Den 20. mai i fjor besøkte Xi Jinping en fabrikk i millionbyen Ganzhou i provinsen Jiangxi sørøst i Kina. Med seg på «inspeksjonen» i fabrikken som laget magneter basert på sjeldne jordarter, hadde den kinesiske presidenten sin økonomiske rådgiver Liu He, som ledet forhandlingene med USA om å løse handelskrigen mellom de to stormaktene.
Timingen for besøket, som fikk mye pressedekning, var ikke tilfeldig. Ti dager tidligere hadde Trump-administrasjonen skrudd opp tollsatsene på en rekke kinesiske varer med en verdi på nærmere 200 milliarder dollar. USA plasserte også telekomgiganten Huawai på sin svarteliste og forbød dermed amerikanske selskaper å selge komponenter til selskapet, blant annet uunnværlige komponenter som halvledere og mobiloperativsystemet Android. To tunge slag for de kinesiske lederne som ble tatt på senga av beslutningen.
Med besøket ville Xi Jinping gi en klar beskjed til amerikanerne: Kina kan innføre et mektig straffetiltak mot USA. Kinesisk presse og forskere forklarte: Kina kan stanse leveransene av sjeldne jordarter til amerikanske selskaper. I en kommentar i den engelskspråklige kinesiske avisen Global Times mente Jin Canrong, professor i internasjonal politikk ved universitetet Renmin i Beijing, at Kina «har tre trumfkort for å vinne en handelskrig mot USA», og ett av dem var eksporten av sjeldne jordarter.1Jin Canrong, «China has three trump cards to win trade war with US», Global Times, Beijing, 15. mai 2019. Like etter erklærte den kinesiske bransjeorganisasjonen at den var for straffetiltak mot USA.2«China rare earth groups support counter-measures against US ‘bullying’», Reuters, 7. august 2019.
Trusselen er ikke ny, og den har allerede blitt brukt tidligere: Etter at den japanske marinen beslagla en kinesisk tråler utenfor den omstridte øygruppen Senkaku/Diaoyu i september 2010, stanset Kina brått – uten å si offentlig at det var grunnen – eksporten av sjeldne jordarter til Japan, noe som skapte tilløp til panikk på verdensmarkedene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Tilnærmet monopol
Hva er sjeldne jordarter? 17 grunnstoffer med lignende kjemiske egenskaper – blant annet cerium, dysprosium og erbium – som brukes, ofte i nokså små mengder, i komponentene til grønn teknologi som vindkraftturbiner og elbiler, i elektronikk og i forsvarsindustrien.
Siden slutten av 1990-tallet har Kina stått for i snitt 90 prosent av produksjonen, selv om bare en tredjedel av de kjente forekomstene i verden befinner seg på kinesisk jord. US Geological Survey mener det finnes betydelige mengder under bakken i Brasil, Russland, India, Australia og i flere land i Sørøst-Asia.3«Minerals Commodity Summaries», US Geological Survey, Reston, januar 2020. Siden begynnelsen av 2010-tallet har det være flere store leteprosjekter i Canada, Øst-Afrika, Kasakhstan og Grønland. Også Nord-Korea hevder å ha gigantiske forekomster.
Likevel har Kina i lang tid hatt et tilnærmet monopol. Under Deng Xiaoping på slutten av 1980-tallet vedtok Det kinesiske kommunistpartiet en aktiv industripolitikk for sjeldne jordarter. Sektoren var på den tiden dominert av USA, som ikke bare hadde den store gruven Mountain Pass i California, men også kontrollerte hele foredlingsprosessen gjennom selskapet Magnequench, et datterselskap av General Motors med en stor fabrikk i Indiana. Xiaoping visste at det var i Kinas interesse å utvinne sine forekomster. «Midtøsten har olje, Kina har sjeldne jordarter», erklærte han på sin turné i Sør-Kina for å lansere sine økonomiske reformer i 1992.
Ingen midler ble skydd for å utvikle industrien: De kinesiske myndighetene tildelte land, leverte billig kraft og subsidierte nye gruver. De brydde seg lite om de elendige arbeidsvilkårene til gruvearbeiderne, og enda mindre om miljøproblemene. Samtidig ble landets indre marked beskyttet mot utenlandsk konkurranse, da bare kinesiske virksomheter fikk drive gruvene. Mens USA vendte seg bort fra gruvedrift – Mountain Pass-gruven var i likhet med resten av den amerikanske gruveindustrien rammet av en rekke miljøskandaler4Se Guillaume Pitron, La guerre des métaux rares, Les liens qui libèrent, Paris, 2018. – steg den offisielle kinesiske produksjonen (som ikke omfatter den ulovlige utvinningen, anslått til mellom 20 og 40 prosent av den samlede utvinningen): 60 000 tonn i 1998, 80 000 tonn i 2002, 100 000 tonn i 2004 og 120 000 tonn i 2006. Etter 2003 falt den amerikanske produksjonen, mens de andre produksjonslandene ikke produserte mer enn tusen tonn i året.
Samtidig som Kina ble dominerende innen utvinning, jobbet landets ledere for å tiltrekke seg utenlandske selskaper som hadde teknologi og kunnskap innen foredling for å få kontroll på hele produksjonskjeden. De gikk direkte til verks: I 1995 kjøpte kinesiske Zhong Ke San Huan amerikanske Magnequench og fem år senere ble fabrikken flyttet fra Indiana til Tianjin øst for Beijing.
Den kinesiske regjeringen brukte også mer indirekte midler, blant annet en gradvis innføring av restriksjoner på eksporten (avgifter, tillatelser, kvoter), både for å dekke den økende etterspørselen innad i Kina og for å presse opp prisene. I 2010, da Kina hadde fått et tilnærmet monopol innen utvinning, reduserte Kina eksportkvotene til 30 000 tonn i året. Fire år senere fordømte Verdens handelsorganisasjon (WHO) Kinas politikk, men skaden var allerede gjort.5«Dispute DS432: China — Measures Related to the Exportation of Rare Earths, Tungsten and Molybdenum». For å unngå faren for knapphet eller unngå å betale for mye etablerte amerikanske og japanske foredlingsselskaper seg i Kina. I hele produksjonskjeden, inkludert lukrative aktiviteter som magnetproduksjon, etablerte Kina næringssamarbeid som innebar teknologioverføring til kinesiske selskaper. Disse selskapene er i dag blitt globalt dominerende i sektoren.
Femdobling innen 2035
Denne industripolitikken har vært en suksess for Kina. Kineserne kan nå utvinne, utskille, raffinere og foredle sjeldne jordarter på egen jord med egne selskaper, som giganten Shenghe. Kina har nådd målet om å produsere varer med høy merverdi, fra gruvene til produksjon av avanserte komponenter: I dag står landet for 80 prosent av den globale produksjonen av neodymmagneter, som brukes blant annet i mobiltelefoner, elmotorer, MR-maskiner og mange typer vindturbiner.
Miljømessig er regnskapet ikke like positivt. Gruvedriften har vært en katastrofe for nærområdene: Provinsen Indre Mongolia har fått en rekke giftsjøer, mange tilfeller med svovelsyreforgiftning og flere «kreftlandsbyer». Deler av befolkningen er bekymret for helse- og miljøfarene og har demonstrert, blant annet i Guangxi, mot den forurensende utvinningen. Det er kort fortalt blitt stadig vanskeligere for regimet å forsvare miljøkostnadene når innbyggerne forventer at det jobber mot forurensning, som Xi Jinping har gjort til kommunistpartiets «fundamentale kamp».
Dessuten er de kinesiske forekomstene, anslått til 44 millioner tonn, ikke utømmelige, samtidig vil den globale etterspørselen bare fortsette å vokse. Forbruket av sjeldne jordarter vil sannsynligvis femdobles innen 2035. Kina befinner seg dermed i den paradoksale situasjonen at kontrollen over verdikjeden, spesielt foredlingen, tvinger landet til å vurdere å begrense utvinningen.
Overraskende import
Myndighetene har derfor siden begynnelsen av 2000-tallet holdt den offisielle produksjonen mellom 100 000 og 200 000 tonn i året. De har samtidig forsøkt å samle industrien, som historisk har vært svært fragmentert, rundt noen store selskaper, for å redusere den ulovlige utvinningen. De siste årene har de vendt seg mot nye handelspartnere for å sikre forsyningen av mineraler: I 2018 ble Kina til alles overraskelse nettoimportør av uprosesserte sjeldne jordarter. I fjor importerte landet, ifølge tollmyndighetene, 47 000 tonn malm av sjeldne jordarter og 36 000 tonn sjeldne jordart-oksider, noe som gjør importen større enn eksporten. Disse uforedlede eller lite foredlede råvarene importeres fra Australia (via Malaysia, hvor blant andre australske Lynas Corporation har plassert deler av raffineringskapasiteten sin), Myanmar, Vietnam og flere afrikanske land.
Kinas utfordring er dermed å sikre ny import. I 2015 inngikk Shenghe en avtale med et australsk selskap om å drive en gruve på Madagaskar. Året etter ble Shenghe største aksjonær i et annet australsk gruveselskap, Greenland Minerals Ltd., og inngikk en avtale som vil gi kineserne hele produksjonen av tunge sjeldne jordarter fra gruven Kvanefjeld på Grønland, det vil si 32 000 tonn i året, når utvinningen starter.
Enda mer overraskende er det at en betydelig del av importen de siste årene kommer fra USA. Trump-administrasjonen er blitt klar over hvor sårbar USA er overfor sin «strategiske konkurrent»6Jf. den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som Trump la fram i desember 2017. og fikk gjenåpnet Mountain Pass-gruven våren 2018. Men gruven har ennå ikke et raffineringsanlegg. Dermed må amerikanerne enn så lenge eksportere uprosesserte sjeldne jordarter til Kina. Der blir de raffinert og foredlet før de blir eksportert som ferdige produkter (blant annet magneter) til det amerikanske markedet, men også til Europa, Japan og India.
Revurderer avhengigheten
Er Kinas trussel om en ny embargo troverdig? Å innføre nye restriksjoner på eksporten vil på kort sikt gi de kinesiske selskapene en privilegert tilgang til sluttprodukter som det er vanskelig å finne fullgode erstatninger for i flere sektorer. Samtidig vil det gi konkurrentene et insentiv til å handle mer med andre land – noe som kan svekke Kinas sentrale rolle i verdikjeden. Paradoksalt nok kan eksportrestriksjoner dermed slå positivt ut for Kinas konkurrenter. For restriksjoner vil sannsynligvis skape et «tilbudssjokk» som vil øke prisene på verdensmarkedene og gjøre det mer lønnsomt å åpne nye gruver.
Uansett utfall legger ikke USA skjul på sitt ønske om å bli mindre avhengig av Kina. USA skal starte med foredling av de sjeldne jordartene fra Mountain Pass innen utgangen av året, og Pentagon har antydet at det vil betale for et raffineringsanlegg på amerikansk jord. De kinesiske lederne har også fått med seg at Trump søker tettere samarbeid med Canada og Australia. I fjor sommer gjorde Global Times narr av Trumps ønske om å kjøpe Grønland – det var ifølge avisen bevis på USAs frykt for den kinesiske dominansen innen sjeldne jordarter.7Wang Jiamei, «Greenland interest exposes US rare earth deficit», Global Times, Beijing, 21. august 2019.
Et år etter Xi Jinpings besøk på magnetfabrikken i Jiangxi har Kina fortsatt ikke gjennomført trusselen om embargo. I den høylytte krangelen mellom de to stormaktene har ett moment unnsluppet de fleste. Kina har i inneværende år ikke redusert produksjonskvotene for sjeldne jordarter, men i stedet økt dem med ti prosent. Det er kanskje et forsøk på å øke tilbudet for å senke de globale prisene og kvele i fødselen de nye gruveprosjektene USA vurderer.
Koronaepidemien, som har stanset både de kinesiske gruvene og verdensøkonomien, har svekket denne strategien. I en tid hvor hele verden revurderer sin avhengighet av Kina, er det ingen tvil om at sjeldne jordarter igjen vil bli et sentralt tema.
Oversatt av redaksjonen
Camille Bortolini er økonomianalytiker hos det franske finansdirektoratet, utstasjonert i Beijing siden desember 2019. Synspunktene her er artikkelforfatterens egne.
- 1Jin Canrong, «China has three trump cards to win trade war with US», Global Times, Beijing, 15. mai 2019.
- 2«China rare earth groups support counter-measures against US ‘bullying’», Reuters, 7. august 2019.
- 3«Minerals Commodity Summaries», US Geological Survey, Reston, januar 2020.
- 4Se Guillaume Pitron, La guerre des métaux rares, Les liens qui libèrent, Paris, 2018.
- 5
- 6Jf. den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som Trump la fram i desember 2017.
- 7Wang Jiamei, «Greenland interest exposes US rare earth deficit», Global Times, Beijing, 21. august 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
