Israelske «krigsforbrytelser»

Israels opptrapping i Libanon har satt landet i brann gjennom bombeangrep mot sivil infrastruktur, byer og landsbyer, og kan ende med en regional konflikt med Syria og Iran. Aldri i nyere historie har Midtøsten vært herjet av så mange akutte kriser samtidig.

Flere titalls sivile drept med kaldt blod i Irak bare fordi de var «sunnier»: En type forbrytelse som ikke har vært begått i Midtøsten siden borgerkrigen i Libanon i 1975-76, da falangistmilitser skjøt ned muslimer bare fordi de var muslimer. Ifølge FN er nesten 6000 irakere drept bare i løpet av mai og juni i år.

Et hundretalls andre sivile, denne gangen i det sørlige Afghanistan, er blitt «utilsiktede ofre» (collateral damage) for den USA-ledede koalisjonens offensiv for å hindre Taliban i å «komme tilbake». Selvmordsattentater, som hittil har vært et ukjent fenomen i Afghanistan, skjer stadig oftere.

I Gaza sitter 1,5 millioner palestinere fanget som følge av den israelske hærens offensiv og EU og USAs avgjørelse om å fryse all direkte bistand til den palestinske regjeringen. Og opptrappingen i Libanon har satt landet i brann gjennom bombeangrep mot sivil infrastruktur, byer og landsbyer, og kan ende med en regional konflikt med Syria og Iran. Det nordlige Israel er på sin side paralysert av rakettangrep fra Hizbollah. På toppen av det hele forblir Iran-krisen uløst, og Teheran truer med å trekke seg fra Ikke-spredningsavtalen.

En vanlig juli måned, tre år etter at USAs president George W. Bush om bord på et hangarskip erklærte at kampene i Irak var over med sitt krigerske «Mission completed»! Denne sommeren har resultatene av eksperimentene til trollmannens læregutt eksplodert i all sin gru: Aldri i nyere historie har Midtøsten vært herjet av så mange akutte kriser samtidig. Selv om hver av disse krisene har sin egen logikk, er de knyttet sammen av et utall tråder. Dette gjør delvise løsninger enda vanskeligere og får hele regionen til å bevege seg enda raskere mot kanten av stupet.

HVEM BEGYNTE? Mange kommentatorer har årsaksforholdet klart for seg: Problemet er Hizbollah, som ikke bare har som mål å ødelegge Israel, men «å destabilisere hele den vestlige verden». Denne organisasjonen og dens støttespillere ønsker intet mindre enn å «innstifte et universelt islamistisk diktatur». En slik analyse, som for tiden tvinger seg fram i media og fra politisk hold, sammenfaller med analysen til de nykonservative kreftene i USA: En ny verdenskrig har startet.

Michael Leeden, forsker ved American Entreprise Institute, oppsummerer analysen slik: «Det er en krig, og den utspiller seg nå fra Gaza til Israel, gjennom Libanon, og derfra til Irak via Syria. Midlene er forskjellige, fra Hamas i Gaza, Hizbollah i Syria og Libanon, og til den mangefasetterte ‘oppstanden’ i Irak. Men bak alt står én sjefsdirigent, og det er det iranske mullakratiet, den revolusjonære islamske fasciststaten som erklærte krig mot oss for 27 år siden og som nå må holdes ansvarlig.»

«It’s our war» (det er vår krig) proklamerer en hovmodig William Kristol, en av de viktigste nykonservative ideologene. Den israelske regjeringen, ledet av Ehud Olmert, befinner seg ifølge Kristol på den «gode siden» i kampen mot det som skal være er et «omfattende forsøk på å destabilisere den vestlige verden». Og i uttalelsen fra G8-toppmøtet i St. Petersburg, som kom mens bomberegnet øste over Libanon, het det at Israel «har rett til å forsvare seg».

