Vicken Cheterian

Armensk isolasjon

Aserbajdsjans Ilham Alijev valgte å bruke våpenmakt for å løse konflikten om Nagorno-Karabakh. Armenias økende internasjonale isolasjon gjorde dette militære valget mulig, men det vil ikke bidra til stabilitet i Kaukasus.

desember 2023

Evige syndebukker

Jesidiene nøler med å dra tilbake til sine tradisjonelle områder som ble frigjort fra IS for et år siden. Den forfulgte minoriteten stoler ikke på de kurdiske peshmergaene som lot dem i stikken da IS angrep sommeren 2014.

januar 2017

Likegyldighetens pris

Henrettelsen av armenske intellektuelle i Istanbul natt til 25. april 1915 innledet folkemordet på 1,3 millioner armenere. På noen måneder ble to tredjedeler av armenerne i Det osmanske riket massakrert. Fortsatt sliter Tyrkia med å vedkjenne seg sitt ansvar for utryddelsen og overgrepene mot landets minoriteter.

april 2015

Grenser uten nasjoner

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget i Midtøsten. Og statene synes ikke lenger i stand til å håndtere uroen og spenningene i regionen. Vi er nå vitne til den moderne nasjonalstatens fullstendige kollaps i regionen.

juli 2014

Militærindustrielt kompleks i fritt fall

Den russiske hæren står ikke lenger i sentrum for landets militærindustri. Den forsømte hæren må nøye seg med aldrende teknologi, mens nye produsenter utkonkurrerer den russiske eksporten. For å snu utviklingen har president Medvedev lansert en gigantisk investeringsplan.

oktober 2011

Revolusjon i reprise

Fra sitt tilholdssted i Hviterussland sier Kurmanbek Bakijev at han fortsatt er Kirgisistans president. Overgangsregjeringen har derimot annonsert politisk reform og nyvalg i dette strategiske landet i Sentral-Asia.

Fem dager som rystet Kaukasus

Femdagerskrigen i Georgia i august er fortsatt gåtefull. Hvorfor gikk Georgia til angrep? Hvorfor presset ikke Vesten på for å forhindre deres allierte i å bli knust? Hvorfor satte de sin internasjonale prestisje på spill for å forsvare Georgia? Hvorfor trakk Russland seg tilbake?

mars 2009

«Irak-veteranene» vender hjem

Arabiske medier kaller dem «Irak-veteranene»: De tusener av unge islamister som dro til Irak for å kjempe mot den amerikanske hæren. De fleste av disse krigerne var ikke politisk engasjert da de dro. Nå er de tilbake i sine hjemland i Midtøsten, Europa og Sentral-Asia, herdet gjennom krigshandlinger og fullastet av radikal islamsk ideologi.

desember 2008

Japperevolusjonen

Å bli en del av Vesten er mer enn en politisk målsetning for Georgia i dag. Det er en ideologisk overbevisning. Georgierne vil fjerne seg fra sovjetfortiden. Samtidig finnes det en spenning innad i det nye regimet mellom en utstrakt nasjonalisme og nyliberalistiske dereguleringer. Etter roserevolusjonen i 2003 har statsministeren Saakashvilis parti hatt full kontroll over statsadministrasjonen. Til og med nasjonalflagget har blitt byttet ut med partiets symbol. Har roserevolusjonen virkelig brutt med de tidligere regimene? BNP og skatteinntekter har økt, men mesteparten blir slukt opp av forsvaret. Korrupsjonen har blitt redusert, men menneskerettighetsbruddene øker. Hva skjuler seg bak den pro-vestlige retorikken om demokratiske verdier?

oktober 2007

Kaukasus’ brokete historie

Hvordan fortelle Tsjetsjenias kompliserte historie? Det er den utfordringen Moshe Gammer, en anerkjent Nordkaukasus-ekspert, tar i sitt verk The Lone Wolf and the Bear. Han forteller tsjetsjenernes historie helt fra begynnelsen og til mordet på frihetsforkjemper og president Alsan Maskhadov. Selv om det har vært skrevet flere bøker om dette emnet, har de ofte konsentrert seg om konflikten med Russland i årene umiddelbart etter sovjetunionens fall. Gammers bok er den første som tar for seg dette hardnakkede folkets skjebne over en lang periode, og som tar i bruk alle tilgjengelige informasjonskilder, inkludert det som siden 1991 er blitt publisert i Tsjetsjenia. Erfaringer fra koloniområder fortelles ofte ut fra okkupantenes synspunkt. Lite er produsert av de undertrykte befolkningene selv. I Tsjetsjenias tilfelle har de lokale ressursene blitt systematisk ødelagt. Gammer rekonstruerer hele historien: tsarstyrkenes ankomst, opprøret ledet av sjeik Mansur, massakrene, massedeportasjonene, motstandsbevegelsen … Sovjetiseringen som ikke brakte fred; den påtvungne kollektiviseringen som ble etterfulgt av undertrykkelse av intelligentsiaen. Men den mest dramatiske hendelsen, særlig sett i lys av de konsekvensene den fikk i det lange løp, var at Stalin i 1944 besluttet å deportere befolkningen i sin helhet til Sibir og Sentral-Asia. Mange døde av sult eller kulde. Tsjetsjenske kilder oppgir at 60 prosent omkom, og antyder et folkemord. Skadevirkningen av deportasjonen kaster lys over hva som egentlig ansporer den hardnakkede motstanden mot Russland. Kunne krigen som startet i 1994 ha vært unngått? Ifølge Gammer måtte i så fall Moskva ha endret sin holding til Kaukasus og til Tsjetsjenia. Historikeren Stephen Jones har valgt en helt annen innfallsvinkel for å fortelle Kaukasus’ historie: han analyserer den spesielle rollen det georgiske sosialdemokratiet spilte i området mellom 1883 og 1917, og hva dette har betydd for den europeiske politikkens historie. Den russiske mensjevismen hadde sine dypeste røtter i denne regionen, ikke minst i Georgia. Det var her sosialdemokratenes budskap ble spredt av en liten intelligentsia som rev med seg arbeiderne i byene og klarte å mobilisere bøndene til opprør. Den georgiske sosialdemokratiske bevegelsen oppsto på grunnlag av en nasjonalistisk tankegang. På denne tiden forsøkte georgiske bønder og en svekket adel å finne måter å bedre sine kår på i byen, men den russisk-dominerte administrasjonen hindret dem, samtidig som dørene til handels- og fabrikkeiermiljøet, som stort sett besto av armenere, var stengt for dem. På spørsmål om hvorfor sosialismen ble så populær i Georgia, svarer Jones: «Sosialismen der er ikke noe universelt fenomen, det er et nasjonalt anliggende.» Socialism in Georgian Colors er en betraktelig kilde til lærdom, ikke bare om den politiske historien til det moderne Kaukasus, men også om postkoloniale splittelser generelt. Den skildrer hvordan en europeisk sosialistisk ideologi med bakgrunn i en nasjonal frigjøringsbevegelse utviklet seg. Dette georgiske eksperimentet innebærer også et forsøk på en tredje løsning, som kombinerer lokaldemokrati, privat eiendomsrett og sosialistisk ideologi. Vicken Cheterian. Oversatt av K.S.

februar 2007

Revolusjonen i Ukraina er ikke lenger fullt så oransje

Vil Ukraina klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? De «oransje» lederne har opptrådt som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre. Det samme kan for øvrig sies om hele den post-«revolusjonære» perioden. Ubesluttsomhet, initiativløshet og krangel har preget regjeringen. Før prisøkningene subsiderte Russland ukrainsk økonomi gjennom gasseksporten alene med 3-5 milliarder dollar i året. USAs økonomiske bistand til Ukraina i året som etterfulgte oransjerevolusjonen beløp seg til ikke mer enn 174 millioner dollar.4 Nye tiltak vil kreve samarbeid med EU-institusjonene og omfattende økonomisk og teknisk hjelp fra vestlige land.

september 2006

Alijev-dynastiets skjebne

President Ilham Alijev sin far la grunnlaget for den moderne aserbajdsjanske staten. Fremdeles er det en sterk politistat med store oljeinntekter. Mens «fargerevolusjonene» spredte seg i flere tidligere sovjetrepublikker, var det derfor tvil om hvorvidt deler av den herskende eliten ville hoppe over til opposisjonen. Det har det siste året inntruffet en rekke hendelser som har isolert opposisjonen og skapt en atmosfære preget av frykt og usikkerhet. I dag vil Alijev-dynastiets skjebne avhenge av måten oljeinntektene forvaltes på. En økonomi avhengig av olje- og gassproduksjon skaper en sterk nasjonal valuta og gjør andre sektorer lite utviklingsdyktige eller lønnsomme.

februar 2006

Stormaktsspill om Sentral-Asia

Under innvielsen av en ny russisk militærbase i Tadsjikistan i fjor høst uttalte president Vladimir Putin: «Vår militære tilstedeværelse i Tadsjikistan vil ikke bare være en garanti for våre investeringer, men også en garanti for stabilitet i regionen.»1 Faktisk gav Putin løfter om investeringer på to milliarder dollar i landet i løpet av de neste fem årene. Etter et tiår med synkende innflytelse i Sentral-Asia, er Russland i ferd med å gjøre comeback – med økende militær tilstedeværelse og økte investeringer i infrastruktur og energisektor.I nabolandet Kirgisistan har Moskva styrket sin militærbase ved flybasen i Kant, med 1000 nye tjenestemenn og flere fly. Kant ligger bare 20 kilometer fra Manas flyplass ved hovedstaden Bisjkek, der USA har sine militære anlegg. President Putin gav i sin tid grønt lys for amerikanske styrker i de tidligere sovjetrepublikkene først og fremst fordi han ikke hadde noe valg. Men det var også fordi han ønsket velkommen kampen mot Taliban og andre militante grupper som Usbekistans islamske bevegelse (IMU), som truet Russlands allierte i Sentral-Asia. For øvrig har Moskva offisielt erklært at så snart Afghanistan er stabilisert, skal USAs styrker trekkes tilbake.Men i praksis har USAs militærbaser i Usbekistan og Kirgisistan større sammenheng med USAs nye militære strategi enn med kampen mot Taliban. USA vil omplassere rundt 70 000 militære fra Europa til flere nye baser på Balkan, i Midtøsten og i Sentral-Asia. Dette handler om å etablere en rask intervensjonsstyrke, og de nye basene i Sentral-Asia spiller en strategisk rolle i disse planene – ikke bare har de militær betydning for regionens sikkerhet, de kontrollerer også strategiske posisjoner mellom Sør-Asia, Russland og Kina. Det er altså mulig å forstå USAs militære strategi i regionen, men deres politiske praksis er vanskeligere å bli klok på. USA kuttet utviklingsfond beregnet på Usbekistan i 2004 på grunn av manglende fremskritt når det gjelder menneskerettigheter i landet. Samtidig er det militære samarbeidet med Usbekistan på topp. En slik politikk forvirrer både venner og fiender i landet. Washingtons støtte til korrupte og undertrykkende regimer gjør at befolkningen stiller seg skeptisk til enhver form for vestliginspirert demokratisk bevegelse. Usbekiske ledere er også mistenksomme etter avsettelsen av Saddam Hussein og Eduard Sjevardnadse – den ene med makt og den andre med mer fredelige midler – for ikke å snakke om valgprosessen i Ukraina. I Usbekistan har nå alle USA-støttede prosjekter og NGOer (ikke-statlige organisasjoner) nylig blitt lagt ned, av frykt for deres mulige innflytelse i valgperioder. «Vesten gav ikke nok hjelp til Afghanistan etter krigen, og nå har Vesten mistet sitt strategiske initiativ i Sentral-Asia,» sier Vyacheslav Khamisov fra Det internasjonale instituttet for strategiske studier i Bisjkek.Samtidig er Kinas innflytelse i Sentral-Asia økende – etter å ha vært ikke-eksisterende det siste århundret. Dette får alarmklokkene til å ringe både i Moskva og i Washington. Man ser stadig flere kinesiske forhandlere i Almaty og Bisjkek, og en ny veiforbindelse knytter sammen Khorog i Tadsjikistan og Kashi i Xinjiang, nordøst i Kina.I tillegg kommer kinesiske statsfunksjonærer til Sentral-Asia på jakt etter olje og gass fra Kasakhstan og Turkmenistan for å dekke den voksende kinesiske økonomiens energibehov. I mai 2004, etter sju år med forhandlinger, ble Kina og Kasakhstan enige om å bygge en 1000 kilometer lang rørledning fra Karanda-regionen i sentrum av Kasakhstan til Xinjiang-regionen i Kina. Kina er også aktiv på diplomatisk

mars 2005

Pendling mellom øst og vest

Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?

oktober 2004

Generasjonsskifte i Kaukasus

Både i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kom en ny generasjon til makten i 2003. Mer enn et tiår etter Sovjetunionens fall er politikken imidlertid fortsatt en lekegrind for noen få utvalgte, først og fremst sønnene av privatiseringsæraen.

januar 2004

Tolkninger av Sovjetunionens sammenbrudd

Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.

oktober 2003