Dokumentar– Side 5

Flere skandinaviske dokumentarer var gjenstand for mye oppmerksomhet på IDFA. Ikke minst fordi danske regissører vant hele tre priser på festivalen. Kandidatene til alle priskategoriene, valgt blant flere tusen filmer, ble vurdert av en fagjury på tre personer. Den prestisjefulle VPRO Joris Ivens-prisen for dokumentarfilmer i full lengde gikk til filmen The Monastery – Mr. Vig and The Nun av Pernille Rose Grønkjær, som handler om hvordan russisk-ortodokse nonner forsøker å etablere et kloster i et dansk slott. I kategorien «Silver Wolf», hvor beste film på under 60 minutter skulle kåres, ble Eva Mulvads film om Afghanske kvinner som valgkampaktivister, Vores lykkes fjender, tildelt prisen. Det samme skjedde med filmen Inden for mine Øjne, av Erlend E. Mo, som handler om en blind jente som tar pianotimer. Den ble tildelt Silver Cub-prisen, for beste dokumentarfilm på under 30 minutter. Blant internasjonale filmer ble New Year Baby av Socheata Poeuv premiert med «Movies That Matter»-prisen. Den handler om regissørens oppdagelse av at hennes to søstre egentlig er adopterte søskenbarn. Bakgrunnen til dette finner hun i familiens tragiske historie med røtter i Kambodsjas blodige historie. Publikumsprisen gikk til We Are Together (Thina simunye) av Paul Taylor som skildrer foreldreløse barn i Sør-Afrika med foreldre døde av AIDS. Andre filmer fra Norden som utmerket seg var en samproduksjon av tre regissører om planetens tilstand: The Planet; Tomorrow Never Knows, en svensk film om to hjemløse i Stockholm, av Kirsi Nevanti; og en annen svensk film om ishockey-spillere i Nord-India, kalt Thin Ice, av Håkon Berthås. Dessuten utmerket den danske regissøren Asger Leth seg også på festivalen med Ghosts of Cité Soleil, som følger to brødre og gangstere i slummen på Haiti.1 Filmen var del av det ikke-konkurrerende programmet «Best of Fests» hvor det ble vist 12 filmer som hadde hatt stor betydning på internasjonale filmfestivaler det siste året. © norske Diplo 1 Se også Le Monde diplomatique desember 2006, om CPH:DOX

Spesielt i Irak-krigen ser man hvordan private selskaper tar over flere funksjoner som hæren tidligere har hatt. Fra første til andre Irak-krig har man sett en tidobling av andelen «leiesoldater»–til en av ti soldater. Private kontraktører, i motsetning til hæren, er fritatt for rettslig forfølgelse for handlinger de eller deres ansatte begår i Irak. Dessuten er det vanskelig å begrense dårlige kontraktører da det antakelig foregår en organisert «innsidehandel» med amerikanske oppdragsgivere.

Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som arrangeres 18.-25. oktober, skal ifølge festivalleder Tor Fosse, i år ha den største satsingen på dokumentarfilmer siden festivalen først startet i 2000.

Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft.

Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i
2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og
sterke historier.

I denne tankevekkende kanadiske dokumentaren blir kapitalismens fascistiske sider avdekket. Bedriften blir definert som begrep og dens utvikling og betydning i vårt moderne samfunn blir kartlagt og analysert gjennom tre deler. Den første delen tar for seg den historiske utviklingen, som førte til at Bedriften fikk en juridisk status som person, med en persons rettigheter, men uten menneskenes forpliktelser. Her tar dokumentaren en humoristisk vending, som likner Michael Moores måte å belyse misforhold på. Konsekvensene av bedriftenes manglende forpliktelser blir kartlagt, på en indirekte, men morsom måte. Begrepet Bedriften får gjennomgå en psykologisk test og med eksempler fra virkeligheten analyseres bedrifters ulike handlinger. I del to belyses Bedriftens innflytelse i menneskenes liv og samfunn, og hvordan stadig nye områder av vår natur, kropp og vårt samfunns fellesgoder blir gjort tilgjengelige for markedet, også det menneskelige DNA. Dokumentaren viser hvordan fellesressurser og -tjenester blir gjerdet inn med stengsler og rettigheter for å sikre en god profitt for de få. Dokumentaren viser også her på konsekvensene; lokalsamfunn som blitt plyndret og ødelagt, miljøødeleggelser og økende fattigdom. Del tre beskriver Bedriftens forhold til demokrati. I 1934 prøvde en gruppe bedriftseiere å fjerne Rosevelt med et stats kupp, på grunn av hans reform «The New Deal», som ville begrense markedet. I dag sikrer deres gjennomgripende innflytelse i samfunnet dem en markedsvennlig politikk. Med eksempler fra historien til idag viser dokumentaren at de fleste bedrifter er opportunister og vil utnytte markedet der det gir god avkastning uavhengig av politisk styre. Et rystende eksempel er IBM som spesialdesignet og vedlikeholdt datasystemet som ble brukt av nazistene for å organisere jødeutryddelsen under annen verdenskrig. Eller børsmekleren i Twin Towers som den 11. september jubler over at gullprisen vil gå opp, før han redder seg utav byggningen. Jennifer Abbot og Mark Achbar har brukt syv år på å lage dokumentaren, som er et grundig journalistisk arbeid, basert på intervjuer, fakta og casestudier. Kjente antikapitalister som Noam Chomsky, Naomi Klein og Michael Moore blir intervjuet, men også markedsførere, bedriftspioner og toppsjefene i IBM, Shell, Body Shop og Pfizer. Dokumentaren har fått mye oppmerksomhet internasjonalt og flere priser. Den ble vist på Oslo dokumentarfestival i høst og er nå tilgjengelig som norsk utgivelse på DVD på Norsk filminstitutt.

Mens politisk dokumentarfilm står sterkt internasjonalt, har norsk dokumentarfilm vært preget av det navlebeskuende og nasjonale. Dette kan være i ferd med å endre seg. Nylig ga institusjonen Fritt Ord 12 millioner kroner til debattskapende dokumentar, mens Margreth Olins film Ungdommens råskap setter søkelys på norsk skolepolitikk.

Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende.