Rettssikkerhet

Fangene på Guantanamo kalles «fiendtlig stridende», et begrep som er fremmed både for amerikansk rett og for folkeretten. Bush-administrasjonen møter sterk kritikk fra jurister, menneskerettighetsorganisasjoner og medier, som fordømmer det juridiske vakuum Guantanamo-fangenes fortsatt holdes i. I nesten to år er rundt 660 «fiendtlig stridende» holdt internert i all hemmelighet på den amerikanske Guantanamo-basen på Cuba, i forakt for alle internasjonale bestemmelser. De ble tatt til fange i Afghanistan eller Pakistan eller er blitt utlevert av tredjeland. Erklæringer fra USAs president i forbindelse med «krigen mot terrorisme» er den eneste angivelige rettferdiggjøringen av dette fangenskapet. Per dags dato er det ikke tatt ut noen offisiell siktelse mot fangene, og ad hoc-militærkommisjonene som ble varslet i 2001, er fremdeles ikke blitt opprettet. Vi oppholdt oss på Guantanamo-basen i flere dager, men fikk aldri kontakt med noen av fangene. Det sørget general Geoffrey Millers menn for – generalen er leirens kommandant og sjef for Joint Task Force (JTF), som får sine ordrer direkte fra Pentagon. Journalister som besøker anleggene, blir holdt borte fra høysikkerhetsfengslene og får bare et glimt av fangene i Camp 4, hvor de «samarbeidsvillige» fangene holdes. Det er forbudt for journalister å snakke til fangene eller å svare på deres anrop. Guantanamo-basen opplevde en viss nedgangstid frem til høsten 2001 og krigen i Afghanistan, men har siden dette vokst uten stans. Den militære og sivile besetningen er tredoblet, slik at basen nå rommer 6000 sjeler. JTF-enhetene og fengselet er installert i en tidligere ubebygd sone. På kartene over basen finnes ingen tegn som antyder eksistensen av verken interneringssenteret eller de tallrike tjenestebygningene som omgir det. Når man nærmer seg høysikkerhetssonen, blir man tvunget til å kjøre videre i sikksakk mellom oransje sperringer, slik at vaktpostene lettere skal kunne kontrollere hver eneste bil. Etter at den muslimske fengselspresten og to tolker (feilaktig) ble anklaget for spionasje, er sikkerhetstiltakene blitt forsterket. Camp Delta er delt i fire og kan ta imot 1000 personer. Da vi var der, inneholdt den 660 fanger av 42 forskjellige nasjonaliteter. Den er omgitt av flere nettinggjerder i metall, som er dekket av grønn nylon og med piggtråd som det går høyspent strøm gjennom, på toppen. I cellene står lyset på hele natten, og de blir hele tiden overvåket av voktere som går runder eller sitter i vakttårnene. Forholdene er så ille at leiren har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av 21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson, kirurgen som leder fengselssykehuset, får 110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett som følge av depresjoner. 25 av dem får psykiatrisk behandling. En annen fange som har gjennomført periodiske sultestreiker i ett år, var også innlagt under vårt besøk og fikk tilført næring intravenøst. I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene nedslående. Det er enheter på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver celle måler knapt to ganger to og en halv meter. Veggene og dørene er av metallnetting, noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert med en fem minutters dusj tre ganger i uken – og med reglementert mundur for hver forflytning: hånd- og fotjern forbundet med lenker. I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående av menn som