Økonomi

Slik vinner Kina kampen om strategiske metaller

«Sjeldne jordarter» er en gruppe metaller som er uunnværlige for nyere teknologi. Kina har nå fått tilnærmet monopol på utvinningen av disse strategiske metallene. Dette har de klart gjennom noe den vestlige kapitalismen forkaster, nemlig langsiktig tenkning.

Posted on

Vi hadde heller forventet det skulle skje i de åpne gruvene i Indre Mongolia eller i de dype gruvene under bushen i Australia. Men det var midt i tåken i Øst-Kinahavet at problemstillingen med de sjeldne jordartene dukket opp igjen. 7. september 2010 ble en kinesisk tråler som dristet seg til å fiske i japansk territorialfarvann, omringet av kystvaktskip. Tråleren forsøkte å flykte og kjørte på et japansk militærskip. Mannskapet ble arrestert. Hendelsen fant sted i nærheten av øygruppa Senkaku (Diàoyútái på kinesisk). Disse åtte nesten folketomme øyene 170 kilometer nordøst for Taiwan tilhører Japan, men Kina har gjort krav på dem siden 1970-tallet. Kravene som tidligere ble framsatt i en formell tone, er nå blitt bitrere, noe som gjenspeiler den gradvise utjevningen av styrkeforholdene i regionen med et Kina på vei opp og et Japan på defensiven.

Den diplomatiske eskaleringen etter kollisjonen 7. september, viser hvilke pressmidler kineserne er villige til å ta i bruk i et område som er strategisk viktig for dem. Fengslingen av kapteinen på den kinesiske båten, som ble forlenget av en japansk domstol 19. september, ledet den kinesiske utenriksministeren til å true med at «hvis Japan fortsetter med denne ukloke holdningen, vil landet smake sin egen medisin.» Fra Beijing til Shanghai fant det sted mange, både arrangerte og spontane, «patriotiske» protester og flaggbrenning. «Egen medisin» fikk først full mening 20. september, i form av full stopp i den kinesiske eksporten av sjeldne jordarter til Japan. Boikotten var ikke offisiell, men i Hongkong, Tokyo og London stadfestet råvaremeglerne kjensgjerningen: Leveringene var forsinket, det vil si blokkert. Virkningen var spektakulær.

Ved å sette hardt mot hardt på energiressursfeltet, viste Kina et svakt punkt hos Japan og de mange andre landene som sikler etter disse dyrebare metallene.


DE SJELDNE JORDARTENE er en gruppe på 17 metaller med unike egenskaper,2 som brukes stadig mer i høyteknologiske produkter. Lasere, mobiltelefoner, LCD-skjermer, og den nye generasjonen lesebrett som for eksempel iPad, hviler i stor grad på egenskapene til disse grunnstoffene. De nye «grønne» næringene er også avhengige av disse. Hybridbilbatterier, solcellepanel, sparepærer og vindturbiner bruker alle slike metaller – neodym, lutetium, dysprosium, europium eller terbium – som også viser lovende egenskaper som katalysatorer for oljeraffinering. Og sist, men ikke minst så bruker forsvarsindustrien disse metallene i sentrale våpensystemer som krysserraketter, presisjonsvåpen, radarer og reaktivt panser.

Den globale etterspørselen etter sjeldne jordarter vokser med mer enn ti prosent i året. På et tiår har den gått fra 40 000 til 120 000 tonn i året. Amerikansk, japansk og europeisk industri kan ikke lenger klare seg uten dem, slik Cindy Hurst oppsummerer i en fersk rapport for det amerikanske forsvarsdepartementet: «Uten sjeldne jordarter, hadde en stor del av den moderne teknologien vært svært annerledes, og mange applikasjoner hadde ikke vært mulige. For eksempel hadde vi ikke kjent til fordelen med miniatyrisering av telefoner og bærbare datamaskiner.»3 Generelt sett kan vi si at jo mer innovasjonsbasert en industrimodell er (motstandsdyktig, lett, liten, «miljøvennlig»), jo mer avhengig er den av sjeldne jordarter. Japan er et skoleeksempel: Produksjonen av batteriene i hybridbilen Toyota Prius krever 10 000 tonn sjeldne jordarter hvert år.4 Framveksten av grønn industri vil sannsynligvis få den globale etterspørselen til å stige til 200 000 tonn (én stor vindmølle inneholder alene flere hundre kilo sjeldne jordarter).

Disse grunnstoffene er ikke sjeldne i egentlig forstand. Ifølge US Geological Survey sitter Kina bare på 40–50 prosent av de globale reservene. Det finnes bekreftede forekomster i en rekke land – som USA, Australia, Canada, Kasakhstan og Vietnam. Så hvorfor er dette et følsomt tema i Japan og andre steder? Fordi i 2010 var 97 prosent av de 125 000 tonn oksider av sjeldne jordarter som ble utvunnet på planeten, kinesiske. Et nesten fullstendig monopol.


FRA OPPDAGELSEN AV de enorme forekomstene av sjeldne jordarter i Bayan Obo i 1927 og fram til 1960-tallet, var kineserne bare middels interesserte i dette komparative fortrinnet. Utvinningen ble på den tiden dominert av USA. Det var først under Deng Xiaoping og hans «program 863»5 i 1986 at de kinesiske myndighetene la en langsiktig strategi for sjeldne jordarter, med alt fra utvinning til framstilling av halvfabrikata, via separasjon og foredling av råstoffer. Professor Xu Guangxian6 spilte her en avgjørende rolle. I 1987 etablerte han det første kinesiske laboratoriet for anvendelse av sjeldne jordarter, som ble lagt til det anerkjente forskningsinstituttet i Baotou (grunnlagt i 1963). Mellom 1978 og 1989 vokste den kinesiske produksjonen med 40 prosent i året,7 og gikk forbi den amerikanske, som sank gradvis mens resten av verden trakk seg unna. De store og lett tilgjengelige forekomstene i Indre Mongolia gjorde at Kina i mange år kunne selge sjeldne jordarter til en billig penge, dermed kvalte kineserne gradvis de andre produsentene. Disse foretrakk å følge loven om komparative fortrinn og forlot feltet, gjennom en «konkurransedyktig» tilbaketrekning og utflytting av produksjon til Kina.

Bortfallet av utenlandske konkurrenter de siste tjue årene skyldes også problemene knyttet til utvinningen. Prosessene med å skille ut og foredle disse metallene krever mye kapital og er svært miljøskadelige. I utskillingen av sjeldne jordarter benyttes det ekstremt forurensende kjemikalier som etterlater seg radioaktivt avfall. Kun Kina som ofrer helsa til gruvearbeiderne i Baotou og miljøet rundt, har valgt å bygge ut en masseproduksjonen på tross av disse «negative eksternalitetene».

Slagget fra gruvene til Baotou Steel i Den gule flod er nå blitt et gigantisk problem. Kreftforekomsten blant arbeiderne er unormalt høy. Økonom ved det geologiske forskningskontoret BRGM og spesialist på feltet, Christian Hocquart, peker på det er «et paradoks at de sjeldne jordartene brukes til fornybar energi når det er så forurensende å utvinne dem ».8


DET SKAL MER til for at Kina gir opp. Takket være disse 17 metallene, som Deng Xiaoping på 1970-tallet kalte Kinas framtidige olje, har Kina fått et overtak på de amerikanske, japanske og europeiske kundene som er avhengige av svært korte innovasjonssykluser. At leverandøren har et slikt overtak, lar seg lett bruke politisk, slik Senkaku-hendelsen viser.

Enkelte mener Kina gradvis vil endre sin politikk med avhengighet av sjeldne jordartet til regelrett kvelning. De mener Beijing sakte men sikkert vil redusere eksporten. Med to formål. På den ene siden for å presse opp prisene og dermed utnytte monopolsituasjonen (i august 2010 var neodymprisen steget til 32 000 dollar per tonn, opp 60 prosent fra året før). På den andre siden for å bruke disse metallene til å utvikle den hjemlige industrien. For etter å ha eksportert sjeldne jordarter i råvareform eller som halvforedlede produkter, og å ha sikret seg monopol, ønsker Kina nå å framstille ferdige produkter med større merverdi. Ambisjonen er å stå for hele produksjonskjeden. Med en kvasi-stopp i eksporten av disse metallene, vil denne kombinasjonen gi landet en betydelig fordel. Dette vil på sikt «berettige» miljøskadene, som Kina i motsetning til utbredte oppfatninger ikke tar lett på, om en slik katastrofe i det hele tatt kan berettiges økonomisk.

På tross av enkelte rapporter som insisterer på de kinesiske ledernes machiavelliske innstilling til industri, er ikke denne utviklingen drevet fram av hierarkiene i Sentralkomiteen. For strategien med oppgradering av produksjonskjeden sammenfaller med en kraftig vekst i økonomien og forbruket, noe som forplikter Kina – utvilsomt mer brutalt og raskere enn lederne selv ønsker – til å forsyne sine egne industrier for å møte etterspørselen. Det er dermed en kombinasjon av komplementære grunner – både villede (politisk innflytelse, industrielle ambisjoner) og ufrivillige (intern forbruksvekst) – som gjør at Kinas eksport av sjeldne jordarter har blitt redusert med 40 prosent de siste 7 årene og at landets ledelse i juli 2010 annonserte at eksporten vil synke med 70 prosent i siste halvår av 2010 (til 8000 tonn mot 28 000 tonn for samme periode året før).9 Selv om de ønsker det, blir det vanskelig for kineserne å øke produksjonen i takt med den globale etterspørselen. Derav en stopp i forsyningene til de utenlandske kundene, noe som kan skape problemer for Kina i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og som har ført til offisielle protester og konspirasjonsteorier verden over.


Bekymringene til japansk, europeisk og amerikansk industri bygger også på mer objektive elementer. Siden august 2010 har det kinesiske feltet samlet seg rundt et par store statlige selskaper. Baotou Steel som allerede sto for 75 prosent av den nasjonale produksjonen, har tatt kontroll over mindre selskaper i Kina, som Xinfeng Xinli Rare Earth. Målet er delvis å få bedre kontroll over miljøproblemene, men hovedsakelig dreier det seg om å begrense den illegale handelen som ifølge enkelte anslag står for nærmere en tredjedel av det totale volumet som føres ut av Kina hvert år. Den monopolistiske tendensen vil tette et stort hull, noe som vil gjøre at Kina vil kunne legge hele sin tyngde på markedet. Utenlandske høykvalitetsprodusenter vil ikke ha andre alternativer enn å flytte produksjonen til Kina for å sikre stabil tilgang til disse metallene. Mange har allerede gjort det. Ifølge enkelte analytikere kan det bli verre. Regjeringen i Beijing kan oppmuntre kinesiske bedrifter til å kjøpe opp enkelte utenlandske selskaper som er direkte (australske gruveselskap, kanadiske smelteverk) eller mer indirekte (europeiske foredlere) knyttet til sektoren.

I 2009 kjøpte China Investment Corp 17 prosent av gruveselskapet Teck Resources Ltd., en viktig aktør for Canada. I Australia ble Kinas aggressive forsøk på å ta kontroll over Lynas Corporation slått tilbake av regjeringen høsten 2009, noe som ikke forhindret et annet kinesisk selskap å kjøpe 25 prosent av en lokal foredler av sjeldne jordarter samme år, Arafura Resources Ltd.10 Selv Mountain Pass, den største «sovende» forekomsten av sjeldne jordarter i USA, havnet nesten på kinesiske hender. I 2005 kom China National Offshore Oil Corpration (CNOOC) med et tilbud om å overta det amerikanske oljeselskapet Unocal etter at gruva i California ble stengt. I utgangspunktet ingen direkte forbindelse? Rent bortsett fra at Unocal via selskapet Molycorp som ble kjøpt opp i 1978, faktisk sitter på rettighetene til Mountain Pass. Unocal forble til slutt på amerikanske hender etter høylydte protester fra Kongressen og opinionen angående USAs oljeautonomi, men få noterte seg da at Kina nærmest klarte å slå to fluer i ett smekk (olje og sjeldne jordarter). Generelt har det kinesiske lederskapet i en del år nå vist sin tilbøyelighet – og sin evne – til å legge en finmasket helhetlig strategi basert på sin tyngde på markedene, sin gruverikdom, kapitalistiske slagkraft og enstemmige beslutningsevne. Men landets største trumfkort, i tillegg til alle ess-ene, kan simpelthen bli fraværet av en koordinert politikk for energisikkerhet i de vestlige landene.


OPPVÅKNINGEN FOR DE «industrialiserte landene» er brutal, og forsterkes av at den viser den absolutte antitesen mellom kortsiktig kapitalistisk logikk og en langsiktig strategi. USA er her et slående eksempel. Mellom 1965 og 1985 hadde landet kontroll over halvparten av produksjonskjeden knyttet til sjeldne jordarter. «Under» (Mountain Pass-gruva i California) forsynte «over» (for eksempel firmaet Magnequench i Indiana, et datterselskap av General Motors som framstilte magneter fra neodym, jern og bor, en komponent som i dag er uunnværlig i biler). Så kom den kinesiske veksten og presset på prisene.

Mens kinesisk dumping reduserte lønnsomheten til Mountain Pass, som allerede sto overfor store miljøproblemer, la to kinesiske selskaper, for anledningen i allianse med en amerikansk investor, i 1995 fram et bud på Magnequench. USAs regjering aksepterte til slutt budet, på betingelse av at kineserne holdt selskapet på amerikansk jord i fem år. Etter disse fem årene ble de ansatte sparket og selskapet bokstavelig talt demontert og skipet til Tianjin i Kina.11 Andre produsenter, blant annet tyske og japanske, stengte sine amerikanske fabrikker, og flyttet dem til samme sted. I dag finnes det praktisk talt ingenting igjen av denne sektoren på amerikansk jord.

I 2010 har historien om Magnequench fått en framtredende plass i de amerikanske tenketankenes alarmerende rapporter om de sjeldne jordartene. Her minner de opportunt om at denne sektoren delvis var blitt finansiert av offentlige midler, og at den leverte nødvendige magneter til Boeings presisjonsammunisjon Joint Direct Attack Munition (JDAM). Men foruten enkelte fagforeningsfolk og folkevalgte, var det få på den tiden som stilte spørsmål ved «markedslogikken» som åpnet for et slikt strategisk feiltrinn.

I dag snakker man stadig oftere om sjeldne jordarter i USA. For siden 1995 har et nytt element kommet til, nemlig Kinas økende militærmakt. Rapportene om rare earths begynte å dukke opp hyppigere i Washington rundt ett år før hendelsen utenfor Senkaku. Pentagon er spesielt bekymret og planlegger kampanjer for å opplyse amerikanske parlamentarikere og ministre. Både National Defense Authorization Act for skatteåret 2010 og den amerikanske riksrevisjonen (General Accountability Office) går inn for å utrede grundigere hvilken plass sjeldne jordarter har i det amerikanske forsvarets forsyningskjede.

Lista er lang:12 presisjonsvåpen, lasere, kommunikasjonssystemer, radarsystemer, avionikk, nattkikkerter og satellitter. Og den vil bli utvidet ettersom så å si alle prosessene og materialene som er under utvikling i forsvarsindustriens laboratorier13 innholder sjeldne jordarter. Forsvarsdepartementet har oppdaget at enkelte komponenter laget av sjeldne jordarter (særlig lantan, cerium, europium og gadolinium) har vært en mangelvare de siste årene, noe som har forsinket enkelte amerikanske militærprosjekter. Det amerikanske luftforsvaret, som er sterkt involvert i en rekke hemmelige programmer og bruddteknologier14 (kommunikasjon, stealth), har siden 2003 vært bekymret for sin avhengighet av sterke magneter lagd av neodym. Industrial College of the Armed Forces utforsket i sin Industry Study i 2009 bruken av sjeldne jordarter innen skipsbygging, våpenproduksjon15 og i luftfartsindustrien. Både den amerikanske hæren og marinen har studerte denne avhengigheten og mulighetene for å bli kvitt den. En stund vurderte den amerikanske marinen til og med å betale for å gjenåpne gruvene i Mountain Pass.


EN STØRRE RAPPORT bestilt av det amerikanske forsvarsdepartementet om avhengigheten av sjeldne jordarter, som skal ta for seg 24 av Pentagons sentrale våpensystemer, skulle vært ferdig i begynnelsen av oktober. Rapporten er forsinket. Og man kan godt forestille seg at Kina har klart å lage en egen rapport om hvilke diskré pressmidler landet i dag har som kan forhindre forsyninger av ulike stoffer som er essensielle for den teknologiske innovasjonen det amerikanske militæret satser på. Dette er i så fall en «god krig», ifølge krigskunsten til Sun Zi. For beslutningstakerne i Washington vil «kinesernes vilje til å begrense eksporten bli et konkurranseproblem for USA, og vi må på den ene siden sikre vår forsyning og på den andre åpne for å etablere gruver for sjeldne jordarter på eget territorium. USA trenger ikke lenger å være hundre prosent avhengig av kinesisk import.»

