Feminismens utfordringer

Det snakkes ofte om alt den feministiske bevegelsen har oppnådd. Men ingen sosiale fremskritt, selv når de er kommet inn i lovverket, er skrevet i stein. Nyere historie viser dette til fulle. Kvinners rettigheter er spesielt sårbare, og støter på flere typer hindringer: «maskulinistiske» angrep, ideologisk «backlash»¹ og politisk uvilje – og fremfor alt, hamringen av myten om at «vi har oppnådd likestilling».

Den patriarkalske motoffensiven viser seg i alle land. Overalt skyves særlig kvinner frem for å fortelle at feminisme ikke er veien å gå og heller ikke har vært det, videre at den ikke har noen funksjon, i alle fall ikke nå lenger, eller at den alltid har vært skadelig eller er blitt det. Blant disse kvinnene finnes tidligere feminister eller sympatisører, og deres ord nytes med en glupskhet som før i tiden var forbeholdt «bekjennelsene» til gamle stalinister.

Temaene, som ofte er lånt fra USA, er de samme overalt: Feministene overdriver fordi undertrykking av kvinner er et tilbakelagt stadium, seksuell trakassering eksisterer ikke, ei heller voldtekt i parforhold.² I Frankrike blandes det hele sammen til en sjåvinistisk saus. Når det gjelder verdier og moral, skal det visstnok også eksistere et «fransk unntak»³: Relasjonene mellom kjønnene påstås å være idylliske, og den ubehøvlete utenlandske sexismen vil vike plassen for den utsøkte galliske forførelsen. Man kan spørre seg hvordan ellers intelligente mennesker kan få seg til å tro – til tross for undersøkelser, statistikk og hendelser som viser hvor slående likhetene er mellom landene – at kvinneundertrykkingen stopper opp ved Annemasse eller Port-Bou, som skyene fra Tsjernobyl i sin tid.

Når internasjonale konvensjoner og EU-direktiver ikke settes ut i livet, når nasjonal lovgivning som forbyr kjønnsdiskriminering anvendes like lite som lovene mot rasisme, er det på sin plass å snakke om en overenskomst som ikke er uttalt, men likevel reell, mellom alle aktørene: arbeidsgivere, fagforeninger, rettsvesenet, staten, mediene. I Frankrike har loven fra 1983 om likestilling i arbeidslivet aldri blitt praktisert. Loven ble for øvrig skapt for ikke å brukes, om man kan si det slik, fordi den ikke inneholder noen straffereaksjoner overhodet. Den såkalte «Génisson»-loven fra 2001 innførte visse sanksjonsmuligheter, og i forkant av regionalvalget i Frankrike i mars 2004 annonserte president Chirac at han ville sørge for at denne loven ble tatt i bruk.⁴ Et løfte som kan betraktes som en innrømmelse, siden det kreves inngripen fra presidenten for at en lov skal betraktes som noe annet enn et stykke papir.

Abortloven brytes morgen, middag og kveld av sykehusene, vakthavende leger, sosialtjenestene og staten, som ikke etablerer sentre for selvbestemt abort slik den er pålagt å gjøre. Det viser seg at kontinuerlig kamp er nødvendig for å hindre at abortloven rett og slett forsvinner mellom «funksjonsfeilene» og undergravingsvirksomheten til motstandere av kvinners rett til å velge.

Dette er desto viktigere i og med at de «maskulinistiske» lobbyene er godt organisert og svært pengesterke, både i Frankrike og internasjonalt. Dag etter dag, år etter år, får departementer og parlamentsmedlemmer inn lovendringsforslag omkring saker som selvbestemt abort, seksuell trakassering og skilsmisse fra disse pressgruppene. De driver også med åpne aksjoner, like spektakulære som anti-abortgruppenes fremgangsmåter, men slike åpne aksjoner hører likevel med til unntakene. Som oftest opererer disse pressgruppene i det skjulte: utdanner «eksperter» som vitner i rettssaker, skriver «psykologiske» bøker hvor advokatene til voldelige ektemenn eller incestuøse fedre, samt «backlash»-forfattere, får muligheten til å spre sine argumenter.⁵ I tillegg til å angripe retten til selvbestemt abort, retter de skytset mot straffelovgivning knyttet til menns vold mot kvinner og barn.

Derfor bruker den feministiske bevegelsen store deler av sine krefter på å få innført lover og deretter sørge for at de blir håndhevet. Dette kan imidlertid ikke være bevegelsens eneste mål. Den slående ulikheten mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet hviler på utbyttingen av kvinners arbeid i hjemmet. Denne utbyttingen er en del av samfunnssystemets beinbygning, i likhet med klassedelingen. Den er skjult, men likefullt en del av selve fundamentet for dagens sosiale strukturer, og kan derfor ikke fjernes gjennom lovgivning.

Hvordan sette søkelyset på denne tildekkede økonomiske utbyttingen av kvinner, som tilsynelatende bare handler om forhandlinger mellom individene i et parforhold, men egentlig er en del av grunnlaget for den patriarkalske organiseringen av våre samfunn? Å finne riktig angrepsvinkel i dette spørsmålet er en utfordring som den feministiske bevegelsen ennå ikke har tatt, selv om noen forslag er blitt lagt frem.⁶

I tillegg til alt dette har to eller tre generasjoner unge kvinner, som burde tatt over stafettpinnen fra 1970-tallets feminister, holdt seg på avstand fra denne bevegelsen. Hva den har stått for og hvilke kamper den har utkjempet, har vært lite kjent. Mediene har valgt anti-feminisme, med kampanjer som gir et negativt bilde av feminister: «stygge og frustrerte», «anti-menn», «bare lesbiske»… Men det mest effektive våpenet er hamringen av ideen om at «alt er vunnet, det er ikke mer å gjøre…» Det er bare brette opp armene og vise at man fortjener all denne likestillingen.⁷ Og hvis kvinnene ikke lykkes med det, er det deres egen feil, ikke samfunnets. De legger skylden på seg selv.

Påstanden om «den eksisterende likestillingen» er ikke bare en løgn, den er også en gift som trenger seg inn i sjela på kvinner og ødelegger selvfølelsen deres og deres ofte svake tro på at de er fullverdige individer – helt og holdent, ikke halvveis. En av utfordringene for feminismen i dag er derfor å forklare denne situasjonen, å vise at de som hersker aldri vil oppgi sine privilegier av seg selv – ikke i noen land eller i noen sosiale forhold. Det er nødvendig å mane kvinner til kamp, og for å klare det – og det er kanskje det aller vanskeligste – overbevise dem om at de er verdt det.

Overalt er det satt opp ideologiske sperringer mot enhver handling i retning virkelig likestilling – og det skjer i selve likestillingens navn. I Frankrike har politikerne, både fra venstre og høyre, samt en del av intelligentsiaen, støttet seg på republikken som konsept – for å motsette seg krav fra grupper som er dannet på grunn av en felles opplevd undertrykking: kvinner, homofile, arbeidere, ofre for rasisme. All henvisning til kategorier eller grupper anses for å stride mot republikkens ånd, og dermed mot likhetstankegangen. Denne logikken ble satt opp mot forslaget fra Frankrikes konstitusjonelle råd i 1982 om kvotering (25 prosent) av kvinner på valglistene.

Det var altså i den republikanske universalismens navn at kampen mot kjønnskvoteringsloven ble angrepet. Man kunne saktens angripe den for å være basert på essensialistiske argumenter, men ikke for å forsøke å rette opp en åpenbar diskriminering når det gjaldt adgang til politiske verv. På samme måte blir homofile eller etterkommere av innvandrere ofte mistenkt for å motarbeide republikkens prinsipper – selv om de organiserer seg sammen som utstøtte grupper og bare ber om å få en plass i denne republikken! Gjennom å opprettholde denne sammenblandingen av erklært likhet og reell likhet, ender enkelte opp med å gjøre republikken til et våpen mot den reelle likheten. Å minne om at likhet er et ideal som må bygges opp i en virkelighet som er gjennomsyret av ulikheter, er fortsatt en hovedutfordring for feminismen.

En bevegelse skal ikke bare bevege seg fremover, men også stake ut retningen. Undertrykkingens kartografi og frigjøringens form er aldri fastlagt én gang for alle. Internt i den feministiske bevegelsen er et av de avgjørende målene å gjenfinne gløden knyttet til dens spesielle prinsipper om særegen kvinneorganisering. Disse prinsippene gjør den feministiske bevegelsen til en modell for egen-frigjøring – hvor de undertrykte ikke bare kjemper for sin egen frigjøring, men også definerer den.

De feministiske kampene er mangfoldige (for selvbestemt abort, lesbiskes rettigheter, mot vold, og så videre). De representerer stor variasjon med hensyn til organisasjonsform (lokale grupper, nasjonale sammenslutninger, koalisjoner, kommisjoner i ikke-statlige internasjonale organisasjoner, NGOer). En stor del av kvinnekampen foregår innenfor grupper som består av både kvinner og menn. Noen grupper har bevisst valgt å organisere begge kjønn. Andre har ikke nødvendigvis valgt dette bevisst, men består i praksis av begge kjønn, slik som kvinnekommisjoner i fagforeninger, NGOer, lokale grupper eller partier. Denne blandingen er nødvendig for at kvinnekampen skal spre seg, og sikrer at den er tilstede i en lang rekke sammenhenger, både aktivistiske og institusjonelle. Kvinneforskningen utvikles for eksempel innenfor forskningssentre og universiteter. Disse kjønnsblandede forgreiningene er både et tegn på kvinnekampens evne til å nå et stort publikum, og en forutsetning for at den skal lykkes med å få innflytelse.

Dette betyr ikke at særegen kvinneorganisering er uviktig. Langt i fra. Da denne formen for organisering ble innført i Frankrike i 1970 av Mouvement de libération des femmes (MLF – Bevegelsen for kvinnenes frigjøring), skapte det sterke reaksjoner i samfunnet, også hos den forrige generasjonens feminister. For særorganiseringen skjedde på bakgrunn av et teoretisk brudd med de tidligere analysene omkring kvinnenes underordning: Det var ikke lenger snakk om en «kvinnetilstand» som alle, både kvinner og menn, ble like hardt rammet av, men om undertrykking av kvinner.

MLF var ikke først og fremst opptatt av å forbedre lovgivningen. Deres mål var annerledes ambisiøst og annerledes utopisk. Lovene som ble innført var et velkomment biprodukt av et arbeid som ikke hadde noen umiddelbar konkret målsetning, i likhet med grunnforskningen på universitetene. Og i den grad dette biproduktet så dagens lys, var det også nettopp fordi det ikke var det endelige målet, nettopp fordi lista var lagt høyere. Denne «irrealistiske» ambisjonen – som tillot bevegelsen å sette parentes rundt de umiddelbare resultatene – ga en glød som gjorde at sakene også ble vunnet der og da.

Datidens kampanje for kriminalisering av voldtekt sprang ut av tenkningen innenfor såkalte «bevissthetsskapende grupper». Gjennom å få frem og dele felles erfaringer, oppdaget kvinnene i disse gruppene at deres problemer ikke var spesielle, og ikke kunne løses individuelt. På samme måte gjorde diskusjonene om seksualitet det mulig å sette i gang kampanjer for retten til abort, for kriminalisering av voldtekt, mot menns vold i parforhold. Vitenskapelige teorier og vulgariseringer omkring seksualitet ble kraftig utfordret, og erklært både verdiløse og ugyldige, i likhet med rasjonaliseringer av mannlig dominans. I dag er denne kritikken nærmest uhørlig i møte med en hevnlysten strøm av patriarkalsk erotisme, med ufarliggjøring av prostitusjon, pornografi og sadomasochisme som felles grunnlag.

I dag, 33 år etter, lever den feministiske bevegelsen fortsatt på at perspektivene ble snudd på hodet de første årene, takket være særorganiseringen. Denne formen for organisering er nødvendig, ikke bare fordi menn ikke har samme interesse som kvinner – verken objektivt eller subjektivt – av å slåss for kvinnefrigjøring. Først og fremst er denne formen for organisering viktig fordi de undertrykte selv bør definere sin opplevelse av undertrykking og dermed sin egen frigjøring, hvis ikke gjør andre det for dem.⁸ Det er umulig å gjøre dette i en gruppe som inkluderer personer som tilhører den objektivt undertrykkende gruppen, personer som ikke vet, og heller ikke kan vite (bortsett fra i helt spesielle tilfeller) hvordan det er å bli behandlet som en kvinne – eller som svart, homse, araber, lesbisk – hver bidige dag av sitt liv. Empati kan aldri erstatte erfaring. Medlidenhet er ikke det samme som lidelse.

Selvsagt har menn en rolle å spille i den feministiske bevegelsen, men de kan ikke spille den samme rollen som kvinner. Likevel blir særorganisering sett ned på, og noen ganger også oppfattet som et tilbakelagt stadium for bevegelsen. Selv grupper som likevel bare består av kvinner, er ikke nødvendigvis opptatt av å dra fordel av dette – respekten for dagsorden går foran utveksling av felles erfaringer. Resultatet er at mange kvinner har et distansert forhold til sin egen undertrykking. Men dersom den politiske kampen ikke får næring fra en levende, nærmest kroppslig bevissthet om undertrykkingens eksistens, blir den et filantropisk prosjekt. Når kvinner blir filantroper overfor seg selv, når de ikke lenger husker eller vil glemme at de selv er de ydmykede og trakasserte kvinnene de snakker om, mister de sin kraft. Å beholde, finne tilbake til denne kraften er også en av utfordringene for den feministiske bevegelsen i det nye århundret. Og for alle de undertryktes bevegelser.

1 Tilbakeslaget for kvinnene utforskes av Susan Faludi i hennes berømte bok Backlash: The undeclared war against women, som kom ut i 1991 i USA. Norsk utgave: Det store tilbakeslaget, Aschehoug, 1993.
2 Intervju med Elisabeth Badinter i L'Express, 24. april 2003 og Marcella Iacub og Hervé Le Bras i Les Temps modernes, Paris, 1. kvartal 2003. Motsvar til disse finnes i Gisèle Halimis artikkel «Le ?complot? féministe», franske Le Monde diplomatique, august 2003.
3 Tema «Kvinner: noe spesifikt fransk», i Le Débat, nr. 87, november-desember 1995.
4 «Chirac se penche sur l'inégalité homme-femme au travail» (Chirac tar fatt på ulikhetene mellom kvinner og menn i arbeidslivet), Le Monde, 27. februar 2004.
5 De fremsetter villig vekk påstander om «falske anklager» fra barn, og snakker om «falske minner-syndromet». Slike uttrykk og mange flere er blitt spredt i det franske rettsapparatet og i den juridiske utdanningen av «eksperter» som Hubert Van Gijseghem og Paul Bensoussan, i særedeleshet.
6 Se «A contresens de l'égalité» og spesielt «Par où attaquer le partage inégal du travail ménager?» (Hvorfra angripe den ulike fordelingen av husarbeidet?), Nouvelles questions féministes, Vol. 22, nr. 3, 2003.
7 Marianne Bellens, «Deuxième sexe et féminisme? et la génération montante?» i C. Delpy og S. Chaperon: Cinquantenaire du Deuxième sexe (Femtiårsjubileum for Det annet kjønn), Paris, Syllepse, 2002.
8 «Nos amis et nous: fondements cachés de quelques discours pseudo-féministes», i L'ennemi principal, bind 1, Economie politique du patriarcat, Paris, Syllepse, 1998.