Libanon på bristepunktet

USA ønsker å gjøre Libanon til et laboratorium for «demokratisering». Sedertreets land skal få «frihetens vind» til å blåse over hele regionen. Men situasjonen i Libanon er mer kompleks enn som så, og Syria spiller fortsatt en viktig rolle i den arabiske opinionen.

april 2005

Etter at Rafik Hariri, som var statsminister i Libanon i periodene 1992-98 og 2000-2004, ble drept 14. februar, ble sedertreets land brått gjenstand for nærmest daglige erklæringer fra president George W. Bush og hans utenriksminister Condoleezza Rice. Men også europeiske statsledere kastet seg inn, anført av Frankrike. Dermed kom Libanon for fullt tilbake i internasjonale mediers søkelys.

Resolusjon 1559, som ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd 3. september 2004, gikk nærmest upåaktet hen (bortsett fra i Libanon, der den skapte sterke spenninger), men drapet på en libanesisk statsleder med regional og internasjonal prestisje, etterfulgt av amerikansk og fransk agitasjon ispedd erklæringer fra Israel, har kastet landet ut i uroligheter som vekker bekymring for landets fremtid.
FN-resolusjonen inneholdt en imponerende rekke forordninger som satte søkelys på Libanons status slik den ble utformet av Taif-avtalen fra 1989, og deretter overlatt til syrisk styre som belønning for at Damaskus samarbeidet med militærkoalisjonen som jaget Irak ut av Kuwait i 1991. Resolusjonen krevde at det libanesiske parlamentet ikke vedtok et grunnlovstillegg som gjorde det mulig å forlenge mandatet til president Emile Lahoud fra seks til ni år – samtidig som hans forgjenger, Elias Hraoui, som var alliert med Damaskus og Rafik Hariri, oppnådde dette privilegium i 1995 uten protester verken fra Washington eller Paris.
Dette kravet var ganske overraskende i seg selv, i og med at FN-charteret forbyr enhver innblanding i medlemsstaters interne anliggender. Men resolusjonen krevde også at den syriske hæren skulle trekke seg ut av Libanon, utplassering av libanesiske styrker langs hele grensen til Israel, og avvæpning av de væpnede libanesiske militsene til Hizbollah og de palestinske bevegelsene i flyktningleirene. Disse kravene måtte åpenbart rokke ved stabiliteten i Libanon og igjen gi landet en rolle som bufferstat – en rolle det har hatt mange ganger i historien, når landets territorium og profesjonelle politikere er blitt satt til å tjene makter som har ønsket å kontrollere regionen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal