«Krise? Hvilken krise? Å, er det kommet en ny? Du skjønner, her i Tijuana kom vi oss aldri ut av den forrige!» sier Jaime Cotta med et smil. På tross av all elendigheten som finner veien til kontoret hans, prøver han å holde humøret oppe. I Tijuana er han uten tvil den som kjenner best til forholdene i las maquiladoras, monteringsfabrikkene som ble etablert i Mexico på 1960-tallet, langs den 300 mil lange grensen til USA. Hva var det som fikk selskapene til å velge Mexico? Billig arbeidskraft, nesten ingen skatt, fleksible myndigheter og en strategisk plassering rett ved siden verdens største økonomi. «Takket være las maquiladoras har vi full sysselsetting,» gjentok i årevis den ene guvernøren etter den andre i delstaten Baja California.
Jaime Cotta var arbeider før han ble forsker. I dag er han advokat og driver CITTAC, et informasjonssenter for arbeidere.1 Senteret er alene om å hjelpe arbeidere som er blitt kastet ut av disse fabrikkene de siste tjue årene. De kan ha fått sparken, blitt skadet i arbeidsulykker eller ha vært midlertidig ansatt uten kontrakt og rettigheter. Hit kommer de når overtrampene er blitt altfor grove. Cotta gir råd og foreslår av og til å bringe sakene inn for retten. Man bør altså ta en tur innom CITTAC hvis man skal ta samfunnstemperaturen på Tijuana, grensebyen med 1,4 millioner innbyggere.
Den dagen vi er på besøk, har tre arbeidere møtt opp. En av dem har fått to dagers suspensjon fordi hun angivelig har gjort feil på én av de 700 enhetene hun setter sammen løpet av sine ti timer lange arbeidsdager. «De vil gi meg sparken, og er hele tida etter meg. De bare finner på noe, hva som helst,» sier hun og ser ned. På papiret hun rekker til Cotta, står det at hun «med vilje har skadet bedriften». Hun legger til at det er «teknisk stans» hver uke nå i maquiladora-en hun jobber i. Det vil si en dag uten lønn, og den allerede latterlig lave lønna på 755 pesos i uka (ca. 330 kroner) blir enda lavere.
«TEKNISK STANS» ER det nyeste påfunnet til fabrikksjefene, og Mexicos president Felipe Calderón støtter det som et alternativ til masseoppsigelser. Myndighetene har foreslått en ordning som går ut på at den føderale regjeringen og maquiladora-en betaler en tredel av arbeidernes lønn hver, mens arbeiderne mister den siste tredelen for de dagene de ikke er i jobb. Til gjengjeld skal fabrikkene sørge for at eventuelle oppsigelser står i forhold til nedgangen i produksjonen (eller salget), og ikke rammer flere enn nedgangen tilsier. Ifølge presidenten for Maquiladora-industriens arbeidsgiverforening i Tijuana,2 Magnolia Pineda, har imidlertid «få bedrifter gått med på denne ordningen fordi de er nødt til å ha frie hender når det gjelder oppsigelser. Det er en uakseptabel restriksjon.» Likevel benytter de seg av «teknisk stans», men uten å betale ut noe lønn, noe som er helt ulovlig. Pineda forsikrer for øvrig om at «de ansatte har forståelse for situasjonen. Det har ikke vært noen streiker».
Det stemmer at det ikke har vært noen sosial uro på disse underleverandørfabrikkene som eksporterer varene sine til USA så fort de er montert. Ifølge den mest omfattende studien som foreligger, er det ingen fagorganisering på 82 prosent av disse fabrikkene i Tijuana.3 De resterende 18 prosent har organisasjoner som arbeiderne kaller «spøkelsesfagforeninger». Magnolia Pineda vil ikke bruke den betegnelsen, men hun kan ikke huske at det noensinne har vært noen konflikter ved maquiladoraene i løpet av de femti årene de har eksistert. Men det er ikke de ansattes «forståelse for situasjonen», men frykten for represalier som gjør at det fortsatt hersker sosial fred i grensebyen. Man trenger bare å møte opp ved industriparkene på morgenkvisten for å kunne konstatere det.
De siste månedene har det dukket opp køer av arbeidsløse som håper å få dagsjobb på fabrikkene. Noen overnatter for å øke sjansene sine. Klokka fem om morgenen, selv om ingen sjefer er å se, er alle vettskremte: «Ikke snakk til meg, ikke kom nærmere,» mumler en. «Jeg kan ikke si noe til deg, jeg har ikke lov til det.» En annen: «Du kan ikke være her, det er forbudt. Ja, vi er ute på gata, men vi står foran fabrikken, og ’de’ eier gata også.» Klokka sju har ingen fått jobb ennå. De prøver å holde varmen ved å drikke dårlig kaffe fem hundre meter fra fabrikken. Redselen er der fortsatt: «De har overvåkingskameraer, de kan se at du er journalist, det er for farlig.» Kun én kvinne går med på å fortelle at hun har søkt jobb i flere måneder, men «det er ingenting å få». Hun vil verken oppgi navn, alder eller hvor hun kommer fra.
«Jeg har forsøkt med alle midler i flere år, men de har aldri sluppet meg inn,» forteller en lokal økonomijournalist. «Samtidig inviterer de oss til alle pressekonferansene sine på de store hotellene i byen.»4 Maquiladora-ene har alltid sørget for tette skott og full kontroll på informasjonen som slipper ut. Vi må altså tilbake til CITTACs lokaler for å finne ut mer om dette hemmelighetsfulle universet. De som kommer dit, har brutt ut og gjort seg kjent med rettighetene sine. De er ikke lenger redde for å snakke.
VI HAR HØRT det mange ganger de siste årene: Det er et helvete å jobbe i maquiladora-ene. Men med krisen har man trådt inn i en ny krets i dette helvetet, og levekårene er blitt enda verre. Rogelio, en mann i førtiåra som har jobbet i flere av disse fabrikkene siden han var 21 år gammel, kan snakke i det uendelige om hvordan de opererer: «Jeg kommer fra Michoacán og hadde knapt ankommet Tijuana før jeg begynte å jobbe for japanske Takubi. De monterte rammer til ledeplater. Så ble det Tabushi, også japansk, der vi lagde kabler for Canon, og så amerikanske Sohnen, det verste av dem alle, der vi reparerte elektriske apparater.»
Hos Sohnen gikk Rogelio på kurs for å bli tekniker – to timer på kveldstid etter ti timers arbeidsdager. Han ble forfremmet og fikk en nesten anstendig lønn på 1700 pesos i uka (ca. 740 kroner), men arbeidspresset var ekstremt. «Vi hadde tjue minutter på å reparere et apparat. Hvis du ikke rakk det, måtte du gjøre det ferdig om kvelden, uten overtidsbetaling, så klart.»
Ifølge arbeidslederen var Rogelio ikke kjapp nok. I virkeligheten dreide det seg om at han var i ferd med å etablere en fagforening sammen med andre arbeidere. De møttes flere ganger i en park og delte ut løpesedler ved utgangen til fabrikken. Sjefene spurte de andre arbeiderne om Rogelio var initiativtaker. Fabrikkledelsen mente han var «sjefen», og en dag fikk han sparken. Han nektet å ta imot det latterlige vederlaget de ville gi ham etter mange år i bedriften. Takket være CITTAC, som tok saken hans til retten, fikk han en høyere kompensasjon. Men han ble svartelistet.5
Rogelio jobbet for Sharp noen uker, før de ble oppmerksom på svartelistingen og ga ham sparken på dagen. Elektronikkbransjen i hele Baja California var stengt for ham. Han måtte finne seg annet arbeid, og i 2007 fikk han jobb hos Unisolar Ovonic, en amerikansk maquiladora som setter sammen solcellepaneler. «Arbeidet er ikke lett. Det er 16 ovner og ingen ventilasjon: Varmen er kvelende. Tilskjæringsområdet er det farligste. Hele dagen puster du inn støv fra glassfiber som også klistrer seg til huden. Når arbeidsdagen er over, har du glassfiber over hele kroppen.» Klager fra arbeiderne fører ikke fram: «Hver gang får vi bare høre at vi er heldige som har jobb i disse krisetider.»
Truslene om oppsigelser er blitt stadig mer alvorlige i løpet av året. Sammen med Manuel, en arbeider fra Honduras, har Rogelio gjort undersøkelser om bedriften for å lage en løpeseddel som de i all hemmelighet har delt ut til arbeiderne. Det var sånn de oppdaget at den nye direktøren i Unisolar Ovonic, Mark Morelli, nylig skrøt av konsernets gode resultater for 2008 («fortjenesten økte med 16 prosent», opplyser Manuel). Direktøren spådde en strålende framtid for solcellepaneler – «økt miljøbevissthet» forplikter! «Ordreboka er full helt til 2012, skal vi tro direktøren, så hvorfor truer de oss med oppsigelser hele tiden?» sier Rogelio opprørt. Jaime Cotta tilføyer at «krisen er reell, men den brukes også som påskudd for å få arbeiderne til å holde seg i ro og glemme alt snakk om lønnsøkninger».
SETT FRA arbeidsgiverorganisasjonenes side, er slike krav fullstendig malplassert «i disse for alle vanskelige tider». Men det er ikke det viktigste. For ifølge Claudio Arriola, direktør for elektronindustriens nasjonale handelskammer CANIETI, vil økonomien ta seg opp igjen snart, det gjenstår kanskje bare noen få vanskelige måneder. Mexicos president Calderón har uttalt det samme: «det blir stadig flere tegn på oppsving». Claudio Arriola fortsetter i samme ånd: «Nå må vi bare kjøre på. Elektronikkbransjen slik vi kjenner den, er antakelig ferdig her, men vi har fortsatt gode kort på hånden, spesielt nærheten til USA».
Selv om man alltid vil framstå som optimistisk overfor internasjonal presse, er dette en viktig innrømmelse. Den innebærer at elektronikk, altså den sektoren som fremdeles sysselsetter flest i Tijuana, ikke er like «hott» lenger. For ti år siden omtalte de samme sjefene Tijuana som den sørlige delen av Silicon Valley. Byen var «TV-apparatenes verdenshovedstad» og en by med «full sysselsetting». Tilhengerne av maquiladoras var fulle av lovord om en modell som hadde tiltrukket seg millioner av dollar i investeringer fra utlandet, og som gjorde at sju av ti TV-er som ble solgt i USA, var produsert i Tijuana.
Fra signeringen av den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA i 1994 og fram til 2001, var veksten fenomenal. Elektronikkbransjen hadde spesielt god nytte av arbeidernes små, kyndige hender, og myndighetene var ikke så nøye med bruken av forurensende råstoff, spesielt bly.
Ved inngangsporten til California ansatte maquiladora-ene migranter for å dekke etterspørselen etter elektroniske «gadgets», en etterspørsel som så ut til å vokse inn i himmelen. «Fra 1994 til 2000 hadde vi full sysselsetting i Tijuana. Arbeidsløsheten var på knapt én prosent,» sier Cuauhtémoc Calderón, økonom ved El Colegio de la Frontera Norte (COLEF) i Tijuana. «I hele grenseområdet ble maquiladora-ene en avsperringsmekanisme som holdt migrasjonen tilbake. Men denne bedriftsmodellen er fullstendig isolert fra resten av økonomien og har ingen positive ringvirkninger for andre sektorer: produktene importeres, monteres og eksporteres igjen. Men maquiladora-ene kan ikke absorbere den massive migrasjonen vi har hatt. Den brutale avreguleringen av økonomien har ført til en folkevandring på 500 000 meksikanere hvert år, et fenomen som et land vanligvis bare opplever i krigstid.»
ALLEREDE VED INNGANGEN til det nye årtusenet begynte svakhetene ved modellen å vise seg. Krisen i USA i 2001 førte til at 200 000 arbeidsplasser på maquiladora-ene i grenseområdet ble lagt ned. I 2002 kuttet elektronikkbransjen 31 prosent av arbeidsstokken – 27 prosent i Tijuana. Leticia Hernandez, spesialist på investeringsspørsmål, forklarer at «vi er fullstendig avhengige av USA. I 2008 kom fortsatt 78 prosent av de direkte utenlandsinvesteringene i grenseområdet fra USA. Så det er klart at krisen på deres side av grensen førte til en historisk høy arbeidsløshet her.»
Høsten 2009 er den offisielle arbeidsløsheten i Tijuana (7 prosent) høyere enn det nasjonale gjennomsnittet i Mexico (5 prosent). Og som i resten av landet jobber halvparten av den yrkesaktive befolkningen i den uformelle økonomien. Lærdommene etter årene med maquiladoras er bitre: «Det har ikke vært noen teknologioverføring, og på førti år er det opprettet skuffende få ingeniør- og teknikerstillinger,» sier sosiolog Cirila Quintero, spesialist på maquiladoras ved COLEF i Matamoros. I Tijuana har 13 prosent av disse fabrikkene ingen ansatte ingeniører, og 65 prosent har bare mellom en og ti slike stillinger. Likeledes har 73 prosent av maquiladora-ene innen elektronikk ingen avdeling for forskning og utvikling. Det hører med til historien at halvparten av disse fabrikkene bare setter sammen ett eneste produkt; bare på 13 prosent av dem dreier det seg om tre produkter. «Maquiladora-en alene fører ikke til utvikling, men en ubalansert vekst, og den største konsekvensen er dårlig betalte, utrygge arbeidsplasser,» mener Quintero.
