Verken rett øst eller rett vest

New Left Review er en institusjon ikke bare på den britiske, men på den globale venstresida. Tidsskriftet fortsetter tradisjonen med kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og for en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme. Vi har kikket nærmere på 2013-årgangen.

Et kritisk blikk på amerikansk utenrikspolitikk har stått sentralt i New Left Review siden begynnelsen på 60-tallet.

Et kritisk blikk på amerikansk utenrikspolitikk har stått sentralt i New Left Review siden begynnelsen på 60-tallet.

Nikita Khrusjtsjov sjokkerte alle med sin avsluttende tale på det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i februar 1956. Hvordan kunne han si det han gjorde? Khrusjtsjov stemplet sin forgjenger Stalin, som hadde vært forsøkt gjort til symbol for verdenssosialismen, som «stormannsgal». Stalin hadde misbrukt sin makt for å utrenske partifeller og andre bor-gere, og sagt ting av typen: «Jeg kan bevege en finger – og så vil det ikke lenger finnes noen Tito.» Med sin tale ville Khrusjtsjov ta avstand fra «persondyrkelse» som sådan.1Etter dette oppsto en reformbevegelse i østblokken. Reformistene ville bort fra det under-trykkende politiske systemet, tilbake til de sosialistiske idealene, bort fra partiets ensporede dogmatisme, tilbake til Marx’ ideer om menneskelig frigjøring. De søkte å demokratisere det offentlige livet. De ville bekjempe det hemmelige politiet, eller i hvert fall sørge for at det handlet i overensstemmelse med sitt mandat og holdt seg innenfor de gjeldende lovenes rammer. De ønsket pressefrihet, kunstnerisk og vitenskapelig frihet, og motarbeidet sensuren.2Bevegelsen kjent som «New Left» i Vest-Europa var rimeligvis ikke del av denne reformis-men. Den var snarere produkt av motstanden mot den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956, samt av interessen for konfliktlinjene som ble synliggjort med Suez-krisen samme år. Likevel hadde reformbevegelsen i østblokken og det nye venstre i Vesten mye til felles. Begge hadde som mål å redde den marx-istiske, sosialistiske tradisjonen fra stalinismen og Sovjetunionens imperialistiske eksesser.
Der Leszek Ko?akowski i sin ellers fabelaktige Main Currents of Marxism avfeier New Left-bevegelsen med henvisning til de anti-intellektuelle og primitivistiske innslage-ne i 60-tallets studentbevegelse, og tilsynelatende ikke ser noen varig verdi i dens bestrebelser, er det fristende å peke på et organ som både fortsetter å bruke «New Left»-betegnelsen og viser at denne venstreradikale tradisjonen stadig er aktuell. Jeg snakker om det London-baserte tidsskriftet New Left Review.

Teori og praksis
New Left Review (NLR) ble grunnlagt i 1960, da to eksisterende tidsskrifter, Universities and Left Review og The New Reasoner, begge dannet etter begivenhetene i 1956, ble slått sammen.3 Det nye tidsskriftet var hele tiden orien-tert mot aktuell politikk, men allerede fra 1962, da Perry Anderson ble NRLs andre redaktør (Susan Watkins, som har vært redaktør siden 2003, er den fjerde i rekken), ble også teoretiske bidrag viet stor plass. Kontinentale tenkere som Claude Lévi-Strauss, Jacques Lacan og Walter Benjamin ble introdusert. Jean-Paul Sartres tidsskrift Les Temps Modernes var et viktig forbilde.
Fra første stund hadde NLR-redaksjonen som ambisjon å furnere den britiske venstresiden med teoretiske perspektiv fra andre land. De trykket oversettelser av «vestlige marxister» som Frankfurter-skolen, Georg Lukács, Louis Althusser og Antonio Gramsci. Fra 1970 ble det også etablert et forlag tilknyttet tidsskriftet, New Left Books, som nå er kjent under navnet Verso. I dag er både tidsskriftet og forlaget svært anerkjente, ikke bare i britisk sammenheng, men blant intellektuelle og aktivister over hele verden.
På 2000-tallet har NRL markert sin politiske orientering ved å støtte Verdens sosiale forum og yte motstand mot USAs utenrikspolitikk, herunder krigene i Irak og Afghanistan, trus-lene mot Iran og bruken av droner i Pakistan. Jevnlig trykkes studier viet aktuell politikk i enkeltland. Alain Badiou og Slavoj Žižek bidrar til å fornye tidsskriftets teoretiske perspektiv. Skikkelser som Terry Eagleton, Hal Foster og Frederic Jameson viderefører tradisjonene for å behandle kunst og litteratur som politisk relevante erkjennelseskilder. Tenker vi oss dagens New Left Review plassert i det norske tidsskriftlandsskapet, befinner det seg et sted mellom Samtiden og Agora, tilsatt en dråpe Vagant.
I 2013-årgangen av NLR står eksempelvis aktuelle saker om hvordan De Grønne i Tyskland har utviklet seg i reaksjonær retning, en artikkel om begrepet populisme og en debatt mellom Asef Bayat og Tariq Ali om den arabiske våren. Vi finner også mer teoretiske bidrag, som Nancy Frasers foredrag om finanskrisen med utgangspunkt i Karl Polyanis Den liberale utopi, velferdsstatsteoretikeren Alain Supiots tiltredelsestale ved Collège de France, samt et utdrag fra Franco Morettis ferske bok The Bourgeois: Between History and Literatu-re, utgitt på Verso.
Seksjonen med bokanmeldelser på slutten av hvert nummer bringer mer kortfattet omtale av et selektivt utvalg aktuelle bøker. Anmeldt i 2013-årgangen er blant annet David Grae-bers Debt. The First 5000 Years, G…ran Therborns From Marxism to Post-Marxism?, Eric Hobsbawms posthume essaysamling Fractured Times og Rani Singhs biografi om Sonia Gandhi.

Forakten for demokratiet
Høsten 2013 var et nummer i sin helhet viet et større arbeid om amerikansk utenrikspolitikk, signert tidligere redaktør Perry Anderson.4 Andersons studie er godt kildebelagt, oppdatert på ny forskning, og står solid plantet i tidsskriftets tradisjon med sin konsekvente motstand mot USAs forsøk på å vinne innflytelse verden over med militærindustrielle midler.
Anderson gjør mange interessante observasjoner, og henviser til mange interessante kilder, blant andre Nicholas Spykemans America’s Strategy in World Politics fra 1942, der det liberale demokratiet avsløres som en myte. Anderson omtaler Spykemans verk som «kanskje det mest interessante enkeltforsøket på geopolitisk litteratur» til dags dato. Ingen liten påstand! En slik påstandsvillighet, og en slik bevissthet ikke bare om den nære historie, men om de intellektuelles forsøk på å forstå denne historien, er typisk for NLR på sitt beste.
I sitt verk hevdet Spykeman at laissez faire-kapitalismen i realiteten førte til monopolisering av økonomisk makt, at internasjonal frihandel var en fiksjon, at klassekampen innenriks ble avgjort med tåregass og vold, mens den amerikanske utenrikspolitikken besto i at angivelig laverestående folk ble «lært opp i moderne regnskapsførsel» ved hjelp av bajonet-ter.
Perry Anderson vil vise at Spykemans analyse ikke ble mindre treffende etter andre verdenskrig. Han gir flere eksempler på at de ansvarlige for USAs sikkerhetspolitikk ofte sa noe helt annet privat enn offentlig. Utad var de tilhengere av demokratiske idealer, mens de i fortrolig samtale avslørte at de foraktet de selvsamme idealene. Det gjelder blant andre George F. Kennan, diplomaten som utformet Marshallplanen og ledet det amerikanske utenriksdepartementets Policy Planning Staff. Foruten å rekruttere tidligere nazister til OPC (Office of Policy Coordination, i tidlig etterkrigstid en rival til CIA), røpet Kennan at han anså demokratiet for å være «et av disse forhistoriske monstrene med en kropp så lang som dette rommet og en hjerne på størrelse med et knappenålshode.» Dean Acheson, som hadde overoppsyn med utarbeidelsen av det sentrale kaldkrigsdokumentet NCS-68,5 betegnet på et tidspunkt den sittende amerikanske Kongressen som «altfor representativ.»

