Ingen løsning i Nagorno-Karabakh

Oppblussingen av konflikten i Nagorno-Karabakh har på ny rettet søkelyset mot situasjonen i Kaukasus. Konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan er langt fra ny. Striden rundt dette lille området på 4400 kvadratkilometer i Sør-Kaukasus, var en av de første etnopolitiske konfliktene i det tidligere Sovjetunionen etter kommunismens fall. Det som begynte som gnisninger mellom samfunn og to republikker innad i en føderasjon, Sovjetunionen, er tre tiår senere blitt til en nærmest uløselig internasjonal konflikt.

Den første fasen av konflikten, fra 1988 til 1991, kan beskrives som en intern tvist mellom to republikker i en føderasjon. Armenias hovedkrav var på den tiden miatsum, «forening», det vil si at Den autonome oblasten Nagorno-Karabakh, som den gang var del av Den sovjetiske sosialistrepublikken Aserbajdsjan, måtte overføres til sovjetrepublikken Armenia. Republikken Aserbajdsjan var på sin side opptatt av å bevare grensene sine. Sovjetledelsen nølte med å velge side: Skulle de videreføre status quo, slik Aserbajdsjan mente, eller gi innbyggerne rett til selvbestemmelse, slik Armenia ønsket? Nølingen bidro til at volden eskalerte, med pogromer mot armenerne i Sumqayıt (Aserbajdsjan) i 1988 og i Baku i 1990, og tvangsflytting av innbyggere. Det radikaliserte begge sidene i konflikten. (…)