15. oktober 1989 i Paris døde en av de mest bemerkelsesverdige forfatterne fra annen halvdel av 1900-tallet. Hendelsen ble ledsaget av en mer eller mindre gjennomført likegyldighet. Hans navn? Danilo Kis. Han var jugoslaver (og holdt fast ved denne betegnelsen). Mange forfattere i hele verden, fra Susan Sontag til Juan Goytisolo, fra Joseph Brodsky til Milan Kundera, verdsatte ham på det høyeste. Han hadde til og med vært bare noen stemmer fra å få nobelprisen i litteratur. Men hans publikum i Frankrike – landet han bodde i – forble tause, nærmeste hemmelighetsfulle. Alt tydet på at han kunne få en posthum anerkjennelse, at han virkelig skulle bli oppdaget og verdsatt. Men man må bare konstatere at det ikke har skjedd. Til tross for at man etter hans død har forsøkt å veie opp for dette ved å trykke opp og oversette bøkene hans (i Spania ble en utgivelse av hans samlede verker nylig igangsatt), er han, utenfor sitt nå forsvunne land, stort sett ukjent for de fleste. Det skulle være på høy tid å yte ham den rettferdigheten han fortjener.
KIS BLE FØDT I 1935 i Subotica, på grensen mellom Jugoslavia og Ungarn. Faren hans var ungarsk jøde, og moren opprinnelig fra Montenegro. I 1939, da han var fire år, ble han døpt i den ortodokse kirken i Novi Sad, i Vojvodina (en provins i Nord-Serbia). Hensikten med denne dåpen var først og fremst å beskytte ham mot de ventede jødeforfølgelsene. Etter de tragiske «kalde dagene» i Novi Sad, i januar 1942 (massakrer der ungarske fascister gikk løs på jøder og serbere fra Vokvodina) ble han til han var 13 år boende i fødebyen til faren – som på sin side er en sentral figur i tre av romanene hans, og som ble deportert til Auschwitz og aldri kom tilbake. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