I mars presenterte den republikanske kongressrepresentanten fra Colorado, Mike Coffman, et lovforslag som krever at hele produksjonskjeden for sjeldne jordarter gjenopprettes, så vel som etablering av strategiske lagre. Forslaget har senere blitt til Rare Earths and Critical Materials Revitalization Act, som nå granskes av Kongressen. På tross av den frenetiske analysevirksomheten i USA, og debattene om strategiske lagre eller resirkulering, vil avhengigheten vare i en god del år framover. Gjenopprettingen av den amerikanske produksjonskjeden er anslått til å ta femten år og kreve tunge og langsiktige investeringer. Kunnskap og industriell kultur forsvinner på få år, mens det kreves flere titalls år for å få tilbake disse, ofte fordi den menneskelige ekspertisen har forsvunnet.

Riktignok skal USA gjenåpne Mountain Pass i 2011. Riktignok kjøper Toyota for tiden sjeldne jordarter i Vietnam og andre steder, og det japanske industridepartementet investerer i gruver i Kasakhstan og Canada. Riktignok har franske Rhodia knyttet bånd til Australia, som nå framstår som en alternativ leverandør. Men disse alternativene forutsetter at den økonomiske krisen gir disse landene eller private aktørene mulighet til å foreta langsiktige investeringer. Ingenting er mindre sikkert. Virkeligheten er at amerikanske, europeiske og japanske industriselskaper vil bli stadig mer avhengige av disse «kinesiske» grunnstoffene.

Hva med EU? 17. juni 2010 advarte en rapport fra EU-kommisjonen om den kritiske tilstanden til forsyningen av 14 viktige økonomiske råvarer. Sjeldne jordarter kom høyt opp på lista. Hvordan unngå fortidens feiltrinn, sikre en relativt sikker forsyning for Europa og unngå å miste kompetanse i disse strategiske sektorene? Langt fra Senkaku har de tidligere smelteverksarbeiderne i Magnequench, i Indiana, utvilsomt gode råd å gi.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Keith Bradsher, «Amid tensions, China blocks vital exports for Japan», New York Times, 23. september 2010.

2 Gruppen sjeldne jordarter består av de femten grunnstoffene kalt lantanoider, som i det perodiske systemet strekker seg fra lantan (La, 57) til lutetium (Lu, 71), samt yttrium (Y, 39) og scandium (Sc, 21).

3 Cindy Hurst, «China?s rare Earth Elements Industry: What can the West learn?», Institute for the Analysis of Global Security, mars 2010.

4 Makiko Kitamura og Jason Scott, «Toyota forms task force on rare earth metals amid China export ban reports», 29. september 2010, www.bloomberg.com

5 Kalt «Program for forskning og utvikling av nasjonal høyteknologi».

6 Xu er utdannet ved Columbia University i 1946?1951, og betraktes som en folkehelt i Kina. I januar 2009 fikk han overrukket Statens høyeste pris for vitenskap og teknologi av president Hu Jintao.

7 Cindy Hurst, se over.

8 Intervju, Actu-Environnement.com, 2. juni 2010.

9 Det kinesiske handelsdepartementet (www.mofcom.gov.cn) og Bloomberg News, «China cuts rare earth export quota 72 prosent, may spark trade dispute with US», 9. juli 2010.

10 For Lynas var den kinesiske aktøren China Non-Ferrous Metal Mining Company. I tilfellet med Arafura, dreide det seg om Jiangsu Eastern China Non-Ferrous Metals Investment Co. Se www.australianrareearths.com.

11 Jeffrey St. Clair, «The saga of Magnequench», The Bloomington Alternative, 23. april 2006. Se også www.magnequench.com for talen og produktene firmaet i dag leverer.

12 «Rare earth materials in the defense supply chain », 14. april 2010, www.gao.gov.

13 Rapport fra National Defense Stockpile fra 2009, nevnt i studien til GAO (se over).

14 Innovasjoner som snarere enn å forbedre eksisterende teknologier introduserer store nok brudd til å erstatte dem.

15 www.ndu.edu/icaf./programs/academic/industry/reports/2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver