Fokkin’ England

Man kan knapt tenke seg to mer ulike filmer, i tema, stil og tone, enn Shawn Meadows’ This is England og filmen jeg anmeldte i LMDs augustnummer, Lady Chatterley. Ikke desto mindre er begge filmenes åpning preget av horrible krigsskader ¬¬– amputasjoner og ben revet vekk av granater. I This is England skjer det i form av en dokumentarisk revy. Foruten Mrs. Thatchers krig mot fagforeningene får vi også se sjeldne opptak fra Falklandskrigen – et av dem viser en britisk soldat med benet skutt vekk.

Thatchers krig mot «The Argies», som The Sun yndet å kalle motparten, er bakteppet for 12 år gamle Shauns oppvekst. Vi befinner oss i juli 1983, i en navnløs by som ifølge filmtidsskriftet Sight & Sound må ligge mellom Nottingham og Grimsby. Shaun savner faren som falt på Falklandsøyene et drøyt år tidligere. Han blir mobbet for å ikke være up-to-date. Han tar igjen. Moren forærer ham det nest beste sko-alternativet, siden kirsebærfargede Dr Martins ikke føres i hans størrelse. Hvorfor skal han ha akkurat slike? Jo, i mellomtiden er Shaun kommet i kontakt med en gruppe skinheads, som ganske snart adopterer ham – og slike sko er et av gruppens kjennetegn. Et annet er at alle liker ska-musikk. Et viktigere fellstrekk ligger i sakens natur: Shaun blir barbert på hodet av gruppeleder Woodys kjæreste Lol – til morens fortvilelse.

Shaun har et desperat behov for tilhørighet, «rollemodeller» som det heter på sosionomisk, og han har havnet i en gruppe rotekte no future-ungdom. De har ingen plass i Thatchers framtidsplaner, og de vet det. De vet bare ikke hva de skal gjøre med det, annet enn å punke opp nye, ennå ubebodde leiligheter. I bunn og grunn er de normalt følsomme, søkende ungdommer, og framstår mer og mer som en uensartet gruppe – især når venninnene er med. Gjennom skikkelser som den aparte punkerjenta Smell blir vi minnet om det konstante teatralske innslaget i britisk motkultur. Smell er, i alle fall medregnet frisyren, nesten dobbelt så høy som Shaun, likevel er det hun som skal gi ham det første kyss.

Men et langt viktigere uskyldstap skal finne sted. Inn kommer Combo, karismatisk skinhead som har sittet i fengsel en god stund. Combo provoserer Shaun når han begynner å snakke om Falklandskrigen, men skal likevel komme til å bli et slags farssubstitutt. I mellomtiden klarer Combo å splitte gruppen (og overta den), for det skal vise seg at han er blitt rasist og tilknyttet National Front i fengslet.1 Woody liker det ikke, og gruppens svarte medlem, Milky, er naturligvis bekymret. Men Combo er en slu manipulator som vet å spille på både nasjonalfølelse, nonkonformisme og gruppementalitet. Han sier «fucking» (’fokkin’) i annenhver setning, men har retoriske gaver som skal vise seg sterkere enn Woodys halvpoesi. Og han vet akkurat hvordan han skal klare å fange inn Shaun – generelt gjennom faderlig omsorg, spesielt ved å la Shaun hevne seg på en innvandrerbutikk der han før skinhead-tiden gjorde seg til persona non grata. Shaun blir Combos maskot og nikkedukke, og skjønner overhodet ikke hva slags spill han er involvert i, ikke før den farlig sentimentale Combo avreagerer på eks-kjæresten Lols kalde avvisning av både gaven hans og ham selv. Det som følger er en av de vondeste ultravoldelige scenene jeg har sett på film. Og Shaun? Cured, all right?

ULTRAVIOLENCE – DET RIMERA Clockwork Orange, kanskje den gjengfilmen som This is England ligner minst på – eneste likhetspunkter måtte være gjengens blinde herjing og grupperivalisering i første del. Her er ingen gjennomgripende samfunnssatire, ingen narrativ ironi, intet utspekulert identifikasjonsspill eller uhørte kunstgrep à la ballespark i slow-motion akkompagnert av Rossini – no fokkin’ Rossini ’ere! Samtidssatiren begrenser seg stort sett til mikronivå, og om skikkelsene er i utvikling, så er strengt tatt ingen av dem flertydige. This is England er en realistisk film i betydningen gjenkjennelig for mange engelskmenn, og stort sett plausibel for andre. En overveiende skarpsynt og usentimental rapport fra regissørens egen oppvekst i samme region og epoke (Meadows er født i 1972). Som sådan, som et menneskelig og sosialt dokument, gjør den inntrykk, men her ligger nok også filmens begrensning.