HVEM BEGYNTE? Den 12. juli, under en militær operasjon ledet av Hizbollah mot en israelsk patrulje, ble seks drept og den libanesiske organisasjonen tok to israelske soldater til fange. Kom dette som lyn fra klar himmel? La oss minne om at mindre sammenstøt er vanlig, spesielt rundt den omstridte sonen Shebaa Farms, som hele den libanesiske regjeringen mener er et okkupert område. La oss også minne om at israelske fly hver eneste dag ulovlig flyr over libanesisk luftrom, samt at Israel 26. mai drepte en leder for Islamsk Jihad i Libanon og holder libanesiske militante fengslet, deriblant Samir al-Qantar (siden 1978) og Nassim Nisr og Yahya Skaf (siden 1982).

Hvis man anser Hizbollahs aksjon som illegal, hvordan skal man da betegne den systematiske ødeleggelsen av Libanon som ble satt i gang i kjølvannet av aksjonen? En operasjon som har hatt sivil infrastruktur, byer og landsbyer som mål og som har tvunget over 600 000 mennesker til å flykte fra sine hjem? Ifølge folkeretten, som det internasjonale samfunn gjerne smykker seg med, har dette et navn: «krigsforbrytelser».
I tilleggsprotokoll I (1977) til Genève-konvensjonene defineres prinsippet om forholdsmessighet klart og tydelig. Angrep er «forbudt der man kan forvente at de samtidig forårsaker tap av menneskeliv i sivilbefolkningen, forvolder skader på sivile personer eller sivil eiendom som er overdrevne i forhold til den konkrete og direkte militære fordelen som oppnås.» Hvem kan mene at det uttalte målet – å redde to soldater – står i forhold til de mange ødeleggelsene og tap av menneskeliv som israelske bomber har ført til? Er livet til en araber, en libaneser, mindre verdt enn livet til en israeler?

Den israelske offensiven er langt fra å ha oppnådd sitt mål. Hizbollah er det største partiet i Libanon, med en sterk posisjon i den viktigste folkegruppen i landet, sjiamuslimene. Hizbollah nyter også stor prestisje etter frigjøringen av Sør-Libanon i 2000 og har 12 representanter i nasjonalforsamlingen. Partiet er alliert med sterke politiske krefter, som general Michel Aouns bevegelse, Kommunistpartiet, Det nasjonale sosiale partiet i Syria, innflytelsesrike sunnimuslimske personligheter som Osama Saad og Omar Karami, samt maronittiske personligheter som Suleiman Franjieh. Å betrakte Hizbollah som en «liten brikke i Iran og Syrias spill» er en fantasiforestilling.

Anthony H. Cordesman, en av de mest innflytelsesrike forskerne ved Center for Strategic and International Studies i Washington, som neppe kan mistenkes for å være islamist, påpeker: «Analytikere og journalister bør være nøye med å holde seg til fakta når de skal dekke Irans rolle i de pågående kampene. En rekke kilder – deriblant israelske politikere, embetsmenn og offiserer – har begynt å bruke krisen i Libanon til å finne nye grunner til å angripe Iran (…). Resultatet er at mistanker og ufullstendige fakta blåses opp til konspirasjonsteorier. USAs etterretningstjenester har ikke funnet bevis på at Iran dominerer eller kontrollerer Hizbollah. I mesteparten av tiden Hizbollah har eksistert, har de likevel betraktet Iran som en hovedkilde til organisasjonens penger og våpen.»

ET AV DE FØRSTE MÅLENE FOR den israelske «selvforsvarsoperasjonen» var den sivile flyplassen i Beirut. Historien gjentar seg. Mot slutten av 1968, før Midtøsten hadde kommet seg etter krigen i juni 1967, organiserte den palestinske motstandsbevegelsen seg. Den radikale organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) angrep 26. desember 1968 et fly fra det israelske flyselskapet El-Al på flyplassen i Aten og drepte en pensjonert offiser. Et av medlemmene i kommandogruppen var fra Libanon, og gruppen påtok seg ansvaret for operasjonen fra Libanon. To dager senere ødela en israelsk styrke 13 rutefly på den internasjonale flyplassen i Beirut.

