En fragmentert motstandsbevegelse

Her i Huanuni, mellom de kaotiske foldene i høyfjellsplatået Altiplano, finnes en tinngruve. Andre steder er det gull, kobber, antimon, sølv og sink som utvinnes. Og olje og naturgass, råvarer som har satt Bolivia i brann. Men når man her i Huanuni tvinger seg inn i jordas indre – til kilometerlange gruveganger i stummende mørke, opptil 240 meter under jordoverflaten – så er det altså for å hente ut tinn. Døgnet rundt, sju dager i uka, jobber 850 gruvearbeidere her, og får 1000 bolivianos i måneden (ca. 900 kroner) for det. «Vi jobber til og med på søndagene, for å tjene tre mitas,» forteller en av dem. Mita tilsvarer en dags arbeid. Hvis arbeiderne ofrer hviledagen, får de altså betaling som tilsvarer tre.

Her har man ingenting å miste. Når det er nødvendig, strømmer man ned til La Paz, bevæpnet med dynamittgubber. «Flere av våre folk døde, men vi spilte en avgjørende rolle i å velte 'Goni' og Mesa.»
«Goni» er Gonzalo Sánchez de Lozada, ultraliberalistisk president fra Movimiento Nacionalista Revolucionario (MNR). Han ble tvunget til å gå av 17. oktober 2003 etter et folkelig og blodig opprør der 86 mistet livet. Carlos Mesa, hans visepresident og etterfølger, måtte i sin tur gå av 6. juni 2005, etter tre uker med sosiale protester.
Siden 1985 har de ulike regjeringene i Bolivia – noen fra høyresiden og andre angivelig fra venstresiden – dogmatisk fulgt retningslinjene fra «Dekret 21060» om en Ny økonomisk politikk: det vil si privatisering av gruvedrift, telekommunikasjon, fly- og jernbanetransport, vann, elektrisitet, og olje- og gass.
Da tinngruvene ble privatisert, mistet 25 000 gruvearbeidere jobben. Dette rammet den bolivianske landsorganisasjonen Central Obrere Bolivia (COB) hardt, i og med at gruvearbeiderne var dens «hjerte, kjøtt og blod». COB representerte en sterk motmakt i Bolivia fra revolusjonen i 1952, og kjempet mot militærdiktaturet frem til det falt i 1982. Fabrikknedleggelser, kombinert med det ideologiske sjokket etter Berlinmurens fall i 1989, endte med full oppløsning av landsorganisasjonen, som var sterkt preget av marxisme. Dette skapte et tomrom på kamparenaen, i alle fall tilsynelatende. Sosiologen Alvaro Garcia Linera påpeker i den forbindelse at «samfunnet skapte andre mekanismer for representasjon og politisk handling, nemlig de sosiale bevegelsene, som kom til uttrykk gjennom områdebaserte nettverk.»
De første som kom på banen var kokaprodusentene – cocaleros – i provinsen Chapare. De hadde gjennom dyrkingen av kokablader funnet en løsning på det viktigste problemet de sto overfor – nemlig å overleve! De organiserte seg gjennom jordbrukssammenslutninger, og Washington la ikke skjul på sin harme. I sin «krig mot narkotika» er Det hvite hus besatt av én ting: å avskaffe kokadyrking og cocaleros, som slås i hartkorn med kokain, gjennom tvangstiltak, ødeleggelse av avlinger og undertrykking. Kokabøndenes motstand brakte frem en ny leder, en kampvillig aymara-indianer ved navn Evo Morales.
Som leder for kokabøndenes fagforening skaffet Evo Morales seg en nasjonal plattform i 1999, gjennom etableringen av Movimiento al Sosialismo (MAS). I 2000 sto Morales og MAS sentralt i mobiliseringen i Cochambamba mot det multinasjonale selskapet Bechtel, som hadde skodd seg på privatisering av drikkevannet i byen.
Morales hadde vært kongressmedlem fra Cochabamba siden 1997 da han så vidt tapte presidentvalget i juni 2002. MAS fikk i det samme valget 36 kongressmedlemmer (deriblant Morales). Etter kommunevalget i 2004 ble MAS, som er mer en sammenslutning av organisasjoner enn et parti, den største politiske bevegelsen i landet.
Men opposisjonen i Bolivia omfatter også en rekke andre organisasjoner: Bolivias største landarbeiderforbund Confederación Sindical Unica de Trabajadores Campesinos de Bolivia (CSUTCB), den sosiale basisen til urfolkpartiet Movimiento Indígena Pachakuti (MIP); De jordløses bevegelse i Bolivia (MST-B); det som er igjen av COB, det vil si de regionale forbundene (COR); samt kooperativer og koordinasjonskomiteer mot vannprivatisering.
I tillegg kommer nabolagskomiteene, fremfor alt i El Alto, den store forstaden i det okerfargete støvet på Altiplano, et kvarter vest for La Paz. Her bor 800 000 tidligere bønder og gruvearbeidere, de fleste av dem indianere. Det var disse nabolagskomiteene, gjennom Sammenslutningen av nabolagskomiteer (Fejuve) som førte an i kampen mot det multinasjonale selskapet Aguas de Illimani (underfirma av det store franske firmaet Suez-Lyonnaise des eaux).
Veien fra kampen for vann til kampen for gassreservene skulle vise seg å være kort. Oljeprodusenten Bolivia har de nest største gassreservene i Latin-Amerika, etter Venezuela. Landets grunnlov slår fast at staten har en ukrenkelig råderett over naturresursene som finnes «under jordoverflaten».
30. april 1996 ble det vedtatt en ny lov som ga private selskaper rett til å legge beslag på gassressurser i det øyeblikk de var hentet ut av den «ukrenkelige» jordbunnen – en oppsiktsvekkende omgåelse av grunnloven. Utforsking, utnytting, transport, raffinering, distribusjon og salg havnet i klørne på de multinasjonale selskapene. Olje- og gassfeltene som ble oppdaget etter at denne loven trådte i kraft i 1996, samt forekomster som ikke var blitt utnyttet tidligere, ble betraktet som «nye» og bare skattlagt med 18 prosent. De «gamle» (ofte feilaktig omdefinert til «nye») ble skattlagt med 50 prosent.
President Sánchez de Lozada forsøkte å ignorere befolkningens misnøye, og satte i gang et gigantisk prosjekt for eksport av flytende naturgass til California. Dette var en profitabel operasjon for konsortiet Pacific LNG, men et veritabelt plyndringstokt av bolivianske ressurser. På toppen av det hele skulle den planlagte gassledningen gå igjennom Chile, Bolivias «erkefiende» etter krigen i 1879.
Folket gjorde opprør. «Goni» beordret politiet til å skyte inn i folkemengden. Men han måtte gi tapt for en kampvillig folkebevegelse, og forlot landet. Visepresidenten Carlos Mesa tok over som president.
Bevegelsens fremste krav var offentlig kontroll over naturressursene, «nasjonalisering» av gassreservene og etablering av en grunnlovsforsamling for å endre Bolivias forfatning og politiske system. Etter press fra bevegelsen, men på dette tidspunktet med støtte fra Evo Morales, annonserte presidenten at det skulle holdes folkeavstemning om gassreservene 18. juli 2004. Deltakelsen var høy, og et overveldende flertall (70 prosent) ønsket at staten skulle «ta tilbake» deres eiendom.
21. oktober vedtok Kongressen en ny lov som forsterket statens inngripen i oljesektoren ved å innføre en direkte skatt på gass – 32 prosent av produksjonen (i tillegg til de allerede gjeldende 18 prosent, betyr det en skatt til staten på 50 prosent). Loven ble vedtatt til stor ergrelse for president Mesa, som betraktet den som «overdrevet» og «konfiskerende».
For Evo Morales' organisasjon MAS var loven et fremskritt. De radikale kreftene i COR og i Fejuve i El Alto, COB og MIP anså den imidlertid som et svik – de ønsker en fullstendig nasjonalisering, som betyr at multinasjonale selskaper kastes ut av landet, uten noen form for erstatning.
Den omfattende motstandsbevegelsen i Bolivia har klart å stå sammen i kriseperioder, men er i realiteten svært fragmentert. «Territorielle, ideologiske, religiøse, klassemessige skillelinjer,» presiserer Garcia Linera, som mange betrakter som «den sosiale bevegelsens ideolog». «I noen perioder står bevegelsen samlet lokalt, rundt svært hverdagslige saker som vann, elektrisitet og energi. I mer spente perioder, omformes denne enheten til styrke og kollektiv handling, og når konfrontasjonen er på sitt sterkeste, kommer dette til uttrykk i form av en massebevegelse. Men så snart det felles målet er nådd, kommer splittelsene opp til overflaten igjen.»
Under valget i 2002 gikk høyresiden og Washington hardt ut mot Evo Morales: «narko-cocalero», «redskap for Chávez og Castro», «venn av FARC» (geriljabevegelsen i Colombia) var blant karakteristikkene. I dag er situasjonen snudd på hodet, og det er «de harde» i den sosiale bevegelsen i Bolivia som angriper ham: «Evo er en forræder,» tordner COB-lederen Jaime Solares. «Han hadde forpliktet seg til å kjempe for nasjonalisering, i stedet allierte han seg med regjeringen.» Anklageskriftene florerer, blant annet om «Evo Morales rolle i CIA og det amerikanske utenriksdepartementets strategi for å knuse de sosiale protestene».
MAS-lederen lar seg imidlertid ikke vippe av pinnen: «Det har aldri eksistert noen pakt eller allianse med Carlos Mesa. Hvis det foreslås dårlige tiltak, forkaster vi dem. Når tiltakene er gode, som avgjørelsen om å holde folkeavstemning, støtter vi dem.»
Og MAS kom vitterlig tilbake på offensiven da det viste seg at Mesa forsøkte å trekke ut tiden, i håp om at protestene ville dø ut. Bolivia var straks i opprør igjen. Radikale, moderate, bønder, byfolk: Alle kastet seg ut i kampen igjen med fornyet kraft. Og det i så stor grad at den nyliberale høyresiden begynte å organisere seg igjen, konsentrert rundt den hvite eliten i de rike provinsene øst i landet, Santa Cruz og Tarija. Deres borgerkomiteer krevde autonomi og gikk inn for at hvert enkelt departement skulle forvalte sine økonomiske ressurser og naturresurser fritt. Disse provinsene har de største forekomstene av olje og gass. Høyresiden ønsker å selge ressursene, med de betingelsene som gjaldt tidligere, til glede for de multinasjonale selskapene, deres trofaste allierte.
Innbyggere fra El Alto strømmet ned til La Paz – tilholdsstedet for de hvite, herskerklassen og statsmakten. De mest radikale i bevegelsen gikk inn for å etablere en revolusjonær folkeforsamling, spiren til en «bonde- og arbeiderstyrt stat», under ledelse av COB. Et «sovjet» (råd) som skulle utspille den «forsonlige» Evo Morales.
De mer moderate kreftene anså dette som «provokasjoner fra venstreekstremister», som spiller rett i hendene på ytterste høyre. For mens COB avviste at kirken skulle gå inn og megle i konflikten, glemte lederen Jaime Solares alle årene med militærdiktatur og tok til orde for at hæren skulle gripe inn!
Mens rykter om statskupp verserte, fordømte Evo Morales høyresidens krav om regional autonomi og gikk in for en konstitusjonell løsning på krisen.
Opposisjonen i Bolivia består av et mylder av forskjellige organisasjoner med ulike strategier. De klarte likevel å paralysere landet i mai og juni 2005, og tvinge Mesa til å gå av 6. juni.
Konstitusjonelt sett var det senatspresidenten, Hormando Vaca Diez – fra MIR (Movimiento Izquierda Revolucionario1) i Santa Cruz – som skulle ta over som president. For å holde på sine maktposisjoner, støttet de andre tradisjonelle partiene ham: Nueva Fuerza Republicana (NFR), Acción Democrática Nacionalista (ADN), samt Movimiento Nacionalista Revolucionario (MNR, Sánchez de Lozadas parti). Uroen i landet fortsatte imidlertid som aldri før. Ingen ville ha Vaca Diez, landeier og trofast støttespiller for oljelobbyen, som president.
Det ble ikke bedre da Mario Cossío (MNR), presidenten for deputerkammeret, ble lansert som mulig president. Kongressen, som fryktet borgerkrig, utnevnte til slutt høyesterettsjustitiarius Eduardo Rodríguez som president 10. juni. Rodríguez utlyste så nyvalg 4. desember 2005, etter at Kongressen godkjente en grunnlovsendring (paragraf 93) og det ble inngått en nasjonal politisk avtale med sikte på få landet ut av den kaotiske situasjonen.
Avgjørelsen om nyvalg var et stort fremskritt for MAS: Evo Morales er svært godt posisjonert som presidentkandidat. «Dette er et historisk valg,» påpeker Alex Contreras, leder for Escuela del Pueblo Primero de Mayo (Folkets 1. mai-skole) i Cochabamba. «Etter 20 år med gjenerobring av det demokratiske systemet, er dette første gang den sosiale bevegelsen, med basis i urbefolkningen, er så nært ved å ta makten.» Dette er også første gang en indianer kan innta Bolivias høyeste embete.
Men etter at opposisjonen vant en felles seier i avsettingen av Mesa og avgjørelsen om nyvalg, har stridighetene mellom de to store blokkene i bevegelsen blusset opp igjen.
I hovedkvarteret til COB påpeker en oppglødd Jaime Solares at «arbeidernes og bøndenes revolusjon innebærer en maktovertakelse gjennom en folkelig oppstand». Denne mannen aksepterer ingen kompromisser, og har funnet tilbake til et sterkt symbolsk ladet vokabular – antakelig for at folk skal glemme de mindre flatterende delene av hans fortid:2 «Vi, arbeiderne, mener at vi nærmer oss en borgerkrig eller en revolusjon.»
En skarp observatør av det bolivianske samfunnet bemerker at selv om COB ikke har så mange medlemmer, klarer organisasjonen å «kamuflere sin svake mobiliseringskapasitet bak en ultraradikal retorikk, slik at de fungerer som venstresidens dårlige samvittighet. Solares vet at det han sier ikke er realistisk, men det gir han blaffen i. Hver gang han presser det mer moderate MAS opp i et hjørne, innkasserer han denne friheten til å si hva som helst.»
Den samme holdningen viser Roberto de la Cruz, leder for COR i El Alto. Han legger frem massevis av ideer, den ene mer radikal enn den andre: Etablere en folkeforsamling, kampgrupper for å slåss mot de rike, en frigjøringshær, osv. Dette er et ideologisk forvirret person, men han er svært målrettet i kriseperioder, og da er han i stand til å engasjere sine medlemmer. Det samme gjelder Abel Mamani, leder for Fejuve i El Alto: «Han har evnen til å forstå når det er nødvendig å gjøre motstand. I motstandskampen er han en vinner. Men politisk er han svært lite fokusert».
Felipe Quispe, som er leder av MIP og de indianske bøndene i CSUTCB, var på 90-tallet sjef for geriljaen Tupac Katari (EGTK) før han ble arrestert og satt i fengsel i fem år. Quispe, også kalt «malku» (kondoren), tar til orde for en tilbakevending til Kollasuyu, den opprinnelige betegnelsen på inkarikets sørlige del: «Vi vil bygge vår egen forbundsstat, vår egen regjering med en president fra urbefolkningen, vår egen hær, vår egen økonomi – i kraft av å være etterkommere etter Wayna Qhapak, inkarikets suverene regjering.»
