusetts, Boston. Forfatter av Palestinian Labour Migration to Israel: Labour, Land and Occupation, Routledge, London, 2005.
En rekke bøker som omhandler mulighetene for en enstatsløsning har blitt utgitt i det siste, blant annet:

Peter Rogers, Herzl’s Nightmare: One Land, Two People, Constable and Robinson, London, 2006.

Ali Abunimeh, One Country: A Bold Proposal to End the Israeli-Palestinian Impasse, Henry Holt, New York, 2006.

Virginia Tilley, The One-State Solution: A Breakthrough for Peace in the Israeli Palestinian Deadlock, Anne Arbor, The University of Michigan Press, 2005.

Fotnoter:
1 Meron Benvenisti, «Which kind of binational state?», Haaretz, 20. november 2003.

2 Se blant annet www-one-democratic-state.org for en oversikt over forkjemperne og motstanderne av enstatsløsningen.

3 Se Leila Farsakh, «De l’afrique du Sud a la Palestine» (Fra Sør-Afrika til Palestina), Le Monde diplomatique, Desember 2003.

4 Judah Magnes, Like All Nations, Weiss Press, Jerusalem 1930.

5 I 1947 utgjorde jødene mindre enn en tredjedel av befolkningen og eide knappe 8 prosent av landområdene.

6 Yitzhak Rabins erklæring ved signeringen av Prinsipperklæringen, Washington D.C , 13. september 1993. Finnes på www.mof.il.

7 Btselem database, www.btzelem.org/statistics.

8 Separation Barrier in the West Bank, July 2006, se www.fmep.org/maps/map_data/west_bank.

9 Se Det israelske utenriksdepartementets database, http://www.mfa.gov.il/MFA/MFAArchive/2000_2009/2000/1/Terrorism+deaths+in+Israel+-+1920-1999.htm.

10 Btselem database, www.btzelem.org/statistics.

11 Ari Shavit, «Survival of the Fittest: Interview with Benny Morris», Haaretz, 9. Januar, 2004.

12 Tony Judt, «Israel: the Alternative», New York Times, 25. September, 2003.

13 Se for eksempel the Palestine Boycott, Divest and Sanctions Against Israel Campaign (http://www.bds-palestine.net). Denne kampanjen ble initiert etter oppfordring fra det palestinske sivilsamfunnet, og inkluderer 106 NGO-er, over 20 fagforeninger, en rekke akademikere og flyktninggrupper. Kampanjen har aktive avdelinger i det arabiske landene og samarbeider med forskjellige støttegrupper i Europa (blant annet I Storbritannia, Frankrike, Belgia og Italia), Nord-Amerika (under www.EndtheOccupationCampaign) og Australia. Stop the Wall campaign organiseres av palestinske grasrotorganisasjoner og støttes av israelske grupper som Israeli Committee against Home Demolition, og får stadig mer støtte på verdensbasis (se www.stopthewall.org). The electronic Intifada (www.electronicintifada.org) er et annet eksempel på journalistisk aktivisme for enstatsløsningen.