Gore Vidal skrev en gang om New York-forfatteren Louis Auchincloss at han var «den eneste som forteller hvordan herskerne våre oppfører seg i sine banker og styrerom, advokatkontorer og klubber». En av romanens sentrale funksjoner er kanskje å vise fram groteske skyggesider som ville vært utålelig i andre former. Men trenger vi egentlig romaner for å se at de mektige har sine egne koder og vaner, og at både myndigheter og rettsvesen er langt strengere mot noen enn mot andre?
Fortellingen om Jeffrey Epstein, mangemillionæren som var anklaget for menneskehandel med mindreårige og som begikk selvmord i fengselscellen sin 10. august, er mer enn bare en «sexskandale»: Det er et skoleeksempel på de vidåpne hullene i det amerikanske rettsvesenet.
Behandlingen av Epstein var påfallende mild i en delstat kjent for harde straffer.
Epstein var en kjent skikkelse i Florida – Donald Trump har sagt at han kjente ham «i likhet med alle andre i Palm Beach» – som hevdet at han hadde tjent seg rik på formuesforvaltning for milliardærer. I husene sine i New York (et av de største i metropolen), Palm Beach, Santa Fe og på Jomfruøyene omga han seg med skuespillere som Kevin Spacey og Chris Tucker og tv-journalister som Charlie Rose, Barbara Walters og Mike Wallace, men først og fremst med maktmenn som tidligere president Bill Clinton (som skal ha reist med Epsteins privatfly en rekke ganger), britiske prins Andrew og Israels tidligere statsminister Ehud Barak, for ikke å glemme en realitykjendis som skulle ende opp i Det hvite hus.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Særdeles gunstige betingelser
Alle sa at de var fascinert av intelligensen til mannen som kom fra ingenting og klatret til topps uten et eneste vitnemål i lommen. Epstein likte å kalle seg intellektuell og ga sjenerøse pengegaver til Harvard og akademiske institusjoner. Han var venn med Larry Summers, Clintons tidligere finansminister, rektor ved Harvard og Obamas økonomirådgiver, og flere nobelprisvinnere, samt den kjente jusprofessoren Alan Dershowitz.1Zoe Greenberg, «How Jeffrey Epstein made himself into a ‘Harvard Man’», The Boston Globe, 11. juli 2019. Epstein finansierte også så mange forskningsprogrammer at folk spøkte med at han samlet på forskere.
Hans forkjærlighet for unge jenter var kjent allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da tabloidpressen kalte flyet hans for «Lolita Express». I 2002 sa Trump til en journalist: «Jeg har kjent Jeff i femten år. Flott fyr. Det er gøy å være med ham. Det sies også at han liker vakre kvinner like mye som meg, og mange av dem er ganske så unge. Det er ingen tvil om at han nyter sitt sosiale liv.»
Fem år senere ble Epstein siktet for å ha laget et intrikat system for prostitusjon av mindreårige, de fleste fra fattige samfunnslag. For å unngå livstid i fengsel inngikk han en hemmelig avtale, en såkalt non-prosecution agreement, med de føderale anklagerne i Florida, der han lovet å tilstå å ha kjøpt seksuelle tjenester fra mindreårige mot at anklagerne droppet den langt mer alvorlige tiltalen om menneskehandel – en fullstendig lovlig prosedyre. I 2008 erklærte Epstein seg dermed skyldig og forhandlet seg til en fengselsstraff på 14 måneder og rettslig immunitet for sine medskyldige. Soningsbetingelsene var også uvanlig milde. Han fikk blant annet lov til å dra på kontoret tolv timer om dagen, seks dager i uka. Ingen av hans mange ofre ble opplyst om avtalen, selv om anklagerne er pålagt å gjøre det.
Rettens pris
I en delstat som Florida, kjent for å straffe sedelighetsforbrytelser hardt, var behandlingen av Epstein påfallende. For å forstå hvordan det kunne skje, må vi se nærmere på en særegenhet i amerikansk strafferett, nemlig anklagerens dominerende rolle.