FNs sikkerhetsråd fordømte enstemmig denne aksjonen og krevde at Israel skulle betale for skadene, noe som aldri ble gjort. Frankrike erklærte at prinsippet om «represalier» var uakseptabelt, og general de Gaulle innførte embargo på våpen som skulle til Israel. Frankrike nektet å levere 50 Mirage-fly som Israel allerede hadde betalt for.

I en uttalelse fra den franske regjeringen 8. januar 1969 het det: «Man har sammenlignet attentatet mot et israelsk fly i Aten og operasjonen mot flyplassen i Beirut. Disse operasjonene er imidlertid ikke sammenlignbare. I Aten dreide det seg om et angrep organisert av personer som tilhører en illegal organisasjon. I Beirut ble operasjonen gjennomført av en stat med dens militære utrustning, deriblant franskproduserte Super-Frelon- og Alouette-fly, mot sivile installasjoner i en annen stat.» Paris nølte heller ikke med å kritisere «den israelske innflytelsen (som) skinner igjennom på en bestemt måte i miljøer som står pressen nært». På den tiden la ikke gaullistene fingrene imellom.

Vi er nå inne i det 40. året med okkupasjon – av Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem samt Golan-høyden i Syria. På tross av de utallige resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd, på tross av fredsplaner – i «veikartet for fred», fremmet av USA, FN, EU og Russland, ble det slått fast at den palestinske staten skulle opprettes innen slutten av 2005! – blir situasjonen stadig verre i Palestina.

Året 2005 brakte ingen framskritt overhodet. Selv om israelske myndigheter i Tel Aviv ustanselig hevdet at Yasir Arafat var «et hinder for fred», fikk Arafats død og valget av Mahmoud Abbas (Abu Mazen) som hans etterfølger ikke Ariel Sharon til å oppgi sin «unilaterale» politikk. Tilbaketrekningen fra Gaza sommeren 2005, som ble hyllet av politikere og medier som en «modig handling», ga dødsstøtet til det som var igjen av Oslo-avtalene: at prinsippet om at fred oppnås gjennom bilaterale forhandlinger. For innbyggerne i Gaza førte ikke evakueringen til at situasjonen ble bedre, snarere tvert imot (se under).

Mens koloniseringen i form av bosettinger fortsatte enda mer intensivt på Vestbredden (se side 4-5) og «fredsprosessen» begrenset seg til en setning i uttalelser fra «det internasjonale samfunn», vant Hamas valget i januar 2006. Det burde ikke ha kommet som noen overraskelse. Men palestinerne ble straffet for å ha «stemt feil», spesielt av EU, som kuttet den direkte bistanden til den palestinske selvstyremyndigheten. Dermed bidro man enda mer til å rasere de materielle betingelsene til den palestinske befolkningen og til oppløsningen av palestinske institusjoner.
HVA MED RAKETTENE SOM SKYTES fra Gaza mot den israelske byen Sderot? Gideon Levy, israelsk journalist i avisen Haaretz, spør: «Hva ville skjedd hvis palestinerne ikke hadde skutt Qassam-raketter? Ville Israel ha opphevet den økonomiske beleiringen man har påtvunget Gaza? Ville Israel åpnet sine grenser for palestinske arbeidere? Løslatt fanger? Møtt valgte palestinske ledere og innledet forhandlinger? Overhodet ikke. Hvis innbyggerne i Gaza hadde forholdt seg i ro, som Israel forventer av dem, ville deres sak ha forsvunnet fra dagsorden – her og i resten av verden. (…) Ingen ville ofret en tanke på folket i Gaza og deres skjebne hvis de ikke hadde gått til voldelige aksjoner.»

