Situasjonen for Palestina er nesten like håpløs nå som den var i 1967. Med ekstremt skjeve maktforhold, israelsk bosetting og vaklende vestlig støtte er palestinerne låst fast i en moderne apartheid.
I motsetning til de vestlige landene, nekter mange land i det globale sør å velge side i krigen i Ukraina. Holdningen til de USA-allierte kongedømmene i Persiabukta er her talende: De fordømmer både den russiske invasjonen og sanksjonene mot Russland.
Etter elleve dager med konflikt, 230 døde på palestinsk side og tolv på israelsk, har Israel og Hamas inngått en betingelsesløs våpenhvile. Men uten en levedyktig stat og slutt på koloniseringen vil palestinerne fortsette å kjempe for sine rettigheter.
Al-Jazeera gikk undercover for å avdekke metodene til de mektige pro-israelske pressgruppene i USA. Men like før dokumentaren skulle sendes, ble den stanset av geopolitiske årsaker.
I over et år har Qatar klart å styre unna farene og få motstanderne på defensiven. Hvilken pris vil palestinerne betale for den nye politikken?
Femti år etter seksdagerskrigen. På seks dager i juni 1967 erobret Israel Sinai, syriske Golan, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza. Femti år senere fortsetter okkupasjonen, men forsøket på å utslette palestinernes drøm om eget land stanger mot en lang historie med motstand.
Terrorisme er et vagt begrep, hvor terroristen først og fremst er den Andre. Problemet er at denne hendige fienden tilslører den politiske virkeligheten i Midtøsten, og gir næring til en «sivilisasjonskrig» med dødbringende konsekvenser.
Det er umulig å ta feil, vi ser nå en relansering av «krigen mot terror» i Midtøsten, i rett linje fra korstoget George W. Bush startet etter angrepene 11. september 2001.
Gaza tok imot 200 000 palestinske flyktninger fordrevet av Israel i 1948. Under elendige levekår vokste det her fram en politisk bevissthet og motstandsvilje, som Israel i over 60 år har prøvd å kvele med ekstrem brutalitet.
Grunnen til at forhandlingene mellom Israel og Palestina brøt sammen og aldri vil lykkes.
Saudi-Arabia i stormens øye. Kongedømmet er omringet av urolige naboland, men frykter mest av alt at Iran skal bli tatt inn i varmen.
Statskupp? Folkeopprør? Ny fase i revolusjonen? Det er vanskelig å tolke de store demonstrasjonene som ledet til at Mohamed Mursi ble styrtet 30. juni. Brorskapet har mye av ansvaret for nederlaget sitt, men bak demonstrantene ser vi konturene av militæret og det gamle regimet.
Mens nye fredsforhandlinger forberedes i Genève, har den syriske hærens og Hizbollahs nylige seire fått USA til å sende våpen til opprørerne. Blodbadet vil fortsette, så lenge alle i spillet rundt Syria fortsetter å se på konflikten som et nullsumspill.
I vestlige medier kan man få inntrykk av at den arabiske verden domineres av en sunniislamsk allianse mellom Emiratene og Det muslimske brorskapet for å innføre strenge religiøse regimer. Bildet er imidlertid mer sammensatt. I Saudi-Arabia og Emiratene er Brorskapets suksess i Egypt og Tunisia alt annet enn gode nyheter. Koranen er ikke nødvendigvis det beste kompasset for å navigere i det politiske landskapet etter de arabiske revolusjonene.
Mohamed Morsi har klart å marginalisere hæren, men står nå overfor andre opposisjonsgrupper og mange egypteres mistro mot Det muslimske brorskapet.
Libanesiske Georges Ibrahim Abdallah har sittet i fransk fengsel siden han ble dømt i 1987 under uklare diplomatiske omstendigheter. Innblanding fra amerikanske og israelske myndigheter kompliserer saken ytterligere.
På tross av Assad-regimets brutale framferd, fortsetter demonstrantene å utfordre det. Kravene deres er de samme som i Bahrain og Jordan, men intern splittelse og utenlandsk innblanding truer med å skape konflikt mellom trossamfunn.
I 1948 nølte USA med å anerkjenne Israel. I 2011 nøler Obama ikke med å blokkere et palestinsk medlemskap i FN. USAs veto tar nok en gang sikte på å utsette beslutningen og satse på bilaterale forhandlinger. Israels forakt for folkeretten levner disse få sjanser til suksess.
Søndag 31. juli angrep de syriske regjeringsstyrkene byen den symbolske opprørsbyen Hama. Le Monde diplomatiques Alain Gresh besøkte byen like før angrepet.
Revolusjonen som ble innledet med styrting av Mubarak har bare så vidt begynt. Overalt i gatene, på fabrikkene og kafeene uttrykker egypterne sine ønsker om frihet og reelle endringer, et samfunn der de fattige ikke lenger ignoreres.
Komiteen som organiserte demonstrasjonene 15. mai oppfordret alle palestinere, i utlandet og i de okkuperte territoriene, til å gå mot Israel. De ba dem avstå fra all vold, og bare bevæpne seg med palestinske flagg. Mobiliseringen er et svar på de mislykkede fredsforhandlingene og blindsporet Hamas og Fatah har havnet i.
Mens Europa oppslukes av frykt for massiv innvandring fra Libya, er USA er bekymret for hvilken innvirkning den arabiske oppvåkningen vil få på maktbalansen i regionen. Araberne derimot, er mest opptatt av å vinne frihet og kontroll over sine egne liv og samfunn, uten innblanding fra øst og vest.
Begge land er med i G20-klubben, men Saudi-Arabia, vokter av islams hellige steder, og ateistiske Kina står svært langt fra hverandre, ikke bare rent fysisk, men også ideologisk. Likevel har de knyttet nære bånd de siste ti årene, økonomisk, kulturelt og religiøst, og militært.
Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Apartheidregimet oppsto i Sør-Afrika nesten samtidig som staten Israel ble proklamert. De to landene utviklet raskt et tett samarbeid, der Israel blant annet hjalp Sør-Afrika til å skaffe seg atombomber. Hvordan kunne to så tilsynelatende ulike regimer samarbeide tett i over førti år?