Lar et menneske seg klassifisere ut fra sin personlighet? Er faglig inndeling i ulike personlighetstyper overhodet mulig? En ny bok om Wilhelm Reich aktualiserer disse spørsmålene.
Driver Matias Faldbakken gjøn med sine lesere? Spørsmålet har vært relevant fra første stund. Men det har aldri vært så lite treffende som i møte med hans siste roman Stakkar.
Dante var den første forfatteren, og han drev med noe så moderne som «autofiksjon», hevder Anders Cullhed i sin nye bok om den italienske nasjonalpoeten. Står påstandene til troende?
I Å skrive er å be om for mye får leseren følge Gunnar Wærness på veien mellom den visuelle boksiden og den lydlige poesien, og i konstant kamp med det lyriske jeget.
Siden Freud lanserte begrepet for over hundre år siden, har narsissisme blitt brukt til å forklare menneskets forfengelighet og samfunnsmessig forfall.
En felles rød tråd i to av vårens viktigste sakprosabøker er Rudolf Steiners lære og dens allehånde avskygninger.
I den nye metodeboka i idéhistorie finner vi presentert en rekke analytiske teknikker, som viser hvor mangesidig faget er. Men dette er ikke nødvendigvis en styrke.
Sammenhengen mellom makt og skrift er en innfløkt og spennende historie. I Bokstavene i historien viser Øyvin Rannem hvordan fascistene hemningsløst spilte på den antikke historien, men likevel var moderne i sin bruk av skrift.
Marguerite Duras’ forfatterskap er mer variert enn man kan forledes til å tro. Har man bare lest Elskeren, vil man fort bli overrasket over en bok som Sommerregn.
Stein Mehren har drevet en over femti år lang kamp mot moteriktighetens ensformige gestikk.
Torunn Borges entusiastiske essays og Henning Hagerups metafysiske åpenhet forenes i en felles kamp mot motsetningen mellom metafysikk og politikk, på bekostning av kritikerens nødvendige brodd.
Satantango fra 1985 har vært kalt en moderne klassiker. Tålmodighet er påkrevd i møte med verket, da åpner det seg litt etter litt og når man kommer til slutten er det unektelig fristende å lese hele boka på ny igjen, umiddelbart.
I Norge hersker realismens estetikk. Det preger hvordan vi tenker om litteratur og moral.
Marx er stadig aktuell, i både økonomisk, humanistisk og tegnteoretisk tapning. Det viser Dag Østerbergs nye bok om kapitalkritikk og en ny oversettelse av Det kommunistiske partis manifest.
Kriminallitteraturen er på sitt beste når den sier noe om vår tid og vårt samfunn. Her har norske kriminalforfattere noe å lære fra sine svenske kolleger.
Aner vi at det storstilte misbruket av sikkerhetspolitiets og etterretningens makt omsider skal begynne å bli gjort kjent for allmennheten? Er det i så fall journalisters fortjeneste? Eller er det like gjerne romanforfattere som har brakt disse spørsmålene fram i lyset? Kjartan Fløgstad har i hvert fall gitt et vesentlig bidrag.
Retorikk som fag er ikke bare et middel til å overtale andre. Det er også nyttig for å gjennomskue propaganda. Dette perspektivet mangler altfor ofte i det akademiske retorikkfaget, noe Jens E. Kjeldsens Hva er retorikk viser.
Misforståelsene av nyere kontinental filosofi stikker dypt, og fordommene mot vår tids franske tenkere er legio. Nyeste nummer av Agora om fransk samtidsfilosofi viser denne filosofiens indre spenninger og politiske relevans.
Mange fag konkurrerer om å få definere kjærligheten. Historikere hevder at den er historisk betinget. Samfunnsforskere at den endrer seg fra sted til sted. Biologer og psykologer at den er knyttet til kjønnsdriften. Hva så med litteraturvitere? Vi ser etter svar i det nye nummeret av litteraturtidsskriftet Bøygen, med temaet kjærlighet.
Hvis det foreligger et misforhold mellom vår biologiske utvikling og vår selvforståelse, kan det skyldes språket
Grunnloven og folkesuvereniteten. Jacob Aall var ikke bare sentral på Eidsvoll i 1814. Han er også en av våre viktigste kilder til det som foregikk der. Den ferske biografien om Aall gjør at vi spør: Hva betyr 1814 i dag, og hvorfor skal vi bry oss om Jacob Aall?
New Left Review er en institusjon ikke bare på den britiske, men på den globale venstresida. Tidsskriftet fortsetter tradisjonen med kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og for en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme. Vi har kikket nærmere på 2013-årgangen.
Ordet politikk viser i dag ofte bare til partipolitikeres opptreden i media, ispedd en meningsmåling i ny og ne. Politikk har i vårt representative system blitt innsnevret til sin mediale utside. Hva betyr egentlig demokrati, monarki og politisk realisme? En ny norsk antologi utforsker de politiske begrepenes brokete historie.
Med siste bind i MaddAddam-trilogien skriver Margaret Atwood seg inn i den stadig mer aktuelle tradisjonen fra Huxleys Vidunderlige nye verden, der den kritiske satiren snart kan vise seg å bli virkelighet.
En dikter kan ikke oppløse sin lengsel etter lykke, hvor mye han enn prøver.