Slagmarkene i den tredje verden
Den kalde krigen har siden 80-tallet blitt sett i nytt lys av mange forskere. Perspektivet har skiftet fra ukritisk aksept av USAs politikk og dens offisielle begrunnelser til en mer kritisk holdning, det vil si til en holdning som likner mer på den NLR hadde allerede fra oppstarten. Perry Anderson trekker fram The Cambridge History of the Cold War (2010) som eksempel på denne endringen. Her konkluderer historikeren John Coatsworth med at USAs regjering i perioden 1948–1989 sørget for å «kaste minst 24 regjeringer i Latin-Amerika, 4 ved direkte bruk av egne militære styrker, 3 ved opprør eller likvidasjoner i regi av CIA, og 17 med mer indirekte støtte.» Slik Coatsworth vurderer det, var den sovjetiske blokken i perioden 1960–1990 «som helhet mindre undertrykkende målt i antall ofre enn mange enkeltland i Latin-Amerika.»
Norske Odd Arne Westad, som er medredaktør til The Cambridge History of the Cold War, blir viet noen kritiske bemerkninger, men får alt i alt godt skussmål fra Anderson, i hvert fall sammenliknet med Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad. Lundestads uttalelse om at USA etter andre verdenskrig kom til Norge som et «imperium ved invitasjon» blir av Anderson omtalt som «svulstig», og Lundestad blir avskrevet som en «beundrer» av det moderne nordamerikanske imperiet.
Westads eget verk, The Global Cold War. Third World Interventions and the Making of Our Times (2005), er i Andersons øyne viktig fordi det beveger seg bort fra primært å omtale europeiske forhold og i stedet konsentrerer seg om slagmarkene i den tredje verden, som nå blir ansett for å være den viktigste fronten under den kalde krigen.

Dødsskvadronene i Indonesia
Denne bruken av begrepet om den tredje verden, altså som en geografisk størrelse, er ikke den eneste mulige. I boka The Darker Nations understreker Vijay Prashad at å omtale en «tredje verden» i tiden etter andre verdenskrig like mye var å referere til et prosjekt, særlig for stater som verken ville underkaste seg den første verden (Vesten) eller den andre verden (østblokken), som begge ble ansett for å være imperialistiske.6 «Medlemskap» i den tredje verden i denne forstand ble ikke bestemt ut fra et lands geografiske plassering på kloden, men ut fra den politiske stillingen dets politiske ledere inntok under den kalde krigen.
Prosjektet fikk sitt mest kjente uttrykk i 1955, med den afrikansk-asiatiske konferansen i Bandung i Indonesia. Konferansen samlet representanter fra 29 stater, og var en grunnstein for fredsbevegelsen under den kalde krigen. I sitt innlegg argumenterte Indonesias president Sukarno mot å la seg styre av «atombombeargumenter» og heller forsøke å snakke fornuft, for dermed å mobilisere «all Asias og Afrikas åndelige, moralske og politiske styrke for fred».
Perry Andersons studie omhandler også hvordan Sukarno ble styrtet og Indonesias kommunistparti (det største i den ikke-kommunistiske verden) ble utradert. Tidligere nevnte George F. Kennan så Indonesia som «det viktigste spørsmålet i vår kamp mot Kreml», og fryktet at hvis landet skulle falle i kommunistenes hender, så ville det bare «være et tidsspørsmål før infeksjonen ville spre seg vestover gjennom hele kontinentet, til Burma, India og Pakistan.» CIA forsøkte å styrte Sukarno allerede på slutten av 1950-tallet, men mislyktes. I 1965 forsøkte amerikanerne igjen. Med deres hjelp kunne general Suharto gjøre militærkupp, før han lot dødsskvadroner gjennomføre en storstilt utrenskning av alt som minnet om kommunis-me. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for å forstå hva som skildres i Christine Cynn og Joshua Oppenheimers mye omtalte dokumentarfilm The Act of Killing (2012).

Uavhengig vei
I dag er betegnelsen «den tredje verden» både «utdatert og negativt ladet», skal vi tro Ian Birchall, som i fjor vår anmeldte Christoph Kalters tyskspråklige bok om den tredje verden i NLR.7 Dette er også Vijay Prashads syn: Ideen om en tredje verden er en svunnen drøm – en ambisjon som ikke lot seg realisere.
Uansett er den blokkuavhengige fredsbevegelsens holdning vesentlig for å forstå bakgrunnen for NLR. I norsk sammenheng er det naturlig å nevne Orientering, avisen som oppsto med utgangspunkt i motstanden mot Atlanterhavspakten internt i Arbeiderpartiet, og som kom med sin første utgave i 1953. Miljøet rundt avisen skulle senere danne Sosialistisk Folke-parti, SVs forgjenger. Selv om Haakon Lie avviste Orientering (og Dagbladet!) som en femtekolonne for Moskva i Norge, var redaksjonens mål å rette en kritisk vurdering «både mot øst og vest», som det het i avisens første nummer. Avisen tok til orde for «det tredje standpunkt»: verken vestlig kapitalisme eller sovjetisk kommunisme. Standpunktet sto nær prosjektet for en tredje verden, og ga seg på 60-tallet utslag i Orienterings interesse for anti-imperialisme og andre nord–sør-temaer.
Sentrale skikkelser i Orientering oppfattet Jugoslavia under Tito som et eksempel på at det var mulig for en selvstendig europeisk stat å finne en uavhengig vei mellom østblokken og Vesten. Det var da også i Beograd at Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (Non-Aligned Movement, NAM) ble grunnlagt i 1961. Frontfigurene var, foruten Tito, Nehru fra India og Nasser fra Egypt.

Menneskelig ansikt
«Første gang jeg så New Left Review, var i Beograd i 1979,» sier den den ungarsk-rumenske filosofen G. M. Tamás i et intervju med NLR i fjor, utvilsomt et av årgangens aller mest interessante innslag.8 Tamás var dissident under kommunistregimet i østblokken, men har etter østblokkens sammenbrudd blitt en viktig kritiker av den nye kapitalismen i Øst-Europa.
Til tross for at østblokken ikke var sosialistisk slik Tamás definerer begrepet, hadde disse samfunnene høy sosial mobilitet. Folk fra arbeiderklassen kunne bli ledere. Kommunistregi-mene klarte å bryte med de tradisjonelle aristokratiske og borgerlige forestillingene om manuelt arbeid som noe mindreverdig. Tamás understreker hvor epokegjørende et slikt skifte var i et land som Ungarn, og kommenterer lakonisk hvordan forakten for alminnelige arbeidsfolk på ny finner utløp i dagens øst-europeiske presse: Det faktum at østblokkarbeiderne ofte var lesende folk, med interesse for det som tradisjonelt hadde vært definert som «høykultur», blir i retrospektiv underslått.
Menneskerettighetene hadde dårlige kår i østblokken. Men i dagens Øst-Europa lider samfunnets tapere under en umenneskelig kapitalisme. Dissidentene i østblokken var sjelden anti-sosialister. De hadde bare en annerledes sosialisme som mål. De var ikke tilhengere av kapitalisme. De var ikke tilhengere av USAs krigføring i Vietnam og andre steder. Flere av de gamle dissidentene står, nå som før, på Aleksander Dubceks linje fra våren 1968: Slagordet er fortsatt «sosialisme med et menneskelig ansikt». Kapitalisme var aldri poenget. Poenget var det menneskelige ansiktet.
Selv om han ikke angrer et øyeblikk på å ha bekjempet det gamle kommunistregimet, misliker Tamás resultatet av kampen: Skrekkveldet fra Marx’ Kapitalen – «kapitalismen som et totalt system, med kapital som det eneste subjektet» – har blitt den nye hverdagens virkelighet. Arbeidsløsheten galopperer og det har oppstått sosiale ulikheter av den typen man ellers forbinder med u-land. Tamás snakker om en «nyimperialisme» i regi av NATO, IMF og WHO.

Lange historiske linjer
Tamás forklarer at han før kommunistregimenes fall publiserte mange tekster i Jugoslavia, fordi det der var akseptert å bekjenne seg til «New Left-kjetteriet», som i Sovjet var «hysterisk fryktet og hatet.» Han opplevde det rumenske regimet under Ceaucescu som så «rigid og forferdelig» at genuin motstand var umulig, og forlot derfor Romania i 1978. Selv om han hadde alle muligheter til å slå seg ned i Paris, valgte han å dra til Ungarn. Uten selv å være marxist var Tamás under den kalde krigen på vennskapelig fot med flere marxister i østblok-ken, så som Lukács-skolen i Ungarn. Slik han ser det, var denne skolen av samme støpning som «det nye venstre» og «eurokommunisme» i Vesten.
Den alliansefrie politiske innstillingen innebærer i seg selv en mer positiv holdning til østblokken enn det som var vanlig i Vesten under den kalde krigen, i hvert fall i vestlige medier. I sin bok (senere også avhandling) om Orientering skriver Birgitte Kjos Fonn om tendensen som preget publikasjonen i første halvdel av 1960-tallet: «Avisen fremsto som relativt lydhør overfor synspunkter fra DDR, mens Vest-Tyskland stadig ble koplet til sin nazistiske fortid.» Tamás vektlegger det samme: Slik han ser det, var både Ungarn og DDR land der den antifa-scistiske tradisjonen ble tatt alvorlig.
G. M. Tamás oppviser her en vilje til å tenke i lange historiske linjer som står NLR nær. Her blir ingen perspektiver avvist bare fordi de stammer fra Øst-Europa. Hvor de konstruktive tankene kommer fra, er mindre vesentlig. Slik står NLR for en genuin internasjonalisme, som ikke vil bli mindre viktig i framtiden.
© norske LMD

New Left Review kommer med seks nummer hvert år.
Redaktør er Susan Watkins.