I fotografiene til den iranske kunstneren Shadi Ghadirian befinner den moderne kvinnen seg i historiske kulisser. Hun snakker ikke om slør, men om kvinner, ektefeller, husmødre — en global problematikk. Møter hun samtidig et vestlig blikk som kategoriserer henne? Ifølge Ghadirian krever den vestlige kunstscenen at hun gjør noe som direkte dreier seg om hennes situasjon som kvinne i Iran.
En rekke kunstnere bruker populærkulturelle virkemidler for å si noe om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Kan reformuleringen av velkjente fenomener endre blikket vårt? Eller risikerer man å reprodusere det man egentlig vil angripe?
Mens politisk dokumentarfilm står sterkt internasjonalt, har norsk dokumentarfilm vært preget av det navlebeskuende og nasjonale. Dette kan være i ferd med å endre seg. Nylig ga institusjonen Fritt Ord 12 millioner kroner til debattskapende dokumentar, mens Margreth Olins film Ungdommens råskap setter søkelys på norsk skolepolitikk.
I juni 2004 utlyste Institusjonen Fritt Ord en produksjonsstøtte på 12 millioner kroner til debattskapende fjernsynsdokumentar. Bente Roalsvig, prosjektleder i Fritt Ord, forteller at de 101 søknadene de mottok hadde stor tematisk spredning. Noen trender pekte seg likevel ut: – Først og fremst fikk vi syv søknader om ungdomsserier, som fokuserte på overgangen mellom barn og voksen, HIV/AIDS-problematikk, moralske dilemmaer knyttet til abort, forbrytelser eller seksuelle overgrep og allmennmenneskelige problemstillinger knyttet til livet, døden og kjærligheten. Mange hadde dessuten barn som omdreiningspunkt: barn i konfliktsoner, hverdagen for en barnesoldat eller situasjonen for innvandrerbarn, forteller Roalsvig. – En tredje tendens var knyttet til økologi, klimaforandring og ressursfordeling. En fjerde tok for seg menneskerettighetsproblematikk i Burma, Sri Lanka, Palestina, Sudan, Nord-Korea og Russland. En femte tendens rettet seg mot Norges rolle som fredsmegler i Midtøsten og på Sri Lanka. Og en sjette ville ta for seg aspekter ved Velstands-Norge, som privatiseringstendenser og økende forbruk. Vi fikk også et par søknader om kamp mot terror samt arbeidsinnvandring fra Øst. – Generelt var det mange som beveget seg i et landskap som både var nasjonalt og internasjonalt. Derimot var det færre som ville ta for seg maktstrukturer i Norge, eller som fokuserte på det eksplisitt norske. Heller ikke norsk asylpolitikk pekte seg ut som et brennbart tema. Kun én av søknadene tok fatt i dette, nemlig Charlotte Røhder Tvedt, som fikk innvilget støtte til Så sannferdig som mulig, en dokumentar fra UDIs asylavdeling. Det var også overraskende at bare to av søknadene tematiserte religionens betydning – hvorav den ene, Gunnar Hall Jensens Å Herregud!, ble innvilget støtte. Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU og jurymedlem i Fritt Ords konkurranse sier at han var skuffet over at en del av søkerne var forholdsvis populistiske i sine prosjektbeskrivelser:– De forholdt seg i for stor grad til at det var Fritt Ord som stod for konkurransen. Mange av søkerne lot til å være «taktiske», og de obligatoriske sideblikkene til ytringsfrihet og menneskerettigheter opplevdes derfor som en tvangstrøye. En del søknader avspeilet også det selvbiografiske og selvrefleksive, det å bruke seg selv som katalysator. Det er åpenbart at mange er inspirert av Michael Moore. Men det var også en god del som var mer objektive i sin vinkling og som gjorde bruk av en mer tradisjonell «voice of God»-posisjon.Gunnar Hall Jensen skiller seg ut i søkermassen ikke bare i tematikk, men også i det at han ikke er utpreget konfliktorientert. Med utgangspunkt i at spiritualitet er et fundamentalt behov hos mennesket, vil han i samarbeid med den svenske journalisten Sören Wibek prøve å finne en nøkkel inn til en verdensanskuelse han i sin bortskjemte skandinaviske middelklassetilværelse ikke helt klarer å få tak på: – Min opplevelse av Gud er ikke knyttet til å kjøre fly inn i skyskrapere, men til å klippe plenen, sier han til Le Monde diplomatique. – De store verdensreligionene uttrykker seg så likt. Både jødedommen, kristendommen og islam snakker om grenseløs kjærlighet, om å føle seg i ett med verden. Men hvordan kan man innenfor dette kjærlighetsbudskapet utføre terrorhandlinger? Jeg forstår ikke den religiøse erfaringen Hamas eller Muslimsk brorskap baserer sine aksjoner på. Kanskje er det slik at når man mister kontakten med Gud, begynner man å insistere? Eller omvendt, at man må ha en genuin opplevelse av Gud for å kunne være grusom? At man må koble seg
Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.
De grelle kontrastene mellom ulike livssfærer er blant de mest iøyenfallende trekkene ved det russiske samfunnet. Gjennom hele historien har landet vært preget av en dramatisk kamp mellom profane og sakrale krefter.
