Sosialdemokratiets framtid

For ti år siden lanserte Tony Blair og Gerhard Schröder en erklæring der de forente sine sosialdemokratiske ideer i henholdsvis den britiske «The Third Way» og tyske «Die Neue Mitte». I en tid da «sosialdemokrater [satt] i regjering i nesten alle landene i EU», tilla de to daværende statslederne markedet en sentral rolle i skape sosial rettferdighet. Statens oppgave var å «finjustere markedet», ikke begrense det. Ti år senere er det vanskelig å kalle denne politikken suksessfull, verken politisk eller økonomisk. Antallet sosialdemokratiske regjeringer i Europa har sunket drastisk og den økonomiske liberaliseringen har redusert beskyttelsen mot det lunefulle markedet, slik vi har sett med finanskrisen.

Siden Berlinmurens fall har den sosialdemokratiske politikken, og samfunnet generelt, holdt solid kurs mot høyre på de fleste områder. Den utskjelte nyliberalismen har vel så ofte blitt praktisert av sosialdemokratiske regjeringer som høyreregjeringer. Er tiden dermed inne for å trekke den sosialdemokratiske tenkningen bort fra Blair/Schröder-modellen og gi sosialdemokratiet et nytt og mer sosialt innhold?

Det mener Jon Cruddas fra britiske Labour og Andrea Nahles fra tyske SPD som i kjølvannet av den økonomiske krisen har lansert en ny visjon for sosialdemokratiets framtid. I «Building the Good Society» går de høyt ut med kritikk av Blair/Schröder-modellen som «ukritisk omfavnet den nye globaliserte kapitalismen. Og dermed undervurderte det destruktive potensialet i underregulerte markeder».

Cruddas/Nahles forslår «en ny sosialdemokratisk modell» for Europa basert på «verdiene frihet, likhet, solidaritet og bærekraft» i et kommende samfunn med «en ny type økonomi […] med en rekke forskjellige økonomiske strukturer og eierskapsformer». Og ikke minst hevder de at «bare gjennom å omorganisere produksjonssystemet kan vi skape et samfunn med frihet og likhet» og «en ny måte å leve sammen på».


DISSE VISJONENE om å skape et mer radikalt sosialdemokrati kommer i en tid da et slikt prosjekt etter alt å dømme har et godt jordsmonn. Finanskrisen har tydelig vist usikkerheten ved å stole for mye på markedet som velferdsproduserende mekanisme. Og ikke minst har den vist at maktbalansen mellom private og offentlige eierskapsformer har blitt så kraftig forskjøvet at staten har blitt et gissel for privatkapitalen, eksemplifisert med de mange tusen milliardene som har blitt gitt i krisepakker for å garantere «business as usual».

Viljen til å endre produksjonssystemet og skape «nye måter å leve sammen på» er et betimelig svar på krisens underliggende, strukturelle årsaker. Cruddas og Nahles inviterer til å gjøre sosialdemokratiet til noe annet enn markedsregulerende funksjon, nemlig til en samfunnsendrende idé. Men sørgelig nok gjenfinnes ikke disse visjonene i de mer konkrete forslagene de lanserer, som alle er hentet fra den populære standardmenyen: mer statlig eierskap, mer regulering, mer internasjonalt samarbeid, mer demokrati, grønn økonomi.

«Building the Good Society» synes å lide like mye under nittitallets hverdagsutopi om godartet kapitalisme (se Zizeks artikkel på neste side) som Blair/Schröder når det kommer til stykket. For her er samme tro på markedets magi: Grønn kapitalisme skal redde økonomien og verden (særlig påfallende i den udokumenterte påstanden om at «på kort og middels lang sikt er den mest effektive måten å bekjempe klimaendringer å etablere et globalt karbonmarked»); «Kunnskapsøkonomien er sentral», men «utdannelsessystemet må avkobles markedet og kommersielle imperativer» (hva er «kunnskapsøkonomien« om ikke et kommersielt imperativ?).

Hvis det er noe vi kan lære av finanskrisen, er det at den sosialdemokratiske ideen om å balansere private og offentlige interesser er dømt til å feile av selve kapitalismens sykliske natur. Offentlige og allmenne goder vil alltid være underlagt vekstimperativet, og privatisering det enkleste middelet for å opprettholde veksten. Det sentrale spørsmålet er dermed om sosialdemokratiet, forstått som denne balansekunsten, helst bør ses på som et middel og ikke et mål? Et middel for å skape «et samfunn med frihet og likhet», for å utvikle «nye eierskapsformer» som verken er private eller statlige, for å skape et sosialt demokrati som er noe annet enn et kapitaldemokrati.

© norske LMD



Se også Remi Nilsens debattinnlegg i Social Europe.



Fotnoter:
1 Les teksten og debatten hos tidsskriftet Social Europe: www.social-europe.eu/.