Litteratur mot den evige nåtid
Rundt år 2000 følte de fleste store forfattere et behov for å ta opp historiske emner. Innbød tidspunktet til et statusoppgjør eller inntok litteraturen et nytt territorium?
Errós bildekrig
Erró er ikke en utstøtt kunstner. Man har ikke lenger tall på hvor mange utstillinger han er viet verden over. Likevel er han lite kjent blant det store publikum. På sett og vis er bildene hans mer kjente enn ham selv. Få aner hvor enormt, mangfoldig og grenseløst hans livsverk er. Og hvor politisk potent det er.
Fremmedgjøring via kitsch
Milan Kunderas siste bok, Une rencontre, tar bare sporadisk opp politiske problemstillinger, akkurat som hans andre bøker. Men man trekker en altfor rask slutning dersom man benekter den politiske dimensjonen i hans verk.
Magikeren Cortázar
Julio Cortázar (1914–1984) var en 1900-tallets store mestere innen fantastisk litteratur. I hans kortprosa kommer hans fantastiske realisme til uttrykk for fullt. Hans brennende politiske engasjement gjorde aldri at han fornærmet leserne med å blande sammen litteratur og pedagogikk. Han så snarere på litteraturen i seg selv som revolusjonær.
Jean-Luc Godard – den siste tenker
Jean-Luc Godard blir ofte framhevet for sine revolusjonerende filmer på 60-tallet, mens hans senere verk blir tolket som famlende forsøk på å finne tilbake til kreativiteten. Godards utvikling må snarere ses som en kamp mot å redusere filmkunsten til en vare. Godard er filmskaperen som nektet å gi etter for kulturindustrien.
Forfalskningens mekanismer
Den jugoslaviske forfatteren Danilo Kis var en av de mest bemerkelsesverdige forfatterne fra slutten av forrige århundre. Forfattere fra hele verden verdsatte ham på det høyeste–eksempelvis Susan Sontag og Milan Kundera. Forfatterskapet er preget av et typisk sentraleuropeisk livsløp, særlig den konkrete og tragiske opplevelsen av fascismen og stalinismen. Kis maktet å ta for seg tragediene i det 20. århundret med humor og ironi. Fremfor å stille «sannheten» opp mot etablerte løgner, tok han for seg forfalskningens mekanismer. I forfatterskapet finner vi en fascinasjon for virkelighetsflukt, manipulasjon og iscenesettelse av feller.
Vår tids skuespillsamfunn
Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».
En engasjert intellektuell
Pier Paolo Pasolini var en intellektuell av den typen som aldri lot seg ufarliggjøre av den dominerende kulturen. Pasolini mente snarere at oppgaven til kunstnere og intellektuelle som vil være solidariske med «jordens fordømte», må være å snu opp ned på rådende verdensoppfatninger og sette dem i krise.
En stor tyrkisk roman
I romanen Snø bruker Orhan Pamuk sitt enorme talent i beskrivelsen av de religiøse og politiske spenningene i hvert individ, de som forklarer personenes tvetydige, motsetningsfylte adferd, redsel og ubesluttsomhet.
Kundera om romankunsten
Milan Kunderas essay Le rideau déchiré, det sønderrevne sceneteppet, er befriende lesning for alle som anser romanen som en særegen kunstart.