I teorien er straffeforfølgelsen i dette rettssystemet, med et av verdens høyeste fangetall (700 innsatte per 100 000 innbyggere), basert på en konfrontasjon mellom påtalemyndighetene, representert av en anklager, og den anklagde, representert av en advokat. Under rettssaken uttaler dommeren seg om juridiske spørsmål, mens juryen avgjør hva som er sakens fakta. Men verken dommeren eller juryen kan uttale seg om annet enn de bevis og juridiske argumenter partene legger fram. Dommerne har med andre ord ikke myndighet til å etterforske på egenhånd, det er partene som må framlegge momentene domstolen skal forholde seg til.
Det er ikke lenger en fordel for politikere å kunne skryte av en karriere som anklager.
Symmetrien mellom anklager og advokat eksisterer for det meste i teorien. I praksis er det anklageren som, med sin makt til å definere tiltalepunktene, sitter med alle kortene på hånda. Med statens enorme ressurser i ryggen kontrollerer anklageren straffeprosessens gang med muligheten til å utøve påtalemessig skjønn, prosecutorial discretion. Anklagerne står fritt til å velge ulike tiltaler, og dermed ulike strafferammer, for like gjerninger. De kan også bestemme seg for ikke å straffeforfølge hvis de mener det er i allmennhetens interesse.
Forsvarerne er på den andre siden ofte overarbeidede rettsoppnevnte advokater som bare har noen minutter til å snakke med klientene før de møter anklagerne og går i gang med forhandlinger. Det finnes ingen statistikk på føderalt nivå, men en rettssak i 2013 avslørte at i to fylker i delstaten Washington arbeidet de oppnevnte forsvarere i snitt mindre enn én time på hver sak.2Nicole Flatow, «Federal judge agrees overworked public defender amounts to a ‘warm body and a law degree’», ThinkProgress, 5. desember 2013, www.thinkprogress.com. Vi vet dessuten at rundt 80 prosent av amerikanere som tiltales for forbrytelser med en strafferamme på over ett år lever i fattigdom.
Konfrontasjonstanken bak det amerikanske rettsvesenet forklarer den utbredte praksisen med plea bargaining, tiltalepruting, det vil si at den siktede lover å erklære seg skyldig i en tiltale (og dermed avstår fra retten til en rettssak) og å samarbeide med anklageren (eksempelvis ved å vitne i en annen sak) i bytte mot redusert straff. Dommerne motsetter seg sjelden slike avtaler, ettersom de sparer rettsvesenet for mye tid og penger. Den siktede står fritt til å nekte avtalebetingelsene anklageren foreslår, men risikerer da å få en langt strengere straff i en rettssak. Det er prisen for å utøve retten til rettssak, ofte kalt trial penalty.3Se spesialrapporten til Human Rights Watch, «An offer you can’t refuse: How US federal prosecutors force drug defendants to plead guilty», 5. desember 2013.
Svingdør til næringslivet
De siktede har dermed egentlig ikke noe valg og over 95 prosent av domfellelsene i USA er resultat av en tiltaleavtale.4Lucian Dervan, «The injustice of the plea-bargain system», The Wall Street Journal, New York, 3. desember 2015. «Overføring av skjønn i straffeutmåling fra en dommer til en anklager, som ofte ikke er eldre enn den siktede, er uklokt», har høyesterettsdommer Anthony Kennedy uttalt.5Anthony Kennedy, tale på årsmøtet til juristforeningen American Bar Association, 9. august 2003. «Det overlater beslutningen til en anklager som ikke er opplært i å utøve skjønn og tar denne makten fra dommeren, den aktøren i systemet som har mest erfaring med å utøve den på en åpen, gjennomsiktig og forstandig måte».
De offentlige anklagernes enorme makt fører ofte til praksiser som ville vært uhørt i andre land: aggressive pressekonferanser, valgkamper der kandidatene til anklagerstillingene skryter av hvor strenge straffer de har fått folk idømt, og bisarre konkurranser, som i Tennessee hvor den strengeste anklageren blir tildelt Klubbeprisen. De siktede blir også ydmyket med fotografering når de arresteres, bilder som politiet og anklagerne ofte offentliggjør fordi de mener de har offentlighetens interesse. Bildene blir iblant publisert på nett av tredjeparter uten hensyn til uskyldspresumpsjonen. I flere delstater kan nettsider kreve penger for å fjerne bildene.
Framtredende anklagere får ofte lukrative stillinger på prestisjefulle advokatkontorer, hvor klientene er villige til å betale godt for en advokat som behersker rettsvesenets irrganger. Yrkesetikken forbyr disse advokatene fra å ta saker de har hatt som anklagere, men det er ingenting som hindrer dem å involvere seg i saker der de vil stå ansikt til ansikt med tidligere kolleger – som iblant skylder dem sin karriere.6Harvey Silvergate, «The revolving door at the Department of Justice», Forbes, New York, 22. juni 2011. Svingdøren går dessuten begge veier, for mange føderale anklagere har startet karrieren i et av de store advokatfirmaene.
Håp om reformer
Dette er bakteppet til Epstein-saken. I 2007 var han siktet for alvorlige forbrytelser. Anklageren i saken het Alexander Acosta, en tidligere byråkrat utnevnt av den republikanske presidenten George W. Bush. Epstein hyret inn kjente advokater som Alan Dershowitz og Kenneth Starr, den tidligere anklageren som ledet etterforskningen av Bill Clinton i Lewinsky-saken. Flere av dem, deriblant Starr, hadde jobbet for advokatfirmaet Kirkland & Ellis, som også Alexander Acosta hadde vært innom.
I sitt forsvar for forskjellsbehandlingen av Epstein, har Acosta trukket fram det ekstreme presset Epsteins advokater la på hans anklagerteam. Disse skal, ifølge Acosta, ha gått så langt som til å hyre inn privatdetektiver til å grave i anklagernes privatliv – en nokså ironisk påstand fra en offentlig anklager.
Som Miami Herald avslørte ti år etter,7Julie K. Brown, «How a future Trump Cabinet member gave a serial sex abuser the deal of a lifetime», The Miami Herald, 28. november 2018. ble anklagerne overveldet av Epsteins advokatteam. Epostene avisens journalist Julie K. Brown har klart å grave fram viser en enorm ærbødighet overfor forsvarsadvokatene – i skarp kontrast til de resolutte og urokkelige anklagerne de fleste siktede møter.
Da Miami Herald publiserte sin artikkel, var Acosta blitt Trumps arbeidsminister, med ansvar for blant annet å bekjempe menneskehandel. Etter å ha motstått det offentlige presset i noen måneder gikk han til slutt av i juli, like før justisdepartementet startet en etterforskning av omstendighetene rundt Epsteins hemmelige avtale.
De siste årene har viljen til å reformere den amerikanske strafferetten vokst. Obama og hans justisminister Eric Holder forsøkte, men møtte motstand. Trump-administrasjonen har gjennomført noen beskjedne reformer, som å redusere strafferammen for narkodommer, men da hovedsakelig av budsjetthensyn. Ingen av reformene har tatt tak i det underliggende problemet, men disse mislykkede forsøkene indikerer likevel en holdningsendring. For det er ikke lenger en fordel for politikere å kunne skryte av en karriere som anklager. I en debatt mellom kandidatene i Demokratenes nominasjonsvalg 31. juli måtte Kamala Harris sågar forsvare sin framferd som offentlig anklager i California.
Oversatt av redaksjonen
Francis Pryer er advokat.
- 1Zoe Greenberg, «How Jeffrey Epstein made himself into a ‘Harvard Man’», The Boston Globe, 11. juli 2019.
- 2Nicole Flatow, «Federal judge agrees overworked public defender amounts to a ‘warm body and a law degree’», ThinkProgress, 5. desember 2013, www.thinkprogress.com.
- 3Se spesialrapporten til Human Rights Watch, «An offer you can’t refuse: How US federal prosecutors force drug defendants to plead guilty», 5. desember 2013.
- 4Lucian Dervan, «The injustice of the plea-bargain system», The Wall Street Journal, New York, 3. desember 2015.
- 5Anthony Kennedy, tale på årsmøtet til juristforeningen American Bar Association, 9. august 2003.
- 6Harvey Silvergate, «The revolving door at the Department of Justice», Forbes, New York, 22. juni 2011.
- 7Julie K. Brown, «How a future Trump Cabinet member gave a serial sex abuser the deal of a lifetime», The Miami Herald, 28. november 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
