«Kamp» mot fattigdom

Dagens «giverland» får 90 prosent av bistanden tilbake, i form av kjøp av varer og tjenester og tilbakebetaling av lån. I mars 2005 leverte Kommisjonen for Afrika rapporten Our Common Interest, som overser spesielt hvordan strukturtilpasningsprogrammene i regi av Verdensbanken og IMF har bidratt til å forverre den økonomiske og sosiale situasjonen i Afrika. Og ansvaret for «dårlig styresett» blir fullt og helt lagt på afrikanerne selv. Siden 1985 har afrikanske land tapt 270 milliarder dollar som følge av handelsliberaliseringen.

Å gjøre fattigdom i Afrika til historie ved hjelp av en «moderne Marshall-plan»: Det var den erklærte målsetningen til G8-toppmøtet som gikk av stabelen i Gleneagles i Skottland 6.-8. juli. Man sparte ikke på noe når denne politiske vendingen skulle iscenesettes. Toppmøtets vert Tony Blair benyttet seg attpåtil av tjenestene til musikerne Bob Geldof og Bono for å organisere gigantiske konserter for å spre budskapet.

Slike politiske PR-kampanjer er ikke noe nytt. Lignende talemåter florerte også etter lanseringen av NEPAD-programmet (New Partnership for Africa's Development) i 2001. Og G8-landene vedtok også i 2002, på toppmøtet i Kananaskis i Canada, en handlingsplan for Afrika. Den er stort sett blitt liggende i skrivebordsskuffen. Bak fasaden er Gleneagles-initiativet svært lite nytenkende, og denne typen kampanjer vitner først og fremst om et fortsatt ønske fra landene i Nord om å sette rammene for utviklingsdebatten, på tross av at deres løsninger åpenbart har slått feil. (…)