Quispe analyserer situasjonen i Bolivia som en «rasekrig», og stigmatiserer alle q'aras (ikke-indianere), uansett om de står på høyre- eller venstresiden. Slik kommenterer han den siste tidens hendelser i Bolivia: «Folket har seiret. Vi har trengt Mesa opp i et hjørne sammen med MAS, som kjøpslo med ham.»
De politiske og ideologiske ulikhetene er altså store innenfor bevegelsen. Men dette dreier seg også – kanskje aller mest – om en kamp mellom ledelsesjikt, mellom caudillos (ledere). Quispe er eldre enn Morales, og liker dårlig å se at han – også en cobrizo3 – tar hans plass som leder for urbefolkningen (CSUTCB, som Quispe leder, er faktisk delt i to i synet på Morales) og for opposisjonen som helhet. Motstanden mot Morales finnes også blant mindre betydningsfulle ledere. Mamani (Fejuve i El Alto), forsøker ikke å konkurrere med Morales om lederskapet, men vil heller ikke underlegge seg ham.
MAS er den eneste politiske og sosiale bevegelsen med basis i kollektive, folkelige aksjoner som har overskredet de lokale rammene og blitt en nasjonal bevegelse. Lederne for COB, MIP og Fejuve har vært vitne til denne fremgangen, og drømmer selv om å skape et nytt politisk redskap, uten å være i stand til det. Derfor er frustrasjonen blant dem så stor.
Flere nærmest surrealistiske episoder sier mye om de personlige ambisjonene og den ideologiske forvirringen. For eksempel da Solares (COB) angrep Morales og sa: «Evo har aldri snakket for arbeiderne eller proletariatet: Han bryr seg bare om kokadyrkingen, territoriene, identitet [urfolkenes]», for så å annonsere: «Vi vil inngå en revolusjonær storallianse med Felipe Quispe». Altså den mest kompromissløse urfolkspolitikeren på hele det amerikanske kontinentet! Det viste seg da også fort at Solares' kandidatur som visepresident, sammen med MIP og El malku, gikk i vasken.
Mamani, på sin side, truet med å sette i gang mobiliseringer i 2006 hvis han ikke får gjennomslag for sine krav, og meddelte at han vil støtte MAS eller Gruppen av seks (G-6), en koalisjon av ordførere fra La Paz, Cochabamba, Potosi, Sucre, Oruro og Cobija. Denne gruppen kalte seg representanter for «den moderne venstresiden» – men var en svært broket forsamling både med hensyn til praksis og ideologi. Noen av medlemmene står for et svært nyliberalt syn.4
Også de mindre organisasjonene har kastet inn sine overbud. «Strategiene baseres ikke på hva som er de grunnleggende problemene,» bemerker Alex Contreras, «men på hvor stor andel av makten hver enkelt kan skaffe seg i Kongressen, ved å støtte eller å gå imot MAS.» En slik strategi dømmer enhver allianse til nederlag, og holder dem i alle fall tilbake, noe som iblant får Morales til å sukke oppgitt: «I Latin-Amerika er vi flinke til å styrte presidenter. Vi bør vise at vi er like gode til å erstatte dem.» Og han understreker: «Det hadde vært ønskelig at alle deltok. Men man må analysere situasjonen i dybden. Jeg inntar ikke et 'maksimalistisk' ståsted, for væpnet kamp, oppstand og statskupp. Jeg satser på en endring av den økonomiske og sosiale modellen basert på folkets samvittighet og demokrati.»
Opplever Bolivia en krise med førrevolusjonære trekk uten å ha de nødvendige politiske redskapene? Det er ikke så sikkert. For grunnplanet retter seg ikke nødvendigvis etter dem som påberoper seg å representere det. Nestor Guillén, leder for Villa el Ingenio (en del av Fejuve), forteller at i El Alto var demonstrasjonene i begynnelsen organisert av lederne. «Compañeros, vi må ut i gatene!» Gradvis endret dette seg. I nabolagene var det innbyggerne selv som bestemte: «Vi må ut! Vi må demonstrere!» Initiativet kom nedenfra og forplantet seg oppover. «Mobiliseringsevnen i El Alto er ikke avhengig av Fejuve, men av at distriktene og sammenslutningene på sine allmøter går inn for aksjoner. Uten dette kunne Mamani har innkalt til så mange demonstrasjoner han bare ville, uten at noen ville fulgt opp.»
I forbindelse med folkeavstemningen om gassreservene, viste det seg også at befolkningen i El Alto deltok i overveldende grad, til tross for at Mamani hadde oppfordret til boikott. Slik ga de implisitt MAS rett, og de vil sannsynligvis også støtte Morales i det kommende valget.
Quispe har på sin side saget over grenen han satt på: I 2002 ble han valgt som kongressmedlem for MIP (partiet fikk seks seter), men frasa seg vervet med den begrunnelse at han «foretrekker å arbeide på landsbygda og gjøre det politiske arbeidet jeg alltid har gjort der». Da han ble spurt om han ønsker å vende tilbake til kongressen, svarte han med sin karakteristiske frimodighet: «Jeg er ikke født til å være parlamentariker, jeg er født til å være president!»
Episoden gikk ikke upåaktet hen. «Denne holdningen viser at han ikke har evnen til å drive politikk,» sier Nestor Guillén. «Don Evo [Morales] derimot, har påtatt seg sitt parlamentariske mandat. Han har hele tiden vist at han er imot det rådende systemet og er blitt stående ved roret, for å føre kampen videre.»
Under alle omstendigheter var det et avgjørende skritt da MAS i august 2005 utnevnte sosiologen García Linera som sin visepresidentkandidat. Linera har tidligere drevet væpnet kamp som en del av Felipe Quispes geriljabevegelse EGTK, og satt i likhet med Quispe i fengsel frem til 1995. Fordi han er i stand til å si at «jeg har vært en del av en gerilja, det angrer jeg ikke på. Jeg er den samme som jeg var for 15 år siden, jeg har bare skiftet metode,» er han blitt oppfattet som en sentral person innad i den sosiale bevegelsen.
Etter utnevnelsen av Linera, fikk MAS umiddelbart tilslutning fra seks bondesammenslutninger, sektorer innen gruvekooperativene, viktige regionale fagforeninger (Oruro, Potosi, Cochabamba), transportarbeidere i El Alto, og til og med Fejuve.5 García Linera betraktes som en av Bolivias mest innflytelsesrike intellektuelle, og dette gjør ham også til en attraktiv figur for deler av middelklassen, og spesielt blant akademikere og studenter.
Dette har bidratt til at MAS har styrket seg, og har et betydelig forsprang på meningsmålingene. Kandidaten som USAs ambassade støtter, Jorge Quiroga, som har bakgrunn fra ADN (partiet til diktatoren, og deretter den demokratisk valgte presidenten Hugo Banzer), taper terreng.
Meningsmålingene skapte panikk i den nyliberale leiren, som forsøkte å få valget utsatt for å skaffe seg pusterom. 4. august la kongressmedlemmer fra Santa Cruz inn klage til grunnlovsdomstolen. De så bort fra at avgjørelsen om å fremskynde valget kom på basis av politisk enighet om å sette grunnlovens bokstav til side på grunn av den alvorlige krisesituasjonen. De kritiserte bruddet på paragraf 60 i grunnloven, som sier at fordelingen av seter i deputertkammeret6 i Bolivia skal skje på basis av siste folketelling. Det vil i dette tilfellet si folketellingen fra 2001. På grunn av den eksepsjonelle situasjonen tok man ikke denne folketellingen med i betraktning. Den viser imidlertid en sterk befolkningsvekst i La Paz, Santa Cruz og Cochabamba, noe som tilsier flere kongressmedlemmer fra disse områdene. 22. september tok grunnlovsdomstolen klagen til følge, og gikk inn for en utsettelse av valget. Dermed var det klart for en ny fase med intens agitasjon.
Uansett når valget blir gjennomført, er det kravet om en grunnlovsforsamling og nasjonalisering av gassressursene som står øverst på listen av forventninger i landet. Når det gjelder disse sakene har et seierssikkert MAS ingen planer om å kaste seg inn i hodeløse aksjoner. «Nasjonalisering uten erstatning, som de radikale foreslår, vil bringe oss tilbake til 60-tallet. Men i et så lite land som vårt, som er avhengig av hjelp fra internasjonale institusjoner, vil dette sette oss i en situasjon som er verre enn den Cuba opplever med blokaden,» analyserer Alex Contreras.7
García Linera sier omtrent det samme når han påpeker: «Det er et spørsmål om styrkeforhold. Jeg er for en pragmatisk løsning. Hva skal man gjøre med hensyn til oljeselskapet Petrobras, det vil si den brasilianske regjeringen? Et land med 80 millioner innbyggere! Vi må være forsiktige.»
Morales oppsummerer det hele slik: «Mange multinasjonale selskaper opererer ut fra illegale og grunnlovsstridige avtaler, driver med smugling, unngår å betale skatt. Vi vil sørge for at loven overholdes, men vi satser på en nasjonalisering gjennom dialog og enighet.» Sett i et større perspektiv, er det akkurat det samme som den bolivarianske revolusjonen har gjort i Venezuela. Her har man sett en utvikling der staten spiller en sentral rolle, men også samarbeider med utenlandske investorer.
Hva grunnlovsforsamlingen angår, som høyresiden motsetter seg, ønsker MAS å få valgt en grunnlovsforsamling med indiansk flertall (noe som også gjenspeiler befolkningssammensetningen i landet), som har fullstendig suverenitet, og ikke blir pålagt begrensninger og restriksjoner på forhånd. Man ser for seg en «en forsamling som har myndighet til å snu landet på hodet, sikre eiendomsrettigheter, spesielt til naturressurser og jord, der 60 prosent av representantene er fra urbefolkningen». Nok en gang etter mønster fra Venezuela.
USA har nok ikke tatt feil når de har utpekt MAS-lederen som sin fiende nummer én i Bolivia. «Det er ingen hemmelighet at Evo Morales støtter seg til Caracas og Havanna, der han har sine fremste alliansepartnere,» har Roger Noriega, USAs statssekretær for Latin-Amerika, uttalt. Morales svarte selv på dette 31. juli, da han offentliggjorde sitt presidentkandidatur: «Chávez og Fidel er overhodet ikke en del av noen ondskapens akse. De er commandantes for frigjøringskreftene på dette kontinentet.» En uttalelse der Morales viser hvor «moderat» han er.

Oversatt av G.E.1 MIR ble grunnlagt på 70-tallet for å kjempe mot militærdiktaturet. Har skiftet kurt, og blitt et nyliberalt og gjennomkorrupt parti, men med det samme partinavnet. I et så fattig land som Bolivia gir det politisk kapital å plassere seg på venstresiden (i navnet). < BR > 2 Ifølge flere sammenfallende vitnemål var Solares informant i gruvesektoren for statens sikkerhetsgrupper. Tidligere gruveledere som ble fengslet under diktaturet til Luiz Garcia Meza, har erklært offentlig at de ble angitt av Solares.
3 Betegnelse som radikale indianere bruker om sin hudfarge.
4 G6-koalisjonen ble etter hvert oppløst, ødelagt av indre motsetninger.
5 MAS har på sin måte løst problemet med «sjefen» fra El Alto, ved å gjøre ham til sin kandidat som prefekt i La Paz. Han har ingen mulighet til å bli valgt, og dette vil antakelig innebære hans politiske død.
6 Kongressen består av et senat med 27 medlemmer, tre fra hvert av de ni departementene, og et deputertkammer med 130 medlemmer. Kilde: Store norske leksikon. Overs. anm.
7 Petrobras (Brasil), Repsol-YFP (Spania-Argentina), British Gas (Storbritannia) og Total (Frankrike) har annonsert at de vil fryse sine investeringer i Bolivia. Samtidig har de multinasjonale selskapene vist til internasjonale avtaler for gjensidig beskyttelse av investeringer, for å få opphevet den nye loven om gassreserver og beskytte sine interesser.