Den 27. juni, etter en periode med sterke spenninger, undertegnet alle palestinske organisasjoner (unntatt Islamsk Jihad) et dokument som oppfordret til en politisk løsning basert på etablering av en palestinsk stat ved siden av Israel. Avtalen slo også fast at den væpnede motstandsbevegelsen skulle begrense sine aksjoner til de okkuperte områdene. Dette åpnet for en nasjonal samlingsregjering som kunne være i stand til å føre fredsforhandlinger. Dagen etter «returnerte» imidlertid den israelske hæren til Gaza, med kidnappingen av en av deres soldater som påskudd. I virkeligheten var oppdraget å «likvidere» Hamas.
Også i dette tilfellet kan de israelske aksjonene betegnes som «krigsforbrytelser»: bombing av kraftstasjoner og departementer, fengsling av folkevalgte palestinske ledere og rasering av hus, samt bruk av sivile som menneskelige skjold. Den sveitsiske regjeringen, som er depositar for de internasjonale konvensjonene om humanitærrett, bemerket 4. juli 2006 at «det er ingen tvil om at Israel ikke har tatt de forholdsregler folkeretten krever for beskyttelse av sivilbefolkninger og infrastruktur».

Krig mot palestinerne, krig mot Libanon: De to offensivene bygger på samme strategi, nemlig å tvinge igjennom en «løsning» som ivaretar Israels interesser. De siste 40 årene har Vestens støtte til Israels politikk aldri vært så stor som nå. Få offisielle stemmer opponerer, bortsett fra Vatikanet.

Og nok en gang viser den arabiske verden hvor maktesløs den er. De arabiske statene som er alliert med USA, har vært ute av stand til å øve press på Washington. De har nøyd seg med å slutte seg til fordømmelsen av Hizbollah og Hamas, og rettferdiggjør på den måten Israels handlinger. Saudi-Arabias utenriksminister Saud al-Faisal har bedt ikke-arabiske parter om ikke å blande seg inn i konflikten: Han mente selvfølgelig ikke USA, men Iran…
Som Abd-al-Wahab Badrakhan påpeker i en lederartikkel i den panarabiske dagsavisen Al-Hayat: «Alle arabere, fra Atlanterhavet til Golfen, vet at fredsprosessen er død og begravd og at araberne er blitt lurt en, to og tusenvis av ganger. (…) De vet ikke hvordan de skal komme seg ut av myra de har sunket ned i. Derfor, enten vi liker det eller ikke, er siste ord overlatt til dem vi kaller ‘ekstremister’ eller ‘eventyrere’». Hamas ble stiftet i Gaza i 1987 i forbindelse med den første intifadaen, etter 20 år med israelsk okkupasjon. Hizbollah ble stiftet under kampen mot okkupasjonen som etterfulgte den israelske invasjonen av Libanon i 1982. Hvilken ny voldelig organisasjon vil vokse fram fra dagens ødeleggelser i sedertreets land?

oversatt av G.E.<
BR>
1 Se Gérard Dupuy, «G8 hors-jeu» (G8 ute av spill), Libération, 17. juli 2006.

2 NationalReview Online, 13. juli 2006.

3 Weekly Standard, 24. juli 2006.

4 Crimes de guerre. Ce que nous devons savoir (Krigsforbrytelser. Det vi burde vite), Autrement, Paris, 2002.

5 www.csis.org/media/csis/pubs/060715_hezbollah.pdf

6 Se Xavier Baron, Les Palestiniens, un peuple (Palestinerne, et folk), Le Sycomore, Paris.

7 Sitert av Samy Cohen, De Gaulle, les gaullistes et Israël, Alain Moreau, Paris, 1974, s. 134.

8 Haaretz, 9. juli 2006.

9 Hamas overholdt våpenhvilen med Israel fra februar 2005 til 10. juni 2006. Organisasjonen oppga våpenhvilen etter en rekke målrettede likvideringer og drapene av en palestinsk familie på stranden i Gaza 10. juni.

10 Se rapporten fra den israelske organisasjonen B?Tselem, btselem.org/english

11 Al-Hayat, Beirut, 17. juli.