Illusjonen om de 99 prosentene

Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet.

I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til den rikeste prosenten av amerikanerne. Det var verken et historisk unntak eller en nasjonal særegenhet. Nesten overalt har lignende resultater gjennomgående blitt lagt til rette for av regjeringenes politikk. I Frankrike vil president Emmanuel Macrons planlagte skattereform hovedsakelig gagne «de 280 000 rikeste husholdningene […] som har en formue for det meste bestående av finansinvesteringer og aksjer i selskaper».1 Anne de Guigné, «Les mesures fiscales de Macron profiteront d’abord aux Français les plus riches», Le Figaro, Paris, 12. juli 2017.

Vil det si at alle de andre har så mye til felles at de kan samle kreftene og styrte den bestående orden? Når du er privilegert, men ikke selv milliardær, kan det være trøstende å fantasere om at du hører hjemme i samme samfunnslag som proletarene. Men de 99 prosentene er en salig blanding av jordens fordømte og en nokså stor øvre middelklasse av leger, akademikere, journalister, ledere, reklamefolk og byråkrater, foruten hvem den rikeste prosenten ville mistet makten innen 48 timer. Å stappe de alle ned i den store sekken av de 99 prosentene minner om den amerikanske myten om at alle tilhører middelklassen og at nesten alle allerede er rike eller snart vil bli det.2 I 2003 mente allerede 19 prosent av amerikanske skattebetalere at de tilhørte den rikeste prosenten skattebetalere. 20 prosent trodde de snart ville bli del av den.

Om enhet er styrke, er solidaritet det også. Historien har lært oss at de store øyeblikkene med samhold og enighet ikke varer lenge. I februar 1848 sto arbeiderne og borgerskapet side om side på barrikadene i Paris. Noen uker senere tørnet de sammen i et blodig sammenstøt i de såkalte junidagene.3 Se Dominique Pinsolle, «Entre soumission et rébellion», franske Le Monde diplomatique, mai 2012. Det er vanskelig å bygge en allianse, selv mellom to progressive bevegelser i samme land. Å forestille seg et felles prosjekt, en varig politisk kraft på et så udifferensiert grunnlag som «menneskeheten minus oligarkiet», er i beste fall utopisk, i verste fall en manglende vilje til å ta et valg, til å velge side. I siste instans vil man ikke ende opp med annet enn å engasjere seg for rettigheter alle er enige om, eller mot trafikkulykker og mishandling av barn.

For alt det andre er 99 prosent for mye.

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er sjefredaktør, franske Le Monde diplomatique

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Skjebnetid for det tolerante Indonesia

Neste sak

Skrivemaskinenes makt

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

0 kr 0