Armensk isolasjon

I september tok Aserbajdsjan kontroll over den armenske enklaven Nagorno-Karabakh etter en offensiv som tvang hele befolkningen på flukt. Armenia mener at den ni måneder lange aserbajdsjanske blokaden før angrepet, avvisningen av de kulturelle og politiske rettighetene til armenerne i Nagorno-Karabakh og hatretorikken fra høyeste hold i Aserbajdsjan skapte et fryktklima med en slik masseflukt som mål. Aserbajdsjans offensiv må derfor ses som etnisk rensing, ifølge Armenia. Offisielt kan armenerne som bodde i enklaven, fortsatt vende tilbake, men uten konkrete sikkerhetsgarantier, og med bitterheten som har bygget seg opp i tre tiår, er det liten grunn til å tro at noen av dem vil gjøre det.

Er dette slutten på konflikten som begynte for 35 år siden? Det er ikke sikkert. På den tiden krevde armenerne i Nagorno-Karabakh selvbestemmelse. For å støtte kravet deres okkuperte Armenia etter den første Nagorno-Karabakh-krigen (1988–1994) et område rundt enklaven som utgjorde nesten 13 prosent av Aserbajdsjans territorium. Dette området ble tømt for aserbajdsjanere. Tre tiår senere inneholder den offisielle propagandaen til det aserbajdsjanske regimet – som kaller Republikken Armenia for «Vest-Aserbajdsjan» – ekspansjonistiske elementer som gir bud om framtidige kriger. (…)