Denne eksportøkonomien, som er helt avhengig av sin store nabo i nord, var allerede i ferd med å sakke akterut før krisa kom. Kinas inntreden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001 skapte nye forutsetninger i den globale økonomien: «I ti år har vi sett stadig grovere overtramp, i tillegg til oppsigelser uten vederlag,» konstaterer Jaime Cotta. «Fabrikkene ønsker ikke å betale noe som helst, ikke engang for beskyttelse mot farlige stoffer. Men, ettersom det ikke er arbeid å få lenger, sier ikke folk ifra.»
EN MAQUILADORA, Power-Sonic, som lager batterier til elektroniske apparater, er i søkelyset akkurat nå. «Før ville ingen jobbe der fordi man må håndtere bly hele dagen. Nå er det kø utenfor fabrikken hver morgen,» forteller Rogelio. 36 år gamle Netzahualcóyotl, som har to barn og huslån, sier at han «ikke hadde noe valg» etter at han mistet jobben i Sohnen. Han vil gjerne tro at verneutstyret han bruker, er godt nok. «Sjefene sier at det bare er de som ikke bruker utstyret riktig, som blir syke.» Selv er han foreløpig frisk, ifølge bedriftens kriterier. Det tas blodprøver hver måned. «Vi får ikke se resultatet, men hvis blyinnholdet i blodet er for høyt, blir man omplassert. Det er da man skjønner at man er syk.»
Bly, en avgjørende komponent i alt elektronisk materiell, dukker opp overalt her: i bekymringene, i diskusjonene, i elvene. Bydelen Chilpancingo, som ligger rett nedenfor industriparkene, har i ti år kjempet mot blyavfall som slippes ut i naturen. Ved hjelp av en amerikansk frivillig organisasjon, Environmental Health Coalition, er tre tusen tonn jord sendt til USA i 2008 for avgiftning, og åtte tusen tonn er kapslet inn under en betongblokk.
Det var regjeringene i USA og Mexico som betalte for dette, ikke bedriftene selv. «De gledet seg alle over dette i mediene. Men i årevis har vi forgjeves slått alarm om dødfødte barn uten hjerne. Og dessuten har ikke dette forandret noe som helst, dessverre, det er fremdeles ingen seriøs kontroll av avfallet som fabrikkene slipper ut, og heller ikke av helsa til arbeiderne,» påpeker Yesina Palomares som fortsatt er aktiv i organisasjonen i Chilpancingo. Og Carmen, som har vært ansatt i Panasonic, bekrefter dette: «Jeg jobbet med å lodde kretskort og kjente godt at jeg pustet inn blydamp ved hver operasjon,» forteller hun. Etter seks måneder begynte hun å få flekker i ansiktet, følte seg konstant trøtt og hadde vondt i ryggen. «Bedriftslegen til Panasonic forsikret meg om at det ikke var noe å bry seg om, men senere tok en allmennlege noen tester og sa: ’Enten slutter du, ellers får du leukemi før du vet ordet av det.’»
Carmen fulgte rådet og sluttet. På denne tida var det fortsatt lett å skifte maquiladora. I dag er det annerledes, forteller hun: «Vi er mindre kresne». I hennes bydel er det blitt flere arbeidsløse etter at Sony la ned sin virksomhet. Noen av naboene hennes har til og med reist hjem til delstaten de opprinnelig kommer fra. «Jeg flyttet hit fra Chiapas da jeg var 13 år. I løpet av mine tretti år her har jeg aldri sett noen reise tilbake til sør.» Det pleide å være slik at man jobbet noen år i grensebyene for å spare penger til å betale menneskesmug-lere, og prøvde deretter lykken i USA. Nå er dette for farlig, og situasjonen på andre siden av grensa er veldig usikker. «I USA jobber meksikanske innvandrere først og fremst i byggebransjen. Men det er virkelig ikke tidspunktet å dra dit nå,» får vi forklart på et katolsk hospits for migranter i Tijuana, der det er det ganske folketomt for første gang på mange år.
Delfina, arbeider
Potensielle utvandrere blir først klar over denne situasjonen når de befinner seg noen meter fra grensen. Mens de venter på bedre tider, går de fra dør til dør og tilbyr sine tjenester. Utstyrt med litt verktøy blir de rørleggere, gartnere eller elektrikere, for «maquiladora-ene ansetter ingen, i motsetning til hva vi ble fortalt,» forteller en av dem. Noen gir opp, andre holder ut, men alle opplever krisen på kroppen lenge før de setter beina på amerikansk jord. De strammer livreima så godt de kan for ikke å bruke opp pengene som skal betales til menneskesmuglere.