Det er lite å utsette på håndverket i filmen. Meadows har klart å gjenskape 80-tallsfargene og de tidsriktige gjenstandene. Han er dyktig med billedveksling, og de fleste scenene er dramaturgisk overbevisende. Men spesielt billedsiden mangler det lille ekstra, den oppløftende gesten. Jeg etterlyser ikke bravurestetikk, men samfunnskritikk og realisme må ikke nødvendigvis bety TV-stil. Det har, for å holde oss i det britiske landskapet, både Lindsay Anderson og Neil Jordan bevist, også tilsvarende tidlig i karrieren.

Musikken er et pluss, så vel Ludovico Einaudis originalmusikk som innslag av ska, i første rekke Toots & the Maytals. Og sannelig har ikke Meadows inkludert et musikkstykke som står sentralt i Kubricks gjengfilm: Elgars «Pomp and Circumstance March nr. 1».

Det har vært mye snakk om dokumentarinnslagene i filmen. De er frapperende, men utgjør såpass liten del av spilletiden at det virker litt tullete når reklame og forhåndskommentatorer påstår at de er verdt kinobesøket i seg selv. Dokumentarklippene viser hvor effektivt en handling kan plasseres historisk, men også hvor løs sammenhengen ofte er mellom en epokes store politiske omveltninger og det partikulære livet som skildres. Vi møter riktignok et Falklandsoffer og en fabrikkarbeider som kanskje skal ut i streik, og vi får hatske ord om Thatcher – fra ytre høyre! Men ungdommene vi møter, er primært opptatt av musikk, klær, øl og personlig anerkjennelse.

Stephen Graham er skummelt overbevisende som nynazisten Combo

Men det går an å vinkle dette på en annen måte. Dagens Nyheters anmelder Johan Croneman har som en av sine få innvendinger mot filmen (han gir den 4 av 5 poeng) at politiske spørsmål vektlegges i for stor grad til at det skulle være plausibelt. Samfunnsforholdene har lite å gjøre med Shauns søken, det er faren han savner. Og sett fra en 12-årings perspektiv er det knapt et argument at faren er ofret i en høyst politisk krig. Men det er vel slik at politikk, særlig i sine skitneste utgaver, har det med å spille en rolle i barns liv – over hodene deres. Cronemans andre motargument er lettere å godta: Filmens slutt (som verken han eller jeg vil røpe) er altfor sentimental og tilbakeskuende, siden vi skjønner at ingenting kan bli som før.

JEG HAR IKKE SETT noen av regissør og manusforfatter Meadows’ tidligere spillefilmer. Den nye filmen, på sett og vis tredje ledd i en løs oppveksttrilogi, er et såpass habilt arbeid – «Meadows’ most fluently made and mature film yet»2 – at det skal bli spennende å se om han ved neste korsvei klarer å overskride den litt safe stien han er inne på nå. Skuespillerne er overveiende nesten-debutanter – noen av dem spilte i hans forrige film. Stephen Graham, som allerede har hatt roller hos etablerte regissører som Martin Scorsese og Alex Cox, er skummelt overbevisende som Combo, men det er lett å se ham for seg i en identifikasjonsrolle også. Thomas Turgoose (13 år) er blitt hyllet som et unikt talent overalt hvor filmen er vist, og sant nok! Men man vet aldri med barnestjerner, kanskje blir de enda større som voksne (Christian Bale, Jodie Foster), kanskje blir de revisorer eller politikere. Noen burde «caste» ham som den unge Churchill. Se selv.

Men la oss ikke glemme Margaret Thatcher, den store birolleinnehaver! Filmen om henne kommer sikkert en dag, og fanklubben er ennå stor. Hun gjorde mange briter rikere, enda flere fattigere. Med en miks av Rule Britannia og orwelliansk retorikk gikk hun til krig for en liten øygruppe, mot et regime3 som til forveksling lignet hennes venn Pinochets. Hun gjorde mange mennesker ulykkelige for livet uten en eneste god grunn. Men hun fikk togene til å gå presist igjen. Like fokkin’ Mussolini she did.

© norske LMD