«Vi er ikke alle, de døde mangler». Deltakerne i årets 8. mars-markering i Santiago viste sinne over de mange kvinnedrapene i Chile og andre latinamerikanske land. Foto: Martin BERNETTI, afp / ntb scanpix.

«Demokrati i landet, huset og senga»

Etter enorm mobilisering på 8. mars vokser en ny feministbølge i det konservative Chile, hvor skilsmisse først ble tillatt i 2004 og selvbestemt abort delvis avkriminalisert så sent som i 2017.

En fargerik tsunami strømmet 8. mars gjennom gatene i Santiago i strålende sol og foran det store politioppbudets skulende øyne. 350 000 sang, danset og ropte gjennom sentrum av hovedstaden for å markere kvinnedagen og landets første kvinnestreik. De aller fleste var unge kvinner. Noen hadde med seg ektefeller og barn.

Også bestemødre som overlevde Augusto Pinochets militærdiktatur (1973–1990) og menneskerettsaktivister var med. I likhet med Alicia Lira fra Kollektivet for familiene til politisk henrettede, bar mange bilder av sine forsvunne slektninger: «Grunnene til at diktaturet drepte dem er nøyaktige de samme som vi marsjerer for i dag: De ville bygge et fritt og likestilt samfunn.»

Parolene var like mangfoldige som deltakerne: imot vold mot kvinner, diskriminering av homofile og transkjønnede, samt de elendige kårene for migrantkvinner, og for likelønn. Ved siden av organisasjoner og fagforeninger gikk mapuche-kvinner i folkedrakt i protest mot undertrykkelsen av folket deres. En student holdt oppe en plakat med påskriften: «Frihet for eggstokkene mine. Fri, trygg og gratis abort!» Kvinner fra arbeiderstrøkene, organisert i Ukamau-nettverket, krevde rett til bolig. Litt lenger framme sang den radikale organisasjonen Brød og roser under vaiende flagg. Noen venstreparlamentarikere var også med. I front var det et enormt banner: «Arbeiderkvinner i gatene, mot prekariseringen av livet».

 

Overraskende oppslutning

«Det er typisk for venstregrupper og marxister», sier den konservative journaliststudenten Javiera Rodríguez. «De sier at de vil bringe folk sammen, men ender med å blande sammen alt. Først skulle det være en markering av kvinnedagen. Deretter ble det til en demonstrasjon for ‘undertrykte’ kvinner, for ‘arbeiderkvinner’ og så videre. Så endte det med at de som kom til demonstrasjonen plutselig fant seg selv marsjerende for pensjonsreform, mot private pensjonsfond, for fri abort eller for homoekteskap.»

Rodriquez havnet på forsidene i fjor for en «motstandshandling» da feminister hadde okkupert universitetet hennes. Hun rev ned banneret hvor det sto: «Nei til trakassering på Det katolske universitetet (i Santiago)». «Jeg kunne ikke godta inntrykket det ga av universitetet vårt. Det vrengte seg i meg: Jeg rev ned banneret og konfronterte okkupantene. Og jeg fortalte dem hva jeg mente foran tv-kameraene. Jeg gjorde det av respekt for orden og for våre institusjoner. Noen vil sikkert kalle meg fascist, det bryr ikke meg.»

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave
Årets gave

Nasjonalt var det over 800 000 deltakere i over seksti byer, inkludert småbyer i provinsen.

I motsetning til Rodriguez mener arrangørene at 8. mars var en historisk suksess, og fullstendig uventet: Det var en av de største demonstrasjonene siden overgangen til demokratiet i 1990. Nasjonalt var det over 800 000 deltakere i over seksti byer, inkludert småbyer i provinsen hvor det ikke hadde vært noen markering av kvinnedagen på tretti år.

Hva skyldes denne oppslutningen i et konservativt land, hvor skilsmisse først ble lovlig i 2004 (som et av de siste landene i verden) og hvor selvbestemt abort først ble – delvis1Selvbestemt abort er bare tillatt i tilfeller med voldtekt, akutt fare for morens liv eller hvis fosteret ikke er levedyktig. – avkriminalisert i 2017, etter tiår med blokkering fra de største partiene og den katolske kirken?

Kvinnebevegelsens tre perioder

En chilensk mapuche-kvinne ikledd tradisjonelt hodeplagg og det grønne skjerfet som symboliserer kampen for retten til abort. Foto: Martin BERNETTI, AFP / NTB scanpix.

Noen dager før demonstrasjonen forsøkte president Sebastián Piñera, mangemilliardæren som ble gjenvalgt i 2017 etter å ha styrt landet fra 2010 til 2014, å roe ned stemningen på en av de mange private tv-kanalene som støtter ham: «Det er feil å ville utnytte den edle saken om like rettigheter og plikter mellom menn og kvinner. Jeg mener streiken er unødvendig, for regjeringen vår har gjort kvinnesaken til vår sak.»

Piñeras nervøsitet kan ha skyldtes den store studentdemonstrasjonen i fjor mot seksuell trakassering og sexisme på universitetene. Et dusin universiteter ble okkupert og tvunget til å motvillig erkjenne det vedvarende problemet. Kjente professorer ble anklaget, og andre suspendert, inkludert en tidligere leder for Grunnlovsdomstolen. Selv det ærverdige Pontificia Universidad Católica i Santiago, høyborgen for «Chicago boys», de nyliberale økonomene som rådga Pinochet under diktaturet, ble okkupert for første gang siden 1986 – til Rodriguez’ store ergrelse.

31 prosent har verken arbeidskontrakt, helseforsikring, eller mulighet til å organisere seg.

Mobiliseringen 8. mars i år var i praksis en forlengelse av de store studentdemonstrasjonene i 2011, under Piñeras første periode.2Se Hervé Kempf, «Studentopprøret i Chile», Le Monde diplomatique, oktober 2011. Både de unge som gikk ut i gatene den gang og de som svarte på oppfordringen til kvinnestreik 8. mars, mener Chile må legge bak seg den dystre arven fra diktaturet. Et brudd som de ulike Concertatión-koalisjonene mellom sentrumvenstre og kristeligdemokrater ikke klarte å gjennomføre i sine to tiår ved makten (1990-2010).

Men kravene fra dagens feminister strekker seg enda lenger tilbake. «Kvinnebevegelsen forsvant aldri, på tross av at synligheten har gått opp og ned», forklarer historikeren Luna Follegati. «Heller enn ‘bølger’ kan vi snakke om tre perioder: på begynnelsen av århundret og fram til 1950-tallet med vekt på politiske og sivile saker (især stemmerett, som Chiles kvinner fikk i 1949), på 1980-tallet med arbeiderklassekvinnenes intense kamp mot diktaturet, og så de siste årenes kamp for seksuelt mangfold, queer-teori og lignende.»

Misfornøyd med landsmoderen

Den mektige Movimiento Pro-Emancipación de las Mujeres de Chile («Chiles bevegelse for kvinnefrigjøring», Memch), som var aktiv fra 1935 til 1953, streiket for retten til prevensjon og abort, legalisering av skilsmisse, og lik lønn for likt arbeid. Flere av grunnleggerne, som Elena Caffarena og Olga Poblete, var også med på å starte opp organisasjonen igjen i 1983 for å kjempe mot militærregimet. Med seg hadde de intellektuelle som Julieta Kirkwood og Margarita Pisano, som formulerte det berømte slagordet: «Demokrati i landet, huset og senga!»

Den demokratiske overgangen i 1989–1990 bevarte ikke bare diktaturets økonomiske politikk, men også Pinochet-regimets grunnlov. De kritiske røstene måtte dempes for å innføre «konsensusdemokratiet», som blir lovprist av næringslivet i landet kalt Latin-Amerikas «jaguar» . Kvinnebevegelsen er et slående eksempel. Den mistet etter hvert brodden og drev over mot offentlig kjønnspolitikk med vekt på reformer som var forenlige med frimarkedsideologien, som mange av de progressive hadde konvertert til. Noen kvinner klarte å klatre til topps i staten, men bare så lenge de ikke forstyrret status quo. Nederst i samfunnet så arbeiderklasse- og urfolkskvinnene ingen bedring i levekår eller situasjon.

Sosialisten Michelle Bachelet, som var agnostiker, alenemor og selv et offer for diktaturet, ble minister på 2000-tallet. I 2006 ble hun Sør-Amerikas første kvinnelige president, og senere gjenvalgt i 2014 med sitt image som chilenernes landsmoder.3Nicole Forstenzer, Politiques de genre et féminisme dans le Chili de la postdictature, 1990-2010, L’Harmattan, Paris, 2012. Men hun klarte verken å fremme kvinnesaken eller å bryte med de moderne sosialistpartienes sosialliberalisme.

«Hun gjorde nesten ingenting i sin første periode», sier Gael Yeomans på sitt lille partikontor i kommunen San Miguel. Hun er en av de mest framtredende skikkelsene på venstrefløyen i Frente Amplio («Utvidet front»), en valgkoalisjon dannet våren 2017 av flere partier fra sentrum til det radikale venstre, inkludert flere som oppsto i kjølvannet av studentbevegelsen i 2011. «I hennes andre periode kom det – endelig! – et positivt tiltak med opprettelsen av Kvinne- og likestillingsdepartementet. Men departementet fikk verken budsjettet eller den politiske oppmerksomheten det trengte for å få innvirkning i alle deler av samfunnet. Selv forslaget om en lov mot vold mot kvinner ble neglisjert, og til slutt tok høyresiden over initiativet.»

Institusjonell abortnekt

I mai i fjor lanserte Piñera lovpakken Kvinneagenda, som kombinerer et konservativt syn (der kvinnene som oftest blir redusert til mødre) med økonomisk liberalisme. Den bestemmer at det skal være likestilling i bedriftsstyrer og en universell rett til barnehageplass for alle kvinner med fast ansettelse, noe som begrenser omfanget betraktelig i et land hvor midlertidige ansettelser er regelen, spesielt for kvinner. Under halvparten av Chiles kvinner har lønnet arbeid og 31 prosent har verken arbeidskontrakt, arbeids- eller helseforsikring, eller mulighet til å organisere seg.4Chiles statistikkbyrå, Santiago, oktober–desember 2017.

Nå vekker kvinnedrapene i Ciudad Juárez i Mexico, El Salvador og Guatemala ytterligere solidaritet.

Få lar seg lure av presidentens skryt av «kvinnens rettigheter» (en entallsform som tenderer mot å redusere kvinnene til en abstrakt idé), for Piñera har gjennom hele karrieren sin vært beryktet for sine sexistiske ytringer. Han er også under press fra partnerne i mindretallskoalisjonen som inkluderer konservative Opus Dei-medlemmer, abortmotstandere og tidligere Pinochet-støttespillere.

Høyreparlamentarikerne har klart å overtale grunnlovsdomstolen til å godta ideen om at også institusjoner og ikke bare individer kan nekte å utføre abort av samvittighetsgrunner. I Chile er helsevesenet i stor grad privatisert og i hendene på religiøse organisasjoner, dermed kan en klinikk nå nekte å utføre aborter i strid med landets lov og folkeretten.

Ideen om kvinnestreik

Den chilenske feministbølgen er ikke bare en reaksjon på situasjonen i hjemlandet. Grasrotbevegelsen er også inspirert av kvinnestreikene i Polen i oktober 2016, massedemonstrasjonene i Madrid etter at flere voldtektsmenn ble løslatt i fjor vår, og tekstene til intellektuelle som Silvia Federici, Cinzia Arruzza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya. Perspektivet er likevel latinamerikansk: Det grønne skjerfet, symbolet på kampen for abort i Argentina, har krysset Andesfjellene, i likhet med slagordet ¡Ni una menos! – «Ikke én [kvinne] mindre!» – mot drap på kvinner. Søramerikanske feminister har jevnlig møttes på kontinentale konferanser siden 1980-tallet, selv om disse tidvis har vært preget av økende splittelser. Og nå vekker kvinnedrapene i Ciudad Juárez i Mexico, El Salvador og Guatemala ytterligere solidaritet over landegrensene.

Organisasjonskomiteen for 8. mars ble nedsatt i fjor vår i Santiago, så knyttet den bånd til andre organisasjoner i regionene. Lokale kvinneforsamlinger vedtok program for demonstrasjonene. Et år senere hadde komiteen ennå ikke faste lokaler, men ikke mindre enn seksti organisasjoner hadde sluttet seg til den.

Med tiden ble arbeidskomiteer for samarbeid, kommunikasjon og logistikk opprettet, og talspersoner ble valgt på rundgang i et forsøk på å variere mellom alder, seksuell orientering, sosial bakgrunn og synspunkter. «Vi ville bryte med den mannlige, patriarkalske organiseringen du finner i politikken, og selv på venstresiden», sier en ung aktivist. Med lokale streikekomiteer, sosiale medier og aksjoner fra «feministbrigader» ble 8. mars-suksessen lagt stein for stein.

Det var i dette arbeidet ideen om en kvinnestreik oppsto, «nettopp fordi ingen er sikret retten til å streike», sier Alondra Carrillo fra organisasjonskomiteen. «Målet var å gjenreise blokkering av økonomien som et politisk verktøy». I arbeidslovgivningen diktaturet kunngjorde i 1979 ble streikeretten redusert til et minimum for alle arbeidstakere i likhet med retten til å organisere seg. Denne arkaiske lovgivningen betyr at de som fortsatt våger å streike ofte gjør det ulovlig, og at ansatte i offentlig sektor ikke har streikerett i det hele tatt. «Ideen om streik innebar også at vi ønsket å samle både kvinner og menn, selv om kvinnene i dette tilfellet skulle ha hovedrollen, mens mennene skulle støtte dem med å ordne mat og passe på barna.»

I ukesvis la et titalls kvinner, som snart ble et hundretalls, ned et stort arbeid og trosset uenigheter underveis. Noen ville ekskludere menn fullstendig, mens andre var imot. Noen ville ha kontakt med politiske partier, staten eller mediene, mens andre mente det var for risikabelt.

De største taperne

Det flernasjonale møtet for kvinner i kamp i desember 2018 var et viktig øyeblikk for dette arbeidet. 1200 kvinner fra hele Chile møttes her og formulerte en appell om streik 8. mars, så vel som et program med ti punkter.5http://cf8m.cl/encuentros. Ifølge Carrillo var målet å få kvinnesaken til å gjennomsyre hele den sosiale bevegelsen med krav om en «ikke-sexistisk, antikolonialistisk og sekulær avkommersialisert utdannelse», anerkjennelse av de innfødtes rett til selvbestemmelse, retten til «fri, lovlig og gratis» abort og «slutt på politisk, seksuell og økonomisk vold mot kvinner».

Ifølge offisielle tall har nesten en tredjedel av chilenske kvinner opplevd seksualisert vold minst en gang i livet. Chilensk nettverk mot vold mot kvinner har i flere år fordømt at en kvinne blir drept av en mann hver uke i Chile (uten at loven nødvendigvis ser det som kvinnedrap).6www.nomasviolenciacontramujeres.cl. Aktivistene ser denne volden mot kvinnekroppen som intimt forbundet med volden i den nyliberale kapitalismen. Carrillo og hennes medaktivister tar til motmæle mot dagens regjering og peker på sammenfallet mellom kjønn, rase og klasse hos de som lider under regjeringens politikk.

Meningsmålinger viser at den katolske kirken fortsetter å tape terreng i Chile.

Kvinnene er blant de største taperne for Chiles ultrakapitalisme. I et land hvor det er fullt lovlig med arbeidsuker på 45 timer og hvor 70 prosent av arbeidstakerne tjener under 7150 kroner i måneder, betales de 30 prosent mindre mennene.7«Los verdaderos sueldos de Chile», Fundación SOL, Santiago, 2018, www.fundacionsol.cl. Kvinnene diskrimineres også i helsevesenet der de private forsikringsselskapene anser muligheten for at de blir gravide som en «risiko». Chile har også overlatt pensjonene fullstendig i hendene på private pensjonsfond, noe som ble startet på 1980-tallet av José Piñera, broren til dagens president og arbeidsminister under diktaturet.

«Pappfeminister»

Organiseringskomiteen fikk også mye kritikk, både internt og eksternt, som svekket dens ønske om en bred sosial samling. «Dagens dominerende feministbevegelse er tett knyttet til studentbevegelsen og kampen mot seksuell trakassering på universitetene», sier den unge poeten Daniela Catrileo fra mapuche-kollektivet Rangiñtulewfü. «Rasialiseringen av kvinner, kravene til mapuche-folket og den interne kolonialismen var ikke synlig nok og ble ikke tatt hensyn til. Vi var også kritiske til appellen om kvinnestreik. Dette ordet kommer fra nord og fra europeiske bevegelser og kunne dermed virke ekskluderende for mange migrantkvinner og kvinner i prekære jobber.» Til denne kritikken innvender Carillo: «Vi foreslo fire former for streik: på arbeidsplassen om arbeidsforholdet tillot det, legge ned pleiearbeid og ulønnet arbeid i hjemmet, forbruksstopp, og demonstrasjon på offentlig sted.»

Demonstrasjon var kjernen i 8. mars-markeringen. Hovedorganisasjon CUT støttet ikke oppfordringen til kvinnestreik, noe som gjorde det vanskelig å utvide protesten. CUT ledes av en kvinne, kommunisten Bárbara Figueroa, men fagforeningsledelsen har alltid nølt med å støtte bevegelser de ikke har kontroll over. Likevel deltok mange fagforeninger i flere byer, blant annet Valparaiso, hvor demonstrasjonen ble slått ned av politiet. Andre fagforeninger for offentlig ansatte, som Lærerkollegiet og Nasjonalt kommunehelseforbund, engasjerte seg også.

Feministen og arbeidsrettsspesialisten Karina Nohales er glad for de store framskrittene som ble gjort på bare noen måneder. Det finnes fortsatt mange problemer, påpeker hun, spesielt å nå fram til innbyggerne i de fattige strøkene i Santiago (los poblaciones), migrantene og arbeiderkvinnene nederst på rangstigen. Forestillingen om at feministbevegelsen bare består hvite middelklassekvinner henger fortsatt ved. «Likevel har vi tatt store skritt framover for å fremme kvinnesaken i fattige strøk og i flere fagforeninger, spesielt i kvinnedominerte sektorer (utdanning, helse, administrasjon). Organiseringskomiteens mål var nettopp å finne en framgangsmåte som favner alle kvinner, både arbeiderklassekvinnene, migrantkvinnene og de som ses som ‘middelklasse’, men som i det nyliberale Chile i virkeligheten – spesielt de unge – står i gjeld opp til halsen på tross av at de har høyere utdannelse.»

Kvinnestreiken ses likevel som et stort framskritt og organiseringskomiteen vil fortsette arbeidet sitt. De ønsker å åpne for debatt om sitt politiske program og styrke samarbeidet med andre organisasjoner og aktører i hele Chile og i utlandet. Det offisielle målet er å styrke broene til migrantkvinnene, eldre kvinner og mindreårige, og å knytte bånd til kvinner i fengslene. «Det dreier seg om å vise at feminismen er en reell løsning, spesielt i en tid der ytre høyre og reaksjonære bevegelser er på frammarsj i hele regionen», sier Carrillo.

Meningsmålinger viser at den katolske kirken fortsetter å tape terreng i Chile, og at de mange pedofiliskandalene som kirkeledelsen har forsøkt å feie under teppet, har diskreditert den ytterligere. Men ulike evangeliske sekter er på frammarsj i arbeiderstrøkene. Disse er ikke alle fundamentalistiske (to kvinnelige pastorer har deltatt på feministmøtene). Noen små fascistoide grupper angriper regelmessig – og voldelig – feminister, lesber og transkjønnede. De politiske endringene har også gitt stor oppslutning i mediene og i valg til høyreekstremister som José Antonio Kast som langer ut mot «kjønnsideologi». Kast er en fanatisk abortmotstander som skjeller ut det han kaller «pappfeminister» og hyller «den virkelige chilenske kvinnen», som ifølge ham er katolsk, nasjonalistisk og hjemmeværende.

Oversatt av redaksjonen

Franck Gaudichaud er førsteamanuensis i latinamerikansk historie ved universitetet Grenoble-Alpes, i Chile for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Kommunisme og eiendomsrett på Cuba

Neste sak

Huawei og allmenningenes skjebne

Andre saker om Chile

0 kr 0