I TIJUANA ER krisen -spesielt -merkbar for folk over 50. Maquiladora-ene har alltid satset på unge arbeidere. «Under 35 år», er kravet ved de fleste jobbtilbud. Når man har nådd den skjebnesvangre femtiårsalderen, begynner en daglig kamp for å beholde jobben. «Folk som har fylt femti, har det veldig vanskelig,» forteller Netzahualcóyotl. «De jobber som gale for at ingen skal kunne beskylde dem for å sakke akterut. De er de mest produktive i hele bedriften, men de koster for mye. Det hjelper ikke om de strever aldri så mye, det forandrer ingenting, de får sparken.»
Det opplevde Delfina, rett etter at hun fylte 54 år. «Mot slutten jobbet jeg for tre. Jeg hadde vondt i hodet, blødde neseblod, og arbeidslederen var hele tiden på meg, sa jeg måtte sette opp farta. De bestemte at vi skulle jobbe stående, for vi var mindre effektive når vi satt. Vi fikk ikke snakke, ikke gå på toalettet, ikke engang tygge tyggegummi.»
Delfina ble sagt opp uten begrunnelse i november 2008. Hun fikk ikke engang betalt for den siste uka, og heller ikke noe sluttvederlag. Hun anmeldte forholdet og venter på dommen fra den lokale voldgiftsdomstolen. Nå har hun bare 200 pesos i uka (87 kroner) å leve for. Dem får hun tilsendt fra en av døtrene sine, som driver en dagligvarebutikk. Pengene skal fø tre personer. «Vi spiser bare to måltider om dagen,» sier hun brydd når vi spør hvordan hun klarer seg med så lite. Etter 25 år i maquiladoras har Delfina ingen pensjon og heller ingen sparepenger ettersom hun har oppfostret sju barn på egenhånd. Som mange alenemødre har hun arbeidet om natten i årevis og «vært ute for litt av hvert».
Hos lekeprodusenten Mattel måtte hun slåss for rettighetene sine. «Da Mattel kjøpte opp selskapet [der hun jobbet], ville de sparke meg uten kompensasjon. Da jeg nektet, ble jeg sperret inne.» Hun tilbrakte en hel natt innesperret på et kontor sammen med en vakt. Hun måtte ta til takke med en sjekk på 2000 pesos (870 kroner) om morgenen for å få slippe ut. «Barna mine ventet på meg, skjønner du.» Med hjelp fra CITTAC sto hun fram med historien sin på TV og radio. Mattel benektet alt. For øvrig har retten slått fast at det ikke dreide seg om en «kidnapping», ettersom ingen hadde krevd løsepenger!
I dag vet Delfina at hun aldri vil få jobb på en maquiladora igjen. «Det er umulig i min alder. De ansetter jo ikke engang de unge lenger,» sier hun og viser oss et bilde av den tjue år gamle arbeidsløse svigersønnen sin. «Det er jo noen som prøver å selge litt småting, men alle er fattige her, vi har ikke råd til å kjøpe så mye.» Nabolaget hennes er typisk for Tijuana: Bebyggelsen var først illegal, og ble senere godkjent. Men myndighetene har aldri bygd veier her, og innbyggerne har selv måttet organisere seg for å få vann og strøm. Da huset til Delfinas sønn brant, dukket ikke brannvesenet opp. «Det går ikke an,» sier hun opprørt, «men hvem skal vi klage til?» Sønnen og hans familie mistet alt de eide. «Maquiladora-en han jobber på, ga ingen støtte, men arbeidskameratene hans samlet inn penger. Solidariteten er det eneste som fortsatt fungerer her.»
Oversatt av G.E.
Fotnoter:
1 www.cittac.org
2 www.aim.org.mx
3 Jorge Carrillo og Redi Gomis, La Maquiladora en datos. Resultados de una encuesta sobre tecnología y aprendizaje, El Colegio de la Frontera Norte (COLEF), Tijuana, 2004.
4 De eneste eksisterende opptakene fra innsiden av disse fabrikkene i Tijuana er gjort av arbeidere i forbindelse med dokumentarfilmen Maquilapolis (Vicky Funari og Sergio De La Torre, 2006). Selv om de løp stor risiko, klarte de å filme flere sekvenser med små, skjulte kameraer. Dokumentaren (68 minutter lang, som finnes i engelsk og spansk versjon) kan kjøpes på www.newsreel.org
5 Flere arbeidere og CITTAC forsikrer om at disse svartelistene alltid har eksistert (selv om arbeidsgiverorganisasjonene benekter dette). De mistenker Det meksikanske instituttet for sosialhjelp (IMSS) for å informere ledelsen ved maquiladora-ene om at visse arbeidere går til rettslige skritt mot dem.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
