For et nytt humanitært system

Med stadig mer selektive tildelinger fra de rundt tjue landene som gir penger til humanitært arbeid i verden, blir de vestlige humanitære organisasjonene mer og mer avhengige av private givere, mens de lokale organisasjonene marginaliseres.

Hånd formet med risekorn.
Illustrasjon: ANGHI / Shutterstock.

Med sin brutalitet og enorme ødeleggelser har krigen i Ukraina opprørt store deler av verden. Krigen har også reist spørsmål om finansieringen av nødhjelp til lignende kriser og hvor godt det globale humanitære systemet egentlig fungerer. Krigsutbruddet har kommet i en tid med mange andre store, langvarige og fortsatt uløste kriser som nå er i ferd med å bli glemt.

I 2020 var 243 millioner mennesker (hvorav 82 millioner fordrevne) i 75 land (blant andre Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk, Etiopia, Somalia, Syria, Jemen, Bangladesh, Haiti, Venezuela) avhengig av internasjonal nødhjelp for å overleve. Koronapandemien forverret denne situasjonen. På den ene siden forsterket den de økonomiske problemene, helseutfordringene og matknappheten i de fattigste landene og gjorde at 19 millioner mennesker fikk behov for umiddelbar nødhjelp. På den andre siden ble mange av giverlandene fristet til å trekke tilbake bistanden for heller å bruke dem til å håndtere konsekvensene av pandemien i hjemlandene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal