Manglende kjærlighet til sitt folk?

Kan vi tenke oss Hannah Arendt bli dømt for sin bok Eichmann i Jérusalem i dag?¹ Det er vanskelig, men muligheten er der. Den 27. mai i år ble Edgar Morin², Sami Naïr og Danièle Sallenavë dømt for rasediskriminering av ankedomstolen i Versailles sammen med Jean-Marie Colombani, redaktør i Le Monde som hadde trykket artikkelen «Israel-Palestine, et sykdomstilfelle» 4. juni 2004.
Hannah Arendts bok er en analyse av rettsaken mot Eichmann i 1961, der hun selv var til stede. Det er her hun fremlegger teorien om det ondes banalitet; Eichmann som utarbeidet die Entlösung (den endelige løsningen), var ikke annet enn en grå, samvittighetsfull funksjonær som forklarte retten at han bare hadde utført ordre. Protestene mot Arendt var voldsomme. Hennes beskrivelser av enkelte jødiske lederes samarbeid med nazistene, og jøderåd som faktisk pekte ut ofre, for i teorien å kunne redde andre, bidro til å øke motstanden mot henne. Til slutt ble hun bannlyst av det jødiske fellesskapet. Den israelske vitenskapsmannen, opprinnelig fra Berlin, Gershom Scholem anklaget henne for å vise manglende «kjærlighet til det jødeiske folk». Men forfølgelser og lidelse gjør verken individer eller folkeslag bedre. Hanna Arendt visste dette.
Forfatterne av artikkelen i Le Monde ble saksøkt av Advokater uten grenser, representert ved Gilles William Goldnadel og av Association France-Israël der denne er nestformann. Dett gjaldt deres kritikk av «en nasjon bestående av flyktninger, medlemmer av den folkegruppen som har vært lengst forfulgt i menneskehetens historie og som i løpet av to generasjoner har utviklet seg til et dominerende og selvsikkert folk… Jøder som selv har vært offer for en nådeløs orden påfører nå palestinerne sin egen nådeløse orden.» Slik lyder i hvert fall de sitatene som brukes for å forklare juryens kjennelse.
Blant de dømte finner vi den «jødiske forræderen» Edgar Morin som på samme måte som Hanna Arendt altså viser manglende kjærlighet til sitt folk og som også bebreides for «selvhat». Uttrykket «selvhat» fra 1920-årene ble opprinnelig brukt om de sentraleuropeiske jødene som endte med å avfinne seg med forakten fra et samfunn der de følte seg som fulle medlemmer. I flere tilfeller førte dette til selvmord. På ingen måte kan altså dette uttrykket brukes om Morin eller andre jøder som diskvalifiseres av det jødiske fellesskapet fordi de er uenige med fellesskapets forståelse av konflikten i Midt-Østen. Den nye antisemitten er ikke lenger et menneske som hater jøder, men en demokratisk innstilt jøde som nekter å lukke øynene for palestinernes daglige lidelse under israelsk okkupasjon. Dette er et underlig omslag som nødvendigvis bidrar til å øke antall intellektuelle antisemitter betraktelig, også i Israel. For det mangler ikke jøder der som klart og åpenlyst forkaster regjeringens avgjørelser, og som ikke nøler med å ta risiko for å skape broer over til palestinerne. Av kjærlighet til Israel gjør de dette, det landet der de bor, og som de forsøker å gjøre mer rettferdig.
Det er umulig for en mann som Edgar Morin å bifalle det jødiske fellesskapet og de organiserte jødiske intellektuelles ensrettede og blinde kjærlighet til Israel. For ham er det nok å si: «Min jødiske opprinnelse gjør meg spesielt følsom for ydmykelse.» Mange av de jødiske intellektuelle engasjerte seg aktivt i kampen for å bedre de ydmykedes levevilkår på 1800-tallet da de selv slapp ut av ghettoene. De deltok i nye sosialistiske, anarkistiske, og senere kommunistiske bevegelser. Uten at de nødvendigvis var opplært til det i familien, valgte mange av dem å kjempe for en bedre verden, noe vi er nødt til å respektere dem for, selv om de ikke nådde målet. I Amerika har mange hvite investert seg med samme overbevisning i de svartes kamp mot diskriminering.
Men når offerfølelsen opprettholdes sammen med identifiseringen med Israel er farene store for at diasporaens jøder glemmer at de også er verdensborgere, som Hanna Arendt, og slik Edgar Morin pleier å si om seg selv. Den terroriserende atmosfæren som dominerer blant intellektuelle i dag gir ingen plass til den frie tanke, vårt fellesgode, grunnlaget for våre intellektuelle vilkår, enten vi er jøder eller ikke, og som for en hver pris må forsvares. Det var dette Edgar Morin sammen med sine venner gjorde da de skrev artikkelen. Og Le Monde gjorde sin plikt da den trykket den. Skal avisene sensurere artikler som ikke uttrykker fellesskapets «offisielle» linje? Langt fra alle franske jøder er enige i denne linjen og mange bestrider den nye antisemittismen det øyeblikkelig refereres til når noen tør røre ved bildet av Israel. En slik politisk bruk av antisemittismen er med på å redusere den til et banalt fenomen som om kort tid ikke lenger kommer til å interessere veldig mange.
Jeg skal ikke dvele ved motstandsmannen Edgar Morins jødiske «pedigree». Det ville være ærekrenkende både for ham og for meg. Jeg skal ikke insistere på hans med-forfatteres gode vilje, for de lettvinte bebreidelsene om antisemittisme greier ikke å trekke denne i tvil. Alle vet at det finnes miljøer der antisionisme grenser til antisemittisme. Og slike utskeielser krever selvfølgelig vår påpasselighet. Men Edgar Morin er ikke antisemitt. Man er ikke nødvendigvis enig med ham i alt, eller i måten han uttrykker seg på, men måtte han av den grunn stilles for retten?
Advokat Goldnadel og hans venner har gjort det til en spesialitet å anlegge sak mot dem de mistenker for antisemittisme, det vil si alle dem som ikke deler deres oppfatning av konflikten mellom israelere og palestinere. Hittil har de oftest tapt. Tribunal de Grande Instance i Nanterre utenfor Paris (førsteinstansdomstolen) frikjente først Morin og de andre artikkelforfatterne. Men et år senere dømte ankedomstolen i Versailles dem likevel. I Paris ble stand-upkomikeren Dieudonné³ frikjent for antisemittiske formuleringer av ankedomstolen 7. september i år. Man skal ikke dømme rettsapparatet. Men man kan undre seg over en viss mangel på logikk. Er det tenkelig at påpasselighetens koryfeers påfallende taushet den senere tid – som sikkert har med den relative roen i Midt-Østen å gjøre – kan ha kommet Dieudonné til gode?
Frankrike er det eneste landet i verden der forfatteren av boken Holocaust-industrien, refleksjoner over utnyttelsen av jødenes lidelser⁴ sammen med forlaget og avisen Libération som skrev om dette, er blitt saksøkt. Reaksjonene i USA var til tider voldsomme da boken kom ut der, men ingen tenkte på å gå til rettssak. Hvorfor skjer dette i Frankrike? Frykt for ikke å oppdage og kartlegge en gryende antisemittisme tidlig nok? Skyldfølelse etter jødeutryddelsen? En gammel tradisjon om intellektuell terror? Jeg vet ikke, men jeg vet hvordan frykten kan utnyttes.
Da dommen var falt og en underskriftskampanje var satt i gang til forsvar for forfatterne av artikkelen i Le Monde, mottok Morins sekretær 24. juni, en e-post der Morin ble omtalt som «skitten jøde», og der de begge ble truet med at de ville bli slått ned. Også jeg, som bare er en av mange som underskrev, mottok en e-post samme dag om at min skjebne nå til punkt og prikke liknet en forrædersk formann av et Judenrat (jøderåd). Visst var det navn på denne underskriftslisten som vi godt kunne ha klart oss uten. Avsenderen av den e-posten jeg mottok kritiserte meg for å la mitt navn stå side om side med Alain de Benoist⁵, og sammenliknet dette med «Hanna Arendts forhold til nazisten Heidegger» (sic). Tillat meg, en passant, å minne om at advokat Goldnadel, den store, påpasselige helten i arbeidet mot antisemitismen, selv ikke nølte med å skrive under på en liste der Alain de Benoist også figurerte under en kampanje mot angrepet på Serbia. Men det er jo ikke det samme.
Forhåpentligvis blir vi om ikke lenge vitne til opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel. Og vi skal ikke se bort fra at jødene da hovmodig vil pynte seg med intellektuelle som Edgar Morin som stod på palestinernes side under konflikten. Den freden som da kommer, og bare den, er det eneste som kan garantere for staten Israels eksistensgrunnlag. Hva om dette er den egentlige «kjærlighet til det jødiske folk»? Historien ender alltid med å feie vekk sensorene for å hedre de kvinner og menn som nektet å bøye seg. Når denne oppreisingen skjer vil dagens dømte kunne skrive en ny artikkel med tittelen «Israel-Palestina, endelig fred».
oversatt av S.S
1 Eichmann i Jerusalem, Pax, Oslo, 1998.
2 Edgar Morin er sosiolog og filosof av jødisk opprinnelse, medlem av motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, medlem i kommunistpartiet til 1951. I dag forsker ved det nasjonale forskningssenteret CNRS.
3 Komikeren Dieudonné ble først dømt for antisemittisme i en av sine forestillinger og siden frikjent av ankedomstolen i Paris.
4 Holocaust-industrien, refleksjoner over utnyttelsen av jødenes lidelser, Spartacus, Oslo, 2004.
5 Alain de Benoist, leder en ultrakonservativ, sekterisk bevegelse i Frankrike.