Russland

Sosial uro i Vladivostok

Krisen har rammet Russland hardt. Den har ført til nedgang i industriproduksjonen og BNP, til synkende lønner og stigende arbeidsløshet. Men den rammer de ulike byene og regionene på svært forskjellig måte. I Vladivostok har sentralregjeringens krisehåndtering skapte mest misnøye.

Posted on

Vladivostok er en plaget by! For det første plages den av sin geografiske plassering. Forestill deg et tettsted med 600 000 innbyggere, lengst ute på en 30 km lang halvøy, med bare to adkomstveier. Den ene svingete, med to kjørefelt fulle av hull, som ser ut som de ble laget av dinosaurer i urtiden. Den andre har riktignok fire kjørefelt, men har trafikkorker det går gjetord om – verre enn i Moskva, hvilket ikke sier så lite.

Jo visst, man har myten – alt har referanser til den, her på denne ujevne kystlinjen som byr på storslagent oppstykkede havneområder. «Det gylne horn» – det er navnet på russisk – som er delt mellom den militære og den kommersielle havna, åpner seg mot Østre Bosporos. De små buktene som munner ut der har legendariske navn: Diomedes, Odyssevs, Ajax, Patroklos … Beliggenheten er fantastisk, men setter klare begrensninger. I byen er praktisk talt hele kyststrekningen fylt av havneanlegg som publikum ikke har adgang til. Resultatet er at det i sentrum bare finnes en tre hundre meter lang strand og noen steder med offentlig adgang som trosser enhver fantasi og er et napolitansk industriområde verdig.

Videre er den plaget av bilsamfunnet. Det sies at byen har flere biler enn innbyggere, og etter å ha vært der er det fristende å tro det. Et slikt kaos er sjelden kost – det spiller ikke engang så stor rolle i den sammenheng at 99 prosent av bilene har rattet til høyre mens de kjører på høyre side. Som i så mange russiske byer forutså ikke byplanleggerne «massebilismen», og de har ikke egentlig forsøkt å tilpasse seg til den.


DEN ER OGSÅ plaget av menneskenes griskhet. Byen og kystregionen (på russisk Primorskij Kraj) har ord på seg for å være blant de mest mafiøse og korrupte i Russland. På stedet får man inntrykk av at de kommunale tjenestemennene de siste årene har vært mer opptatt av å dele seg imellom alt som kunne være av noen interesse for eiendomsspekulasjon, enn av å reparere fortauene eller modernisere vann- og kloakknettet.

Resultatet er forbløffende: Boliger, infrastruktur, renovasjon – alt er i en bedrøvelig forfatning. Ved første blikk kan man knapt forestille seg at det er mulig å kjøre trikker på så forvridde skinner og penser. En hel bydel i sentrum, som skriver seg fra det 19. og begynnelsen av det 20. århundre, fortjener å bli restaurert. Det er verdt å lese den lille boken hvor Joseph Kessel forteller hvordan han kom til Vladivostok i 1919 som flyvåpenoffiser uten fly – et fascinerende dykk ned i en verden som var i ferd med å bli borte. Av den gamle kinesiske bydelen som man finner praktfulle fotoer av i bøker fra begynnelsen av forrige århundre, står det bare igjen noen en- og toetasjers mursteinsbygninger som nå er debattema. Det er nemlig en del som gjerne vil rive dem (de har en gunstig plassering midt i sentrum).

Disse byggeønskene går overens med migrasjonspolitikken. Siden den tiden Kessel skildrer, er kineserne blitt utvist (i 1938 etter slaget ved Khanka-sjøen), koreanerne deportert (i 1939 før «Den store fedrelandskrigen»). Dermed er det til tross for diskusjonene om den gule fare – som hovedsakelig føres av pressen og lokalpolitikerne som bruker den i valgene – færre asiater her i 2009 enn på begynnelsen av 1900-tallet eller i Moskva i dag. Byen var forbudt område for utlendinger helt til 1992 og var unektelig godt passet på. Enkelte nøler ikke med å snakke nostalgisk om den velsignede tiden da den var stengt, ren og blomstrende, men de glemmer å fortelle at på den tiden nøt denne typen byer godt av spesielle forsyningsordninger.

