Nord-Amerika

Opportunistiske tenketanker

Finnes det virkelig 4500 tenketanker i USA og 700 i Europa? Fra 2000 -2003 pøste ExxonMobil åtte millioner dollar inn i et førtitalls tenketanker for å tilbakevise hypotesen om global oppvarming. Så hvordan skiller deres «forskning» seg fra simpel lobbyvirksomhet?

Posted on



I USA er de politiske partiene blitt maskiner som skal velge de riktige kandidatene. Det intellektuelle arbeidet de politiske representantene trenger utarbeides andre steder. Som kjent er det først og fremst tenketankene som påtar seg dette arbeidet i USA. Disse tenketankene kjennetegnes sjelden av å være opptatt av offentlige goder og interesser. Deres aktiviteter dreier seg for det meste om å gi prioritet til interessegruppene som finansierer dem et skinn av vitenskapelighet og interesseløshet. Hva er tilfellet i Europa?

Dette spørsmålet er det mulig å få større innsyn i takket være Stephen Boucher og Martine Royo, som på en konsis og klar måte knytter deres undersøkelse til en kronologi over opprettelsen av de viktigste forskningsinstituttene i Frankrike og portretter av grunnleggerne deres.1 De nøyer seg ikke med å samle inn utsagn fra tenketankenes nettsteder og svøpe dem inn i en mengde generelle bemerkninger om idekampen i en «sammensatt» verden. Det grundige undersøkelsesarbeidet gjør verket originalt.

Men sjelden, og dessverre for forfatterne, har et forord i så stor grad fratatt leserne lysten til å lese resten av boken. Denne korte teksten til Pascal Lamy, generaldirektøren for Verdens handelsorganisasjon (WTO) hjemsøkes av ideologisk affinitet med temaet. Med litt godvilje kan det kanskje unnskyldes med å ha blitt «redigert» i ventehallen på en flyplass. Teksten består av en rekke klisjeer om et tema som allerede er overlesset: «den franske forsinkelsen», «nødvendigheten av å berike den politiske debatten», oppfordringer til «sivilsamfunnet» (der Lamy inkluderer «bedriftslederne», men utelukker fagforeningsledere). Han erklærer selgende: «Europa og Frankrike trenger tenketanker. Ikke bare finnes det færre hos oss enn i USA, deres refleksjoner er ofte utilstrekkelig.»

Er vårt «behov» for «refleksjon» påtvingende? Ved å påpeke at «de best utstyrte og mest innflytelsesrike tenketankene står i sentrum eller til høyre i den amerikanske politikken,» relativiserer forfatterne fort ønsket om å gjeninnhente «forsinkelsen» på området. Noen av tenketankenes mange «kjennetegnende kriterier» er nødvendigheten av «å ivareta intellektuell selvstendighet og være løsrevet fra spesifikke interesser». På bakgrunn av disse kriteriene, finnes det virkelig 4500 tenketanker i USA og 700 i Europa? Ronald Reagan rekrutterte femti medlemmer fra administrasjonen sin til tenketankene Hoover Institution, Heritage Foundation og American Enterprise Institute. Man vet godt hvilke «spesifikke interesser» disse tjener.

Mellom 2000 og 2003, pøste ExxonMobil 8 millioner dollar inn i et førtitalls tenketanker for å tilbakevise hypotesen om global oppvarming. Hvordan skiller «forskningen» seg fra simpel lobbyvirksomhet, når den på denne måten blir en leiesoldat? I en samtale med forfatterne forklarer tidligere fransk statsminister Michel Rocard: «Noen selskaper oppfatter finansiering av tenketanker og dermed ytringsfrihet som en del av deres sponsorstrategi. Jeg deltok for eksempel i en tenketank om vann finansiert av Véolia (verdens størst private vannselskap), et selskap som praktiserte en god interesseløshet.» Tror han virkelig på dette? Sannsynligvis. Véolia har altså ikke kastet vekk pengene sine.

Mellom tenketankene og mediene blir båndene stadig tettere. Korrespondent og direktør for Radio France i Brussel, Quentin Dickinson, ser i studiene at tenketankene produserer «frukten av en intens kollektiv anstrengelse som letter arbeidet vårt. De samler på tjue eller femti sider elementer det ville tatt dagevis å lete opp.» Vinner den «balanserte» informasjonen fram? Under dekke av mangfoldighet og idedebatter, er det ikke blitt for tidsriktig å gi ordet til representanter fra tenketanker – som med første øyekast er vanskelige å skille fra hverandre? I en nyhetsending i France Inter nylig ble ordet først gitt til forretningsmannen Claude Bébéar, grunnleggeren av tenketanken Institut Montaigne, og etterpå til mannen bak til tenketanken République des idées, historikeren Pierre Rosanvallon. Førstnevnte står litt til høyre, den andre litt til venstre. Begge to signerte i 1994 Minc-rapporten om «Frankrike i år 2000», et liberalt manifest bestilt av daværende statsminister Edouard Balladur.

«Flesteparten av forskerne i Frankrike,» understreker forfatterne, «har alltid jobbet med statsdannelse takket være offentlige midler. Derfor ses de ikke på som ordentlige tenketanker i de anglo-saksiske landene der kriteriet for uavhengighet er privat finansiering.» Vel vitende om at en slik omvending av verdier er kjennetegnende for den liberalistiske gjenreisningen, er det med forundring og bekymring man begir seg i kast med den detaljerte innholdslisten Pierre Emmanuel Moog fører over tenke- og påvirkningsklubbene, over deres hovedaktører og finansieringsstrukturer. Han lar oss skille mellom de «virkelige tenketankene» og de andre.2

Oversatt av R.N.
1 Stephen Boucher og Martine Royo, Les Think Tanks, cerveuax de la guerre des idées (Tenketankene, hjernene i idekrigen), Le Félin 2006.

2 Pierre-Emamanuel Moog, Les Clubs de réflexion et d?influence 2006-2007 (Tenke- og påvirkningsklubbene 2006-2007), Editions L?Expansion, Paris 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver