Mellom nasjonalisme og islamisme

De fem sentralasiatiske landene strever med å befeste nasjonal samhørighet i en region som trues av ustabilitet. Samtidig er islamistiske organisasjoner på fremmarsj, styrket av politisk undertrykking.

Midt i sentrum av Dusjanbe, hovedstaden i Tadsjikistan, står en stor statue av Ismoil Somoni, en persisktalende konge som i det tiende århundre bygget opp et imperium i Sentral-Asia. Går man igjennom triumfbuen bak statuen, kommer man inn i en vakker rosehage som leder til et kart, hugget i marmor, over Somonis imperium. Det strakk seg fra kysten av Kaspihavet til Kinas grenser. Men hovedstaden i dette imperiet var ikke Dusjanbe, men Bukhara, en by som befinner seg i dagens Usbekistan.

Dette illustrerer til fulle problemene med nasjonal identitet og statsgrenser i Sentral-Asia i dag. Somoni-monumentet ble innviet i 1999 og kostet 20 millioner dollar – samme år var statsbudsjettet i Tadsjikistan på under 250 millioner dollar totalt. Symboler er høyt verdsatt i Sentral-Asia, og den statsfinansierte dyrkingen av et forgangent dynasti er en svært alvorlig sak i Tadsjikistan og i regionen for øvrig.
I nabolandet Usbekistan er statuer av Lenin og Marx byttet ut med Emir Timur (Tamerlane). I sentrum av hovedstaden Tasjkent kan man se denne erobreren fra 1500-tallet ridende på en enorm hest, med sverdet hevet. Usbekiske myndigheter vil gjerne vise frem et symbol for makt, men befolkningen i nabolandene har andre minner om Timurs erobringer: fra Kirgisistan til Georgia er hans navn forbundet med ødelagte byer og hauger av hodeskaller. Et annet lite problem er at Timur slett ikke var usbeker, og usbekiske stammer som erobret Sentral-Asia jaget for øvrig vekk Timurs barnebarn Babur, som flyktet til India der han grunnla Mughal-imperiet.

Tadsjikistan. «Vi må bygge opp en felles identitet for alle tadsjiker, for å få utløp for frustrasjoner og bearbeide skammen forbundet med krigen,» forklarer sosiologen Saodat Olimova, og legger til: «På sovjettiden var Tadsjikistan den fattigste av alle de femten republikkene, men var likevel en del av en supermakt. Nå er vi blant de fattigste i hele verden.»
Det er ikke først og fremst mangel på historisk fantasi som ligger bak gjenopplivingen av den nasjonale idé i Tadsjikistan, men snarere den dype fattigdommen i landet. På tross av en relativ vekst i handel og jordbruk, finnes det få jobber – samtidig som halvparten av befolkningen er under 18 år. Opp mot en million tadsjikiske innbyggere har begitt seg til Russland eller Kasakhstan på leting etter arbeid, svært mange av dem som illegale innvandrere. Den økende rasismen i Russland har gjort livene til tadsjiker og andre sentralasiatiske innvandrere til et helvete – de utbyttes av arbeidsgivere og trakasseres av politiet. Hvert år vender hundrevis av dem tilbake til hjemlandet i kister.
Tadsjikistan reiser seg sakte men sikkert etter den ødeleggende borgerkrigen som brøt ut i 1992 og førte til flere titalls tusen døde. Fem år senere, i 1997, gjorde en fredsavtale slutt på krigen. Denne forbløffende avtalen ga den islamske opposisjonen, ledet av Det islamske renessansepartiet (IRP), en tredjedel av postene i regjeringen. I en region der gamle kommunistledere har liten toleranse for politisk islam, representerte IRPs inntreden i regjeringen et stort fremskritt – ikke bare med hensyn til løsning på konflikten i Tadsjikistan, men også når det gjaldt å legge grunnlag for et demokratisk system. IRP er nå medlem av parlamentet sammen med presidentens Folkets demokratiske parti og Kommunistpartiet, og representerer ikke statsbyråkratiets interesser, men først og fremst kjøpmennene på basarene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Ny kald krig?

Default thumbnail
Neste sak

Fra populærkultur til kunst

Andre saker om Nord-Amerika

0 kr 0