Og ikke minst plages byen av politiske ambisjoner. I 2012 skal Vladivostok være vert for APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Det er en viktig begivenhet, for Sovjet-Russland ble lenge holdt utenfor dette forumet. Kreml regner ganske sikkert med å gjøre møtet til et vesentlig skritt i sin nye asiatiske strategi. Den nåværende guvernøren, Sergej Darkin, grep anledningen og foreslo et enormt infrastrukturprosjekt som ifølge de regionale lederne ville gjøre byen deres til det lokale svaret på Vancouver.2


RESULTATET HAR VÆRT årevis med utopiske prosjekter, det ene mer kostbart enn det andre. Seksstjerners hoteller, overdådige kongressanlegg og ikke minst en tunnel og to gigantiske broer som er under bygging – den ene mot Hornet og den andre mellom fastlandet og den store Russkij-øya lenger sørover, på den andre siden av Østre Bosporos. Men øya har praktisk talt ikke noen innbyggere. Det er noen forfalne militæranlegg der, noen datsjaer og de strendene lokalbefolkningen liker best fordi de ligger ved Japanhavet, utenfor rekkevidde for de forurensende strømmene fra havna. Men for et område for spekulanter …

Pressen raser mot denne broen, mot «nikuda» – ingenting. For å redde den kostbare babyen sin, foreslår politikerne å gi bygningene som skal reises for toppmøtet, til det fremtidige Føderale universitet i Det fjerne østen. Ideen bekymrer de universitetsansatte. Hvor lang tid vil det ta å komme ut på øya over de to broene? For på grunn av dette programmet som bruker opp alle bevilgningene, er ingenting blitt gjort i byen for å få slutt på trafikkorkene og løse byborgernes daglige problemer. Og hvem av studentene og lærerne, som alle bor i den midtre og nordlige delen av byen, vil være villige til å dra for å følge forelesninger eller undervise på dette universitetsområdet langt borte fra alt?

Man hører allerede dystre prognoser: Studentene vil bytte universitet og registrere seg ved dem (for det finnes naturligvis konkurranse) som blir værende i byen – her gnir de seg allerede i hendene. Den russiske presidenten Dmitrij Medvedev er tydeligvis klar over problemet. I et intervju nylig sa han om Vladivostok: «Det er en praktfull by, meget vakker, men ødelagt. Det finnes ikke engang normale kloakkledninger der, alt er gammelt og vaklevorent …» Ifølge ham er imidlertid toppmøtet en mulighet for byen, «en god begrunnelse» til å begynne seriøse arbeider.3 For byen eller for dens ledere?

Enkelte varslet et skifte av guvernør, men Vladimir Putin kom i september for å støtte den sittende guvernøren. Forgjengeren, et symbol på Jeltsin-årene som beskrives som en innflytelsesrik person i fiskerimafiaen, ble avsatt av Putin, men bare for umiddelbart å bli utnevnt til fiskeriminister! Den nåværende guvernøren satte Moskva-avisen Novaja Gazeta nylig fast. Etter at Medvedev hadde påbudt de regionale lederne å offentliggjøre sine og ektefellenes inntekter, regnet avisen opp alt det de mente han forsøkte å skjule under forskjellige navn og utenlandske bankkontoer.4

Politiske stridigheter tar her ofte omveien om «kompromat» – rykter og anklager det er umulig å verifisere.

På samme tid har en rekke proteksjonistiske tiltak fra regjeringens side for å støtte opp under forskjellige kriserammede sektorer i russisk økonomi hatt kontraproduktive virkninger for denne spesielle regionen, som i stor grad er rettet mot handel med utlandet. Tiltak mot eksport av skrapjern og deretter mot tømmer, økt kontroll med fiskefangsten i havnene – alt dette har ytterligere svekket et næringsliv som allerede var sårbar på grunn av avstanden til de viktigste sentrene i landet. Og det har forsterket folks oppfatning om at Moskva ikke interesserer seg for «Dalnij Vostok» – Det fjerne østen. Befolkningen reagerer for øvrig «med føttene», som de sier her: Utvandringen til andre deler av landet har nådd et rekordhøyt nivå, og selv Vladivostok taper stadig innbyggere.
DUMA-KOMMISJON


I DENNE ALLEREDE spente situasjonen var regjeringens vedtak i desember 2008 om en betydelig økning av importavgiftene på bruktbiler fra 11. januar 2009 dråpen som fikk begeret til å flyte over. Dette førte til demonstrasjoner som man ikke hadde sett på lang tid. En uformell sammenslutning med navnet TIGR («Kameratskap av aktive borgere av Russland») og Det russiske kommunistparti stilte seg i spissen for bevegelsen, som imidlertid hadde mye større omfang enn som så. 14. desember sperret mer enn ti tusen demonstranter sentrum fullstendig, mens andre forsøkte – uten suksess – å erobre lufthavna.

Det eneste militsen og opprørspolitiet OMON kunne gjøre, var å begrense omfanget av demonstrasjonen, særlig siden en del lokale folkevalgte deltok i bevegelsen. Regionparlamentet og deretter bystyret viste 15. og 17. desember hvor dårlig stemningen var ved offisielt å be president Medvedev og statsminister Putin om å gå tilbake på denne beslutningen.5

At raseriet fikk et slikt omfang, må forstås ut fra betydningen denne importen har for økonomien i regionen. Russiske bilister foretrekker importerte biler framfor de hjemlige produktene, som er kjent for å være av middelmådig kvalitet. Elitene selv, som bare kjører BMW, Mercedes eller Porsche Cayenne, vender ryggen til de innenlandsk-produserte bilene. I Det fjerne østen og i hele det østlige Sibir, hvor det ikke finnes noen bilfabrikk, kommer i tillegg det faktum at man må hente de russiske bilene fra den europeiske delen av landet, noe som øker prisen ytterligere. Mer enn nitti prosent av bilene som brukes her, er altså japanske eller koreanske (det vil si med rattet på høyre side), oftest bruktbiler. Og det har utviklet seg en egen bransje som forsyner hele det asiatiske Russland.

Foruten sjøfolkene, havnearbeiderne og handelsfolkene som kjøper i Asia og så styrer denne strømmen av flere titusener av kjøretøyer i året, dreier det seg i virkeligheten om en hel industri. For å omgå stadig strengere bestemmelser, går enkelte så langt som til å demontere og sage i to understellet på japanske jeeper for å importere dem som «byggesett» og sette dem sammen igjen på stedet, idet de tilbyr alle mulige endringer på kjøretøyene tilpasset behovene til den som til slutt skal ha dem. Man snakker om nesten hundre tusen stillinger i kystregionen, med det særtrekk at det for det meste dreier seg om virkelige uavhengige små og mellomstore bedrifter. Lysten til å regulere denne stort sett autonome sektoren, som unndrar seg både føderale og lokale autoriteters kontroll, er for øvrig ikke helt uten sammenheng med denne diskusjonen.

Moskva reagerte hurtig på de første urolighetene. Etter å ha blitt tilbørlig irettesatt, måtte de lokale lederne gå tilbake på sin første reaksjon og forsøkte å forklare det fornuftige i regjeringens beslutninger. Dette gjorde bare misnøyen blant medborgerne enda større. Den nye demonstrasjonen til TIGR, som var varslet den 21. desember, ble oppløst med makt av OMON. De riksdekkende TV-kanalene unnlot å nevne dette opprøret og nøyde seg med å lovprise de få innrømmelsene Kreml tilbød: støtte til transport av russiskproduserte biler til Det fjerne østen for å utjevne prisene, og et løfte om å sette ned prisen på flybilletter til den europeiske delen av landet for studenter og pensjonister. Dette forhindret ikke andre demonstrasjoner i begynnelsen av januar, da det berømmelige dekretet trådte i kraft, men godt hjulpet av kulden og OMON lyktes det myndighetene å unngå at revolten spredte seg.


I BUNN OG GRUNN er imidlertid ingenting ordnet. Mange russiske eksperter kritiserer regjeringens proteksjonistiske tiltak for å redde de russiske bilprodusentene fra konkurs. Selv i kombinasjon med nye massive subsidier har de til nå ikke hatt noen virkning. Ingen har lykkes i å bryte den onde sirkelen med korrupsjon, passivitet og en toppstyrt økonomi, som forklarer hvorfor disse bedriftene fortsetter å produsere biler som kundene ikke vil ha.

I begynnelsen av mai i år lettet skyene omsider igjen. Men mellom de kontrollerte 1. mai-demonstrasjonene og feiringen av seieren i andre verdenskrig 9. mai, var stemningen fortsatt pessimistisk. Havna gikk for halv maskin – fraktmengden ble direkte rammet av at virksomheten ble mindre. Man bet tennene sammen i påvente av at den økonomiske krisen skulle ta slutt, og levde på reservene. En del håpet at regjeringen etter denne vanskelige perioden ville oppheve eller redusere betydningen av dekretet, og at forretningene endelig kunne komme i gang igjen. Men de fleste var pessimister og regnet allerede med det verste. Denne episoden, mente de, ville ytterligere svekke en sårbar økonomi, og den ville ikke bli reddet av APEC-toppmøtet. Etter deres mening ville man oppleve en ny bølge av russere som forlot regionen for å dra til den europeiske delen av landet, og det ville bli de yngste og mest dynamiske elementene som dro først.

På samme tid tok krisen en mer politisk vending. Allerede i januar 2009 sendte en kommisjon i Dumaen (det russiske parlamentet) ut en rapport som anklaget de som sto bak demonstrasjonene for å være agenter styrt fra utlandet: «Massedemonstrasjonene mot de økte tollavgiftene kan betraktes som en organisert aksjon for å destabilisere den sosiale situasjonen en rekke steder i Russland […], en aksjon ført etter et felles scenario som minner om det man så under oransjerevolusjonene.» Den konkluderte med at disse aksjonene, som var styrt av «utenlandske teknologer», hadde «som hovedmål å forsøke å skille Det fjerne østen fra Russland».6

Til tross for at noen demonstranter vaiet oransje faner, er det klart bevist at denne angivelige trusselen om løsrivelse fra russerne i Det fjerne østen ikke var annet enn skremsel som under den forhenværende guvernøren ble brukt av en del av den lokale eliten for å mobilisere borgerne i deres favør. Men i Moskva foretrekker man utvilsomt å unnlate å diskutere folkemeningen i regionen slik den går fram i en rapport av Viktor Larin, direktøren for Vladivostoks historiske institutt. På spørsmålet «Hvor kommer de viktigste truslene fra mot Russlands interesser og territorier i Det fjerne østen?» ga innbyggerne i landsdelen ganske klart svar i en meningsmåling. For 47 prosent av dem er den fremste trusselen «Moskvas dårlige politikk». Bare 37 prosent nevner «den kinesiske militærmakten» og 36 prosent «den amerikanske hegemonismen».7

Oversatt av E.N.


Fotnoter:
1 Joseph Kessel, Les temps sauvages, Gallimard, Folio, Paris, 1978.

2 En kanadisk havneby hvor de naturlige forutsetningene begrenser området som er disponibelt for byutvikling. Den har ikke desto mindre utviklet seg betydelig i de siste årene og blitt Canadas tredje største by.

3 Kommersant, Moskva, 5. juni 2009.

4 «Guvernørene ga avkall på alt», Novaja Gazeta, 1. juli 2009.

5 Interfax og Kasparov.ru, 18. desember 2008.

6 «Og det dro sin vei», Nezavisimaja Gazeta, 16. januar 2009.

7 Andrej Kalatsjinskij, «Østen blir rød», Ogonjok, 